Morgenbladet 21. desember 2016
Muttern gir seg aldri, skriver Asle Toje.
Nok et terrorangrep med lastebil, denne gangen i Berlin. Minst 12 drepte og 48 sårede. Åstedet syntes valgt med omhu. Julemarkedene virker samlende i et land hvor galopperende politisk korrekthet har devaluert egen kultur og historie. Foreldre og barn finner julestemning i forberedelsene til den kristne familiehøytiden.
Med Nice-terroren som sammenligningsgrunnlag var mediedekningen massiv og momentan. En 23 år gammel pakistansk asylsøker ble pågrepet og forhåndsdømt – og dramatiske politiske konsekvenser utledet – før det viste seg at politiet hadde pågrepet feil fyr.
Tyske medier pryder seg med å være ansvarlige. De ble anklaget for å dysse ned overgreps-skandalen i Köln nyttårsaften 2015. Denne gangen virker det som om den akkrediterte pressen hadde forbannet seg på å ikke begå samme tabben – og begikk i stedet en ny og større feil.
Frauke Petry, leder av det nye høyrepartiet Alternative für Detschland (AfD), ventet ikke engang til mordvåpenet var tauet vekk før hun trakk en rett linje fra Merkels flyktningpolitikk til terrorangrepet. Hun sa hva mange tenkte.
De fleste antok simpelthen at det ville vise seg å være en asylsøker. Tyske etterretningstjenester har avverget en rekke komplotter, flere av dem blant omlag 1 million migranter som søkte asyl i Tyskland i 2015.
Innsiget overstiger Tysklands kapasitet til overvåkning, men Angela Merkel er en politiker av den gamle skolen. Hun erkjenner aldri å ha tatt feil. Derfor er Tyskland fortsatt Europas asyldestinasjon nr. 1 med 237 400 nye asylsøknader i 2016, ifølge Eurostat.
Ifølge meningsmålingene støtter fortsatt et flertall Merkels liberale asylpolitikk. Noe forvirrende har velgerne påført hennes parti, CDU, en serie sviende nederlag i delstatsvalgene i 2015, og belønnet innvandringskritiske AfD.
CDU har vært det tradisjonelle «lov og orden»-partiet, men er nå også partiet for grenseløs solidaritet. De har forsøkt å forløse denne motsetningen gjennom å signalisere en streng innvandringspolitikk uten å levere den.
Det går knapt an å overdrive hvor splittende innvandringspolitikken er i Tyskland. Ansvarlige politikere synes uvillige til å erkjenne prisen vanlige tyskere betaler i form av høyere skatter, dårligere offentlige tjenester og mindre trygghet. Terrorangrepet vil minne fremmedgjorte velgere om i hvilken grad sju år med rød-blå storkoalisjon har avpolitisert tysk politikk.
Talen som Merkel holdt dagen etter terrorangrepet var karrierens kanskje viktigste. Hun skulle helst utvise empati, sinne, ro, samhold, nærvær, ansvar og handlekraft – alt på samme tid. Kansleren kunne ikke ty til signalhandlinger som president Hollandes etter november-terroren i Paris i 2015. Ingen unntakstilstand eller flyangrep, ord fikk holde.
Kansleren så gammel og litt forvirret ut, der hun stod sortkledd og lutende. Hun sa «jeg vet det vil være spesielt vanskelig for oss å bære dersom det viser seg at personen som utførte denne forbrytelsen har søkt beskyttelse og asyl i Tyskland».
Merkel sa samlende ord, mekanisk, uten overbevisning: «Vi kan ikke tillate oss å lammes av skrekk. Selv om det kan være vanskelig vil vi finne styrke til å fortsette å leve livet slik vi ønsker å leve i Tyskland – i frihet, åpenhet og sammen».
Det var ingen god tale, men Merkels forlorne fremtoning minnet tyskere om hvorfor de kaller henne ‘Mutti’ – muttern. Hun virket inderlig trist – en form for makt som vi alle kjenner, om enn ikke fra politikken. Selv sinte menn bøyer hodet for en skuffet mor.
En interessant dissonans oppstod. Mens avisene ramset opp den liberale trosbekjennelsen svarte folkedypet på sosiale medier. L: Vi må ikke gi etter for terroren [A: sier du som inviterte den med hjem]; L: Vi må ikke trekke forhastede konklusjoner. [A: Slik at du kan gjemme dem bak ryggen]. L: Vi må gjøre alt for å bekjempe terroristene. [A: Unntatt alt som virker]. L: Angrepet har ingen ting med Islam å gjøre. [A: !!!]
Mange mener at Merkel er tidsånden fremmed. Under henne har kansleramtet blitt som det franske Élyséepalasset eller Det hvite hus i Washington. Merkel er lite sosial og unngår mennesker når hun kan. Omgitt av lavmælte rådgivere vandrer hun i de spøkelsesaktige indre gemakker. Merkels andre kallenavn spiller på hennes påståtte isolasjon. De kaller henne «Die Eiskönigin», isdronningen.
Store ledere innser sjelden selv når tiden har kommet for å gå av. På tross av at hennes beste år ligger bak henne, bestemte Merkel seg i høst for å søke fire nye år. Målet er 16 års ubrutt styre. Hun hadde konsolidert sin stilling etter et brått fall i popularitet i kjølvannet av flyktningkrisen. Kanslerens kritikere var blitt distrahert med snakk om niqab-forbud og utsendelse av grunnløse asylsøkere. Før 19. desember var Angela Merkels oppslutning på ny stigende.
Men Merkels popularitet viste seg ustødig og sårbar. Spørsmålet blir nå om partiet våger å gå til valg med Merkel i front. I september gikk det rykter om at et kupp var i emning i CDU. Ryktene ble aldri mer enn rykter. Kanskje fordi den antatte arvtageren, Ursula von der Leyen, fremstår som samme modell med mindre motor.
De politiske konsekvensene av juleterroren vil dermed trolig utebli, selv om det skulle vise seg å være en asylsøker som kjørte lastebilen. Under Merkel har Tyskland blitt styrt av en koalisjon mellom de to suverent største partiene, og et protestvalg vil trolig møtes med en fjerde storkoalisjon. Stabilitetens pris? Troen på at endring er mulig.
Leave a Reply