En meget hard Brexit

En fersk analyse viser at forhandlingene om brexit ikke kommer i mål.

Dagens Næringsliv 7. juni, 2017

Forhandlingene om Storbritannias utmeldelse av EU kunne vært en relativt enkel sak. Storbritannia er alt tilpasset EUs felles regelverk. Siden regelverket med få unntak vil inkorporeres i britiske lover, burde forhandlingene stå om fordeling av eiendeler og forpliktelser. Slik er det ikke. Utmeldelsen fliser opp inngåtte enigheter og gjør at «alt» i teorien er på bordet.

Presset økes av at forhandlingene berører Storbritannias kjerneinteresser og EUs kjernekompetanser. Disse inkluderer markedstilgang og næringslivsregler, innvandring og fremmedarbeidere, forsvars- og sikkerhetspolitikk, helse og utdannelse og jordbruks- og miljøpolitikk. I tillegg kommer assorterte snubletråder fra atomsamarbeid til Gibraltars status.

Innpakningspapiret som omslutter denne politiske versjonen av Rubiks kube, er spørsmålet om hva Storbritannia skal måtte betale for å forbli en del av det indre marked, men ikke av EU. Dette er en akutt utfordring for EU siden Storbritannia er en av unionens finansieringskilder. Når britene drar blir det et hull i budsjettet som ingen, absolutt ingen, ønsker å spleise på.

I siste instans vil avtalen ha en pris. The Economist skisserer fire hovedalternativer:

1) Storbritannia betaler småpenger, men forhandlingene mislykkes.

2) Britene betaler mellom 5 og 44,4 milliarder pund.

3) Britene betaler 47,9-60,9 milliarder pund.

4) Britene betaler 57,4-72,8 milliarder pund.

Når spørsmål blir så kompliserte som dette, med så mange aktører og med så ulike prioriteringer, kan statsvitenskapelige modeller være eneste alternativ. I samarbeid med professor Jacek Kugler har jeg kodet brexit i Senturion: Predictive Political Simulation Model. Senturion er en simuleringsmodell som analyserer hvordan konkurrerende interesser vil utvikle seg over tid i internasjonale forhandlinger.

Det er et premiss for simuleringen at EUs foretrukne forhandlingsmodus hvor forhandlingsleder Michel Barnier alene taler på egne av alle 27 medlemsstater og EUs institusjoner brister. Både Russland og USA har klart å splitte EU, og antagelsen er at britisk diplomati er like kompetent. Hvis ikke britene får til parallelle forhandlinger med ulike aktører, vil det ikke bli noen løsning. Summen av akkumulerte krav på EU-siden blir for høy.

Vi kodet 33 sentrale aktører med makt over forhandlingsutfallet med deres antatte preferanser og deres relative tyngde i forhandlingene. Disse inkluderte stater (som Irland), enkeltaktører (som Martin Selmayr) og institusjoner (som Europaparlamentet). Modellen gir detaljerte svar på hvilke og rekkefølgen ulike aktører må trekkes inn for å nå en avtale. Britenes utfordring vil være å bygge en koalisjon med tilstrekkelig tyngdekraft.

Hvis Storbritannia skal få en avtale, må dette skje i løpet av de fem første forhandlingsrundene. Det smale mