Trykket i Tidsskriftet Mentsch november 2021
Asle Toje, Forsker og Forfatter
Pave Benedikt XVI sa det treffende: «Europa har utviklet en kultur som utelukker Gud fra den offentlige bevissthet.» Hvorfor vender europeerne seg bort fra sine forfedres tro? I århundrer var Europa synonymt med kristenheten. Middelalderkirken satte enhet over alt annet i den tro at den representerte samfunnet overfor Gud, og vice versa. Den dag i dag definerer tre av fire europeere seg som kristne. Samtidig har andelen av europeere som beskriver seg som ikke-religiøse, steget fra under én prosent av befolkningen i år 1900 til om lag 15 prosent i dag. Tre prosent sier at de ikke tror på Gud i det hele tatt. Alle tradisjonelle religioner, unntatt islam, er på vikende front i Vest-Europa, ifølge det amerikanske Center for Study of Global Christianity. Tilbakegangen har vært antatt å være mest markant i land som Norge og Nederland, hvor kirke-frammøtet har falt til under fem prosent i mange sogn.
De protestantiske kirkene forsøker ikke lenger å gi svar på de eksistensielle spørsmålene. Og hvis Gud er så vanskelig å kjenne og således å elske, bør vi ikke i stedet være jorden tro og elske oss selv? Slik begynte transubstansiasjonen av det kristne budskap. Nyrer og lunger ble revet ut av den gamle teologien mens hjertet fortsatt banket. Medfølelse kom fra hjertet og all fordømmelse forsvant. Det å være slem var ikke lengre syndig, heller ikke å være tankeløs eller uansvarlig. For hvis vi er barn av våre gener, nevroser og lengsler – trenger vi i det hele tatt frelse? De protestantiske kirkene synes å ha modernisert seg til irrelevans. De dyrker hva Mark Lilla i boka The Stillborn God (2007)kaller «den borgerlige Gud», en distansert Gud, som ikke griper inn og tillater mennesker å gjøre sine etiske valg selv.
Paradoksalt har kirkens forsøk på å gjøre seg relevant ført til det motsatte. Norge har blant de laveste kirkeframmøtene i noe kristent land. Selv om europeere fortsatt kaller seg kristne, går langt færre til gudstjeneste. Pave Benedikt benyttet noen av sine første prekener som pave til å erkjenne dette: «De såkalte tradisjonelle kirkene synes å være døende.» Dette stemmer, bokstavelig talt. Menighetene blir stadig eldre og fåtallige etter hvert som medlemmene legger ut på den reisen ingen kommer tilbake fra. Den italienske tenkeren Riccardo Perissich mener drivkrefter bak avkristningen har å gjøre med Europas velstandsøkning. «Rent historisk har folk flest levd nær eksistensminimum. Dette har de siste tiårene endret seg. Vel ferdsstaten garanterer at du overlever. Med en velfødd befolkning smuldrer behovet for religion opp.»
I dag er den ortodokse kirke den mest vitale av de tre verdenskirkene. Dette er på mange måter uventet. Ronald Inglehart og Pippa Norris viser i boka Religion’s Sudden Decline (2020) at i hele 43 av de 49 landene i målingen, har befolkningen blitt mindre religiøse, målt etter spørsmålet: «Hvor viktig er Gud i ditt liv?» Ortodokse Bulgaria, Russland og Moldova er blant få land hvor troen har økt i årene 2007 til 2019. Og dette på tross av at den ortodokse kirke ikke prøver å tekkes det moderne. Snarere synes kirkens autoritet å ha gjenoppstått som vokter av den ubrutte tradisjonen; av det eldgamle, det gåtefulle. Dens steilt umoderne ortoksi symboliserer kirkens ubrutte kontinuitet til Jesus Kristus og de tolv apostlene.
Har dette noe å si? Det er flere innfallsvinkler til dette. Enkelte, mange, føler aldri en sjelens lengten mot Gud. De følger filosofen Friedrich Nietzsches bud. Ved slutten av 1800-tallet forutså Nietzsche rasjonalismens triumf og forutså også at det ville frata oss, menneskene, noe viktig. Han erkjente at gjennom å avskaffe Gud ville vi også drepe noe som ga våre liv mening. Uten religion finnes det ikke lenger noe som kunne lindre menneskets angst ved tanken på sin egen forgjengelighet. Nietzsche håpet at mennesket etter Gud ville være jorda tro; dyrke kulturen, ikke seg selv. Han forutså kanskje ikke hvor smal middelklassens kulturelle spennvidde er, manifestert i underholdningens repetitive søkelys på krim, forbruk og sex.
Filsofen Roger Scruton hevdet at vi på 1900-tallet sluttet å være opptatt av skjønnhet. Siden den gang mener han at kunst i økende grad har blitt en øvelse i å provosere og å bryte moralske tabuer. Det sentrale er, ifølge Scruton, ikke lenger skjønnhet, men originalitet – uavhengig av moralsk pris. Modernismens tørst etter originalitet gjør at middelmådige kunstnere får det for seg at det å være original ikke krever mer enn å være annerledes. Og som et resultat av dette er vår musikk, vår kultur og våre omgangsformer i økende grad selvsentrerte og støtende, som om skjønnhet og god smak ikke har noen plass i det moderne livet. «Ett ord går som en rød tråd gjennom kunsthistorien etter 1945, og det er meg, Meg, MEG: min lyst, min nytelse og mine penger. Og kunstens svar til dette er: ‘det stemmer!’»
