Publisert i Weekendavisen 10 Jan 2026
Forvaret av Grønland: Hva sagaene lærer oss om geopolitikk
Asle Toje
Ikke siden trekongemøtet i Malmø i 1914, har de nordiske landene vært mer omforente om å motstå stormaktspolitikk. Da President Trump hevdet at Grønland vil bli amerikansk og Danmark ikke kan stå imot, fylket de tre statsministerne seg rygg mot rygg.
Det drøftes hva Danmark skal gjøre for å beholde riksfelleskapet – som det inntil nylig ikke virket som en prioritet– men det er en forskjell å starte en lite gjennomtenkt reise mot uavklart selvstyre – og det å bli plyndret av en alliert.
Jeg vet ikke mer om dette enn dere dansker, men en ting vet jeg: Dit vi er på vei kan det du ikke er villig til å kjempe for, bli tatt fra deg. Og Trump-administrasjonen respekterer ikke ord, de respekterer kun styrke. Forferdelse vil ikke hegne om riksfelleskapet.
Hva har så en nordmann å si til en danske om Grønland? Historisk var Grønland en del av det norske kongeriket i middelalderen, men kom under dansk kontroll gjennom Kalmarunionen, og til slutt ble all norsk suverenitet formelt overført til Danmark gjennom unionen på 1800-tallet.
Norge ‘tapte’ Grønland formelt sett til Danmark etter en dom i Haag i 1933, som bekreftet dansk suverenitet over den østlige delen av Grønland, etter at Norge hadde gjort krav på land der. Norge bøyde av, hva skulle vi ellers gjort?
Det er et ukjent landskap vi beveger oss inn i nå. Ukraina ble adressert etter den gamle dreieboken: den vi brukte i Kosovo, Irak og Afghanistan. Forsvar av orden og verdier. Grønland er noe annet. Hvordan navigere de lumske farvann de geopolitiske strømninger har ført oss inn i?
La oss titte dypt inn i vår egen historie. Leser man de islandske, norske, danske og svenske sagaene samlet, trer det frem et overraskende konsistent verdensbilde. Til tross for forskjeller i sjanger – ættesaga, kongesaga, krønike eller legendarisk historie – skimtes en felles forståelse.
Den gamle forståelse av makt ligger svært nær teorien Realisme i sine antagelser. Sagaene forutsetter et politisk landskap uten overordnet myndighet, der lov avhenger av makt, omdømme fungerer som avskrekking, og indre splittelse åpner døren for ytre dominans.
Forskjellen mellom tradisjonene ligger hovedsakelig i skala: De islandske sagaene analyserer makt og interesser i et statsløst system, mens de norske, danske og svenske tekstene undersøker hvordan makt samles i sentralmakt.
Dette kommer tydeligst til uttrykk i Heimskringla, skrevet av Snorre Sturlason på begynnelsen av 1200-tallet. Heimskringla er ikke en moralsk forsvarstale for kongemakten, men en analyse av hvordan kongedømmer faktisk overlever.
Snorres konger regjerer ikke fordi de er rettferdige, men fordi de er effektive. De belønner lojalitet, straffer avvik og bruker loven selektivt. Når de ikke gjør dette, blir de styrtet eller drept. Man kan bare stole på egen styrke. Allianser er midlertidige, og svik forekommer.
I Harald Hardrådes saga konstateres det at «kongen må ha lykke, ellers varer ikke styret lenge». Lykke betyr her ikke tilfeldighet, men politisk hell: kontroll over menn, ressurser og frykt. Opprør fordømmes først og fremst når de mislykkes.
I dette systemet er formell legitimitet en ettertanke, noe som kan oppkonstrueres i etterkant: Legitimitet følger makt, ikke omvendt. Trumps avfeiing av Moderne anerkjennelsespolitikk – der en slags selvstyre ikke anerkjennes som ekte suverenitet – følger samme logikk.
Dersom Heimskringla viser hvordan makt konsolideres, avdekker Ynglingasagaen hvor skjør den er. Også denne sagaen, tillagt Snorre, sporer svenske og norske konger tilbake til guddommelig opphav, bare for å frata dem enhver hellig immunitet.
Konger som mislykkes militært eller politisk blir brent, druknet eller sågar ofret av sine egne. Én konge blir menneskeofret for å avhjelpe dårlige avlinger. Budskapet er brutalt klart: autoritet hviler på utfall, ikke formalia.
