Asle Toje
Publisert i Minerva 10 april 2024
Mot slutten av 2023 kom Agenda og Minerva ut med hver sin kanon av henholdsvis konservativ og sosialistisk tenkning. Jeg skal ikke sette meg til doms over utvalget av tekster, det synes ikke å ha vært noe overordnet utvalgsprinsipp – rent utover fra hva juryenes personlige preferanser dikterte.
En kyniker vil spørre om hvilken praktisk nytte kanon-støpning har, i en tid da stadig færre leser bøker? Vi har ikke tatt inn over oss at ny teknologi har endret måten vi tar til oss kunnskap. Jeg ser det blant mine studenter: I stedet for selv å lese kjerneverkene leter de etter online-sammendrag.
En som er representert i kanon, er Aleksandr Solzjenitsyn (1918-2008) og trebindsverket Gulag-arkipelet (1973-76). Jeg har selv lest trilogien og fant det trått å komme meg gjennom opplistingene av grusomheter. Boka I første krets (1955), som inspirerte Gulag-arkipelet, er bedre lesning.
Heldigvis var mitt første møte med tenkeren i den tynneste boka: En dag i Ivan Denisovitsj’ liv fra 1962. Jeg kjøpte en brukt paperback i Penang og satt meg til å lese på en indisk restaurant. For første gang i mitt liv leste jeg ut en bok ut i én vending og startet umiddelbart å lese på ny fra side 1.
Boka beskriver en enkelt dag i en straffanges liv. En kvinne som hadde sittet i fem år urettmessig fengslet i Iran fortalte meg at hun liker boka fordi den beskriver en dualitet som fanger ofte skjemmes over: fangenskap som maktovergrep, men også åndlig frigjørende, nesten en form for lykke.
Jeg støtte nylig på en ung mann som nevnte Solzjenitsyn, han hadde hørt et foredrag med Youtube-fenomenet Konstantin Kisin og siterte talens åpning: «Alexandr Solzjenitsyn sa engang at et samfunns styrke eller svakhet avhenger mer av dette samfunnets åndsliv enn graden av industrialisering».
Dette er utgangspunktet for Solzjenitsyns nasjonalisme. Kisin snakket om Nobelprisvinnerens eksil. Etter ha sittet i Gulag fra 1945 til 1953 mottok russeren Nobelprisen i 1970 før han i 1974 ble fratatt sitt sovjetiske statsborgerskap og tvangssendt til Vesten hvor han, etter hvert, bosatte seg i USA.
Solzjenitsyn er viktig fordi han var sentral i formuleringen av en nasjonalistisk russisk konservatisme som i dag er statsbærende. Forståsegpåeren Timothy Snyder har hevdet at Putin er inspirert av en obskur filosof, Ivan Ilyin. Det er usannsynlig, Putin er ikke belest.
Om han er påvirket av Ilyin, er det trolig via Solzjenitsyn, som ble stadig mer nasjonalistisk under Putins politisk formative år. Begge ønsker en kristen, autoritativ stat, der demokrati kommer med strenge etiske krav til enkeltborgeren, og der politiske partier virker innenfor innskrenkede rammer.
Solzjenitsyns manifest Rebuilding Russia fra 1991 er en viktig kilde til Putins prosjekt. Essayet, trykket i 20 millioner eksemplarer, oppmuntrer Russisk tilbaketrekking fra Sentral-Asia og Baltikum, mens Moskva oppmuntres til å annektere Hviterussland, samt deler av Kaukasus, Kazakhstan og Ukraina.
I et mantra som Putin gjenfortalte i intervjuet med Tucker Carlson, påstår Solsjenitsyn at ytre krefter hadde splintret «vårt folk» -altså russere, hviterussere og ukrainere- i «tre grener.» Han hevder, i kontrast til faghistorikere, at tidligere forsøk på ukrainsk uavhengighet manglet støtte i befolkningen.
Solzjenitsyn og Putin deler vokabular og tankesett. De deler troen på treenigheten Hæren, Kirken og Nasjonen som den Russiske stats bærebjelker. Viktigere er at de to deler en antivestlig nasjonalisme, kjent fra Dostojevskij, tanken at Russland er antitese til påstått vestlig dekadanse.
Solzjenitsyn var ikke videre imponert over samfunnet han hadde flyktet til. Han kritiserte i intervjuer, artikler og taler det vestlige levesett i skarpe ordelag, hvilket bringer oss til Harvard-talen i 1978. Jeg vil bruke resten det følgende på tanker som kommer frem her.
Etter å ha startet talen med å understreke at budskapet kommer fra en venn og ikke en fiende og at hans mål er å motarbeide splittelsene i verden går han i rette med Amerikanernes ideologisk motiverte uvilje mot å erkjenne at kilden til geopolitisk brytning ikke er militær, men kulturell:
«Enhver eldgammel og dypt forankret selvstendig kultur, spesielt hvis den er spredt over en bred del av jordens overflate, utgjør en egen verden, full av gåter og overraskelser for vestlig tenkning.» Han legger til at disse sivilisasjonene ikke konvergerer. Den ene kan ikke forvandles til den andre uten vold.
Han mener et vestlig ‘merverdighetskompleks’ forutsetter at resten av verden bør modnes til å bli vestlige systemer, som vi antar er de beste i teorien og de mest attraktive i praksis: Vi antar andre er forhindret av onde ledere osv. fra å velge liberalt demokrati og ikle seg den vestlige livsstilen.