Scruton uroet seg over om dette ville ta fra oss, menneskehetens viktigste formildende omstendighet: Vår sjel. Og han var ikke alene om å tenke slik. I februar 1993 sendte dramatikeren Botho Strauss sjokkbølger gjennom den tyske kultureliten med et essay i Der Spiegel med den kryptiske tittelen «Tiltagende bukkesang». Den tyske forfatteren skrev «Å være høyrevridd, ikke av billig overbevisning eller med nedrige intensjoner, men med hele sitt vesen, er å oppleve minnets overmakt. Det griper mennesket snarere enn borgeren, det ryster ham og får ham til å føle seg ensom innenfor de moderne, opplyste rammer, hvor han lever sitt gjennomsnittlige liv.»
Reaksjonene på essayet var så sterke at det virket som om han hadde truffet et ømt punkt. Da dette budskapet ble gjentatt av en tenker som sverget på å tilhøre den liberale venstresiden, ble mottagelsen en annen. Andres Reckwitz beskriver boka Das Ende der Illusionen: Politik, Ökonomie und Kultur in der Spätmoderne (2019) at senmodernitetens problem ligger i at den ene siden fremmer et individualistisk forbrukersamfunn som utvider konsumerismens logikk til å inkludere selvbilder og livsstiler. Dette kommer i konflikt med nasjonale identiteter, religiøse forestillinger og enkeltmenneskets familiebånd. Reckwitz peker på de selvmotsigelser som som det postmoderne levesettet medfører. Kombinasjonen av en romantisk forestilling om selvrealisering og borgerlige ambisjoner om sosial suksess er utmattende. Utmattende, fordi det ikke finnes borgerlige bohemer, bare strebere. Når positive følelser eleveres til livets mening, blir det vanskelig å eie negative følelser, skuffelse og frustrasjon.
Pankaj Mishra nøster i dette i boka Raseriets tidsalder (2017). Han hevder at den demokratiske revolusjonen i 1990-årene og «globaliseringen av individualismens kultur» skapte økt oppmerksomhet om diskriminering innenfor et stadig bredere spektrum. Han påpeker at de politiske følgene av «revolusjonær individualisme» har vært blandede. Dette kom dels av at løftet om endeløs økonomisk vekst og privat velstand ikke ble oppnådd, dels av at gamle maktforhold er erstattet av nye, ydmykende hierarkier.
Jana Berkessel ved Universitetet i Mannheim oppdaget et kontraintuitivt funn i utviklingsøkonomi: Økonomisk utvikling forsterker koblingen mellom psykisk helse og status. Forskere vet at lav sosioøkonomisk status korrelerer med dårlig mental helse. Antagelsen var en gang at etter hvert som land ble rikere, vil dette avta. Altså at å være fattig i et rikt land er bedre, rent mentalt, enn å være fattig i et fattig land. Men så viser det seg altså at forholdet mellom status og mental helse er sterkere i rike land, enn i fattige. Berkessel gikk så til vårt utgangspunkt: at jo rikere et land, jo mer gudløst har det en tendens til å være. Kanskje det var det som drev endringen? Og så viser det seg altså at trenden i et datasett med over 3 millioner intervjuer i over 150 land at religiøsitet demper denne effekten. I rike land ble linken mellom mental helse og status svekket blant de som beskrev seg selv som troende. Berkessel konkluderer at fallende religiøsitet utgjorde omtrent halvparten av effekten av økende velstand på forholdet mellom status og mental velvære. Berkessel understreker at vi ikke vet hva det er ved religion som gjør at folk mindre påvirket av status, men det er tenkelig at det har å gjøre med at kristendommen tilbyr den troende et mer realistisk bilde på hva det vil si å være menneske enn det sekulære paradigmet. Når positive følelser eleveres til livets mening, er det ingen rom for alle de negative følelsene som vi mennesker har. Sinne, tomhet, frustrasjon, utilstrekkelighet, hjelpeløshet, frykt, skyldfølelse, ensomhet: Alt blir skam.
Om dette skulle vise seg å stemme vil den postmoderne sekulariseringen for mange by på nettopp det, Botho Strauss beskrev: fremmedgjøring og isolasjon. Forsøkene på å erstatte religion med forsøk på upresis ‘åndelighet’ undergraves av det ledsagende tullespråket som tillater folk å fore stille seg at de blottlegger sine sjeler når det i virkeligheten bare avslører sin egen grunnhet. En del av de med fullt utviklede sjelsevner vil oppleve dette som ytterlig fremmedgjørende, et tema vår tids kanskje største forfatter, Michel Houellebecq, vender tilbake til gang på gang i sitt forfatterskap. Han skriver om fremmedgjorte mennesker som lengter etter tilhørighet og som har vansker med å knytte seg til andre. Vi har aldri vært friere, rikere, mer mobile – og allikevel opplever mange livet som kaldt og meningsløst: En form for indre eksil. Slik blir det indre eksil et fortolkningsparadigme. Men hva er løsningen? Kanskje svaret lå foren nesen vår hele tiden. Kanskje kristentroen er løsningen og ikke problemet. Jeg tror det er slik.