Minerva Dec 21, 2018
Asle Toje
Endelig er det jul. Tiden da freden senker seg over landet – og hjemmene. En tid til å nyte alt hva vi er takknemmelighet for, med vår familie.
Naturligvis finnes det andre måter å gjøre det på. Jul på Granka med Charter-Guri. Jule-sushi med Xavier i Sydney eller alene-jul med en Elena Ferrante.
Jeg vil oppmuntre dere til å gi en klem til de som prøver ut alternative julefeiringer, ikke minst siden de må late som om det var ‘relativt vellykket’ i et halvt år.
For som Henrik Ibsen aldri sa det: «Jul med familien er den verste måten å feire jul, bortsett fra alle andre alternativer som har blitt forsøkt med ulike mellomrom».
Familie er noe vi alle tar for gitt, til det er for sent. Jeg vil, som mange av dere, legge granbar og tenne lys ved min fars grav på julaften.
Som barn tror du ikke at dine foreldre vil leve for alltid, du vet det. Ingen er mer overrasket enn jeg over at min far ikke er her, det måtte i så fall være han.
Uten min pappa er det nå jeg som må skuldre mannens jule-ansvar; fikse tre, lage upassende juleornamenter i pepperkakedeig; julemus, julehøner – den typen ting.
Familie er grunnen til at jula er så fin, spesielt når den er overstått. Det er en sammensatt følelse, omtrent slik vi har fulgt Krf i år, selv om ingen bryr seg om Krf.
De kommende dagene er mettende, forventningsfulle, minneverdige og skamfulle. La oss ikke glemme å takke de som i julestria har kokt sammen nyhetssakene som er ment å få deg til å skamme deg over at du har det så gildt.
VGs opplag om hvordan dine julegavers karbonavtrykk vil ødelegge jorda; Dagbladets forside om julemat som dreper og NRKs 15-minuttersreportasje fra et eller annet sjokkerende land – disse sakene skrev seg ikke selv og vi takker dere.
Jeg kan ikke nevne dette uten å nevne Tomm Kristiansen, journalistikkens Shane MacGowan. Like treffsikkert som «It was Christmas Eve, babe / In the drunk tank» setter Tomm scenen med «Dette er Maputu. Han har ingen ben.»
For en jul uten et stikk av skam er ingen ekte jul for protestanter. Jens Bjørneboe undret seg over hvor den ble av den unge gutten som gremmet seg fordi han hadde onanert på selveste julaften. Han er her, ved ditt julebord.
Professor Helge Pharo beskriver i en bok hvordan afrikanere aldri kunne forstå hvorfor Norske bistandsmennesker ikke bare erkjente sine utallige feilsatsinger, men at vi også syntes å finne en slags nytelse i selvkritikk.
Selv har jeg blitt så gammel at jeg gleder meg mest til julematen, mer spesifikt til å bli ‘mat-stein’, som gir seg utslag i munnpustende velvillighet. Jeg liker å tenke på det som en slags metadon for oss avholdsfolk.
Jeg gleder meg også til å lese jule-evangeliet for svigerfamilien. For ikke alle kristne er som hun uflidde biskopen. Enkelte av oss som finner en underfundig glede i å lese høyt fra jule-evangeliet.
Dels fordi Lukasevangeliet er noe av det vakreste i Bibelen, dels fordi svigerfamilien er sekulære. Sammensatte følelser.
Oxford-filosofen Leslek Kolakowski skrev om ‘Det helliges hevn i sekulær kultur’. Han mente at en kultur som fornekter det hellige vil tvinge frem dyrking av det motsatte.
Det er mye som er ondt og heslig og det er bedre å tenke på noe som er godt og vakkert. Jeg vil oppmuntre dere alle til å ta en tur i kirken i julen.
Ikke heng dere opp i staffasjen. Koret synger sikkert falsk og presten har sikkert forvekslet Jesus med Marx, men Leslek hadde rett: «Religion er menneskets måte å akseptere livet som et uunngåelig nederlag».
Det handler ikke om å få, men å gi. Ikke for barna, naturligvis men for oss voksne. Jeg er en av de som handler julegaver året rundt, som slentrer på grønt forbi tollen fra USA med 22 kilo i trillekofferten.
Kona raser over at jeg kjøper for mange gaver, at det skaper ubalanse. Men det er ikke hva det handler om, jeg tror i det minste ikke det. Det er ikke takknemmeligheten, men det å gjøre noen glad, vise at du tenker på dem.
Og det er vel hva som gjør denne spalten annerledes. Alle snakker om hvordan du bør sette deg uoppnåelige mål – som å redde verden – og virke for dette gjennom handlinger som ikke løser oppdraget, men som viser omtanke.
Jeg vil foreslå at du glemmer verden et øyeblikk. Poserende uro over krig, fattigdom og klimaendringer kan vente til 1. januar. Grip muligheten til å være snill, høflig og sjenerøs med dine nærmeste – du vil se at det virker. Omsorg starter med familien.