«Land bedømmes på grunnlag av deres fremgang i denne retning. Men faktisk er dette en frukt av mangelen på vestlig forståelse av essensen av andre sivilisasjoner, et resultat av feilaktig å måle dem alle med en vestlig målestokk.» Arnold Toynbee og Samuel Huntington har skrevet lignende.
Solzjenitsyns sentrale ankepunkt mot vestlig sivilisasjon, slik han ser den etter fire år i eksil, er mangelen på mannsmot. Han mener dette spesielt preger de intellektuelle og politiske eliter og viser seg i enighet om at det er realistisk/klokt/moralsk å tufte statens politikk på feighet.
Han mener mangelen på mot, paradoksalt nok, manifesterer seg i utbrudd av djervhet og standhaftighet blant de samme gruppene når de forholder seg til svake stater og regimer som ikke kan yte motstand, mens terrorister og sterke stater møtes med en helt annen holdning.
Det neste irritasjonsmomentet hos russeren er Vestens forkjærlighet for bekvemmelighet og forbruk. Han påpeker at dette ikke er et lykke-surrogat og at higen etter nytelser og flere eiendeler står i veien for individets åndelige utvikling, men også offervilje på vegne av felleskapet.
Solzjenitsyns neste stikk er mot rettsliggjøringen som forfatteren mener er blitt Vestens organisasjonsform. Han mener juristenes rasjonalitet fremmer middelmådighet og han beklager at vesten bruker loven som surrogat for moral, uten å se at dygd ikke springer ut av loven.
Solzjenitsyn mener å se en mulighetsulikhet mellom friheten til å gjøre rett og å gjøre galt. Han hevder at den leder som vil oppnå noe konstruktivt for sitt samfunn vil undergraves av slike som hevder seg å være demokratiets vokter. Slik taper vesten vitalitet og handlekraft.
«Samfunnet viser seg å ha svake forsvarsmekanismer mot avgrunnen av menneskelig dekandanse, for eksempel mot misbruk av frihet til misbruk av frihet til moralsk vold mot unge mennesker, som filmer fulle av pornografi, kriminalitet og redsel. Alt dette anses å være en del av frihet (…)
Denne glidningen fra frihet i retning ondskap har skjedd gradvis, men den stammer tydeligvis fra et humanistisk og optimistisk konsept som viser at mennesket – denne verdens herre – ikke bærer noe ondskap i seg selv, og alle livets defekter er forårsaket av misforståtte sosiale systemer.»
Russeren fortviler også over vestlige medier som han mener alt for ofte villeder opinionen gjennom halvsann informasjon og misvisende narrativer, uten å ta ansvar for konsekvensene av dette for samfunnet. Han mener media er blitt maktens forsvarere overfor en forvirret og mistroisk leserskare.
«Slik har det seg at vi kan se terrorister heroiseres, eller statshemmeligheter om nasjonens forsvar åpent offentliggjøres, eller vi kan se skamløs inntrengning inn i berømte menneskers privatliv etter slagordet ‘Alle har rett til å vite alt.’ (Men dette er et falskt slagord for en falsk tid […]”
Denne innvendingen slår over i en mer generell kritikk av vestlig tenkning, som russeren finner knugende konform: «Deres akademikere er frie i rettslig forstand, men de stenges inne av intellektuelle moters avguder.» Han går videre:
«Her i USA har jeg mottatt brev fra svært intelligente personer som kan gjøre mangt for sitt lands fornyelse og frelse, men landet kan ikke høre ham fordi media vil ikke gi ham en talerstol. Dette avføder sterke massefordommer, til en blindhet som er farlig i vår dynamiske tidsalder.»
Poenget her, er ikke at leseren skal si seg enig med Solzjenitsyn. Han har en del vektige innvendinger, andre er mindre overbevisende. Saken er den at Vesten alltid har vært både/og: dekadent og dydig. Det er i disse iboende motsetningene kilden til vår verdensledende stilling er å finne.
Snarere er denne teksten kilde til et syn på vesten som er relativt vanlig i russisk intelligentsia og, i min oppfatning, hos landets leder Vladimir Putin. Han ser på Vesten som falmet: Vi er uforutsigbare og farlige fordi vi er dekadente, men også svake. Dette er et gammelt mantra blant Vestens fiender.
Og på den annen side er det klart at Solzjenitsyn er en intellektuell tungvekter, fra en av verdens fremste intellektuelle kulturer. Han kan ikke avfeies med relativiserende påstander. Og han hevder at kritikken er konstruktiv, velment. Slik var det kanskje i 1978.
I 2024 er talen blitt et holdepunkt for å forstå med hvilken historiefortelling Russland undergraver Vestens stilling. Det bidrar til å forklare hvordan Russland synes å styrkes i Afrika og Midtøsten – og kanskje også hvorfor så lite av verden støtter opp om Ukraina-sanksjonene.
Solsjenitsyn har et poeng. Ikke i det at Vesten er uhelbredelig korrumpert, men at tiden da Vesten definerte virkeligheten er forbi. Vi må gjenoppdage evnen til å sette oss inn i andre tankesett, selv om vi ikke bekjenner oss til dem.