Bergens Tidene 12.jul. 2015
Eurokrisen nådde denne uken det siste av sine mange klimaks. Da kreditorlandene trodde de endelig hadde tvunget Hellas opp i et hjørne, utlyste den sosialistiske regjeringen i Aten en uventet folkeavstemning på avtalen de var påtvunget. Folkeavstemningen endte selvfølgelig i et rungende nei.
Europeerne var blitt forledet til å tro at det denne gang var kun to alternativer. Enten svelget grekerne den økonomiske medisinen som kreditorene hadde kokt i hop, eller så var det på hodet ut av euroen. De sa nei, så da er det bare å trykke drakmer, ikke sant? Nei, det var visst ikke så enkelt.
For den gamle sannheten om at hvis du skylder banken en million, har du et problem, men hvis du skylder banken en milliard, har banken et problem, stemmer også her.
Kommentatorer ser gjerne eurokrisen som om det var et åsted. – Hvem er den skyldige? De saumfarer liket, titter inn i kroppsåpninger og skraper partikkelprøver fra under fingerneglene. Hvem som pekes ut som den skyldige, sier vanligvis mer om obdusentens fordommer enn hva det gjør om saksforholdet. De færreste stiller seg det store og åpenbare spørsmålet: Hva om euroen er problemet?
Problemet med euroen er at valutaen er et politisk, ikke et økonomisk kreatur. Forhandlingene som avfødte det mest håndfaste symbolet på europeisk integrasjon, fant sted utenfor EUs institusjoner. EU-kommisjonens leder, Jacques Delors, argumenterte for at en pengeunion ville kreve en politisk union, uten å få gehør for dette. Sett fra andre europeiske hovedsteder var poenget å spre godene fra Tysklands bunnsolide valuta, ikke å gi Tyskland medbestemmelsesrett over deres egen økonomi.
Nå var det enkelte, blant andre Tysklands sjeføkonom Otmar Issing, som uroet seg over at en felles valuta ville gjøre landet til kausjonist for andre lands gjeld. Eurotilhengerne fnyste av dette. Hadde ikke EU-traktaten artikkel 125, hvor det sto at «en medlemsstat står ikke ansvarlig for en annen medlemsstats gjeldsforpliktelser»?
Slik oppsto konstruksjonsfeilen som de siste seks årene har ridd euroen som ei mare: en felles valuta uten innsyn i budsjetter, gjeld og bankvesen. Det er problematisk når pengenes verdi blir skapt et sted, men brukt et annet. Noe av problemet med euroen er at den nødvendiggjør den slags overføringer som artikkel 125 avsverger.
EU hadde nemlig laget en nødutgang. Artikkel 122 i EU-traktaten sier at Rådet kan innføre slikt kollektivt ansvar «ved naturkatastrofer eller usedvanlige hendelser». Finanskrisen ble klassifisert som en slik «usedvanlig hendelse», og vips var tyske skattebetalere ansvarlige for gresk gjeld. Ikke i teorien, selvsagt, men i praksis.
Euroens paradoks ligger i forskjellene i industri, teknologi, innovasjon og handel blant eurosonens medlemmer. En valutas styrke reflekterer utvikling innenfor valutaområdet. Inflasjon kompenserer for forskjeller i kostnader, produktivitet og priser.
Euroen gjenspeiler den nyliberale økonomiske doktrinen som var dominerende da fellesvalutaen ble unnfanget. Lav gjeld og små budsjettunderskudd skulle sikre at medlemslandene ville nærme seg hverandre i velstand. Fellesmarkedets frie flyt av penger og mennesker ville skape en effektiv stordriftsøkonomi. Detter har ikke vist seg å stemme. Euroen har tvert imot blitt et håndbrekk på europeisk økonomi.
Det første tiåret opplevde de fleste av landene i eurosonen riktig nok jevn vekst. Raskest vokste Irland, Spania og Hellas. Stabilitets- og vekstpakten fra 1997 stipulerte at et medlemslands samlede gjeld ikke måtte overstige 60 prosent av brutto nasjonalprodukt. Årlig budsjettunderskudd fikk ikke overstige tre prosent.
Belgia og Italia brøt dette kravet, men kom med i 1999. At Hellas trikset med regnskapene, var ingen hemmelighet. Det sto på forsiden av The Financial Times. De slapp inn i 2001. Eurolandene hadde forpliktet seg til budsjettdisiplin, men da Tyskland og Frankrike brøt treprosentgrensen i 2005, var signalet at regler er til for å brytes.
Det ble avholdt en mengde toppmøter for å understreke at praksis var unntak fra regelen. Dette syntes å bekrefte inntrykket av at europeisk integrasjon er som stygg veggtapet: kaotisk og klebrig, med irriterende og repetitive mønstre.
Før krisen ble lånefesten i sør betraktet som et tegn på integrasjon i finansmarkedene. Vi antok at pengene nå uhindret søkte seg dit de fant best avkastning. I virkeligheten hadde euroen gjort det mulig for land som Hellas å låne penger til kunstig lav rente. Og låne gjorde de.
Landets politiske eliter var visselig korrupte, men alle fikk bli med. Hellas sluttet nesten å kreve inn skatter. Hellas er en nasjon med rike individer og en fattig stat. Mye av den pågående prosessen handler nettopp om individene skal være med å ta regningen – eller om den fattige staten er andre skattebetaleres problem.
Totalsummen av gresk gjeld anslås til 360 milliarder euro. Det tilsvarer visst 300 vogntog fullastet med hundreeurosedler. Ingen tror at grekerne vil kunne betale alt dette tilbake. Forhandlingene handler om hvor mye av gjelden skal betjenes.
Syv år etter at finansboblen brast, sliter Europa med stabilt høy arbeidsledighet, fallende lønninger og permanent frykt for at kreditten som smører hjulene i økonomien, skal tørke inn. Forutsigbart nok skaper dette krav om at ‘noe må gjøres’.
Det finnes, grovt sett, tre alternativer. Et er å integrere dypere: en politisk union. Det er ingen appetitt for dette i Europa. Alternativet som ble valgt, er å fortsette som før. Benoît Coeuré, som sitter i styret for Den europeiske sentralbanken, advarte i november 2013 om at dette trolig vil medføre et tiår med økonomisk stagnasjon. Bisart nok er det dette scenarioet man nå kjemper som helter for å redde.
Det siste alternativet er å oppløse eurosamarbeidet, enten helt eller delvis. Det er sterke økonomiske argumenter for dette. Uten euroen ville ulike land kunne velge ulike veier ut av krisen. Enkelte ville devaluere, andre ville redusere sine utgifter. Denne kjetterske tanken vil tvinge seg frem, men ikke nå. Men kanskje når krisen når sitt neste klimaks om en seks måneders tid?