Dette er en realistisk antagelse sagaene sjelden forsøker å skjule: herskere tolereres bare så lenge de leverer trygghet og velstand. Når de ikke gjør det, blir de erstattelige. I en tid der staters legitimitet svekkes av manglende måloppnåelse, fremstår Ynglingasaga skremmende relevant.
Det samme verdensbildet enda mer eksplisitt i Saxo Grammaticus. Saxo er mer moraliserende enn Snorre, men den underliggende logikken er like realistisk. Kongemakt vinnes gjennom erobring, list og voldsmakt. Mildhet er prisverdig bare når den ikke undergraver avskrekking.
Saxo rettferdiggjør gang på gang vold som nødvendighet. Forræderi må møtes med represalier, ellers sprer det seg. Implisitt ligger antagelsen om at tilbakeholdenhet er farlig når den svekker troverdighet. Orden skapes ikke av loven; loven kommer etter seieren og stadfester makten.
Den samme realismen finnes i de østnordiske og legendariske tekstene, særlig Hervors Saga, lagt til et svensk-gotisk landskap. Sagaen kretser rundt arvestrider, forbannede sverd og uunngåelig krig.
Arverett og avtaler brytes gang på gang av vold. Krav har bare verdi dersom de kan håndheves. Selv når midlertidige forlik inngås, er konflikt tilbakevendende. Dette uttrykker realismens grunnleggende pessimisme om varig fred i anarkiske systemer.
På tvers av hele den nordiske sagatradisjonen går ett mønster igjen: indre splittelse inviterer ytre kontroll. Islands underkastelse under Norge i Sturlungasaga har klare paralleller i skandinavisk dynastipolitikk, der rivaliserende tronpretendenter stadig søker støtte hos fremmede makter.
Konger av Danmark, Norge og Sverige griper inn i hverandres konflikter gjennom ekteskap, allianser og stedfortredende politikk. Sagaene er nøkterne i sin vurdering: ytre makt kommer sjelden som åpen erobring. Den følger av svakhet.
Suverenitet tapes ikke i ett øyeblikk, men i etapper. Samlet sett formidler de nordiske sagaene et klart realistisk verdensbilde:
Det du ikke evner å forsvare kan bli tatt ifra deg.
Autoritet kommer av ytelse, ikke prinsipp.
Loven stabiliserer makt, men skaper den ikke.
Kapasitet for organisert vold er viktigere enn uttalte intensjoner.
Statusrivalisering skaper konflikt, også blant allierte.
Fragmentering er forutsetningen for dominans
Islendingen viste under Torskekrigene (1958-1976) mot Storbritannia at dette ikke nødvendigvis handler om hvem som er sterkest på papiret, men om viljen til å forsvare sin rett og viljen til å lide konsekvensene. Admiral Huitfeldt, som dansk marines flaggskip er oppkalt etter, visste dette.
For geopolitikken i 2026 – preget av svekkede institusjoner, økende multipolaritet og kolliderende nasjonale interesser – fremstår denne nordiske realismen skremmende aktuell. Sagaene minner oss om at ingen politisk orden er selvopprettholdende.
Den må håndheves, vedlikeholdes og fremfor alt oppleves som kostbar å utfordre. Vi vet enda ikke om statsministerne fremdeles tror at taler og flertallsvedtak holde Grønland dansk, men hadde det ikke vært klokt om forsvar av dansk suverenitet var kilden til en nordisk forsvarsunion?
Jeg mener, nå som USA synes å svekke sin forpliktelse til NATO? Trump ønsker at Europa skal overta mesteparten av NATOs konvensjonelle forsvarskapasiteter, fra etterretning til missiler, innen 2027.
Vil USA okkupere Grønland? Hvem vet. Hyppig bruk av trusler er Trump-administrasjonens varemerke. De navigerer etter makt og interesser, ikke normer og verdier. Det gir en indikasjon om hva som vil virke og hva som ikke vil virke.
Sagaene hyller ikke denne virkeligheten vi på ny synes å ha våknet opp i. De tar den til følge. Deres varige relevans ligger i at de nekter å forveksle hvordan makt bør fungere med hvordan den faktisk gjør det. Og i det ligger en gammel, kald erkjennelse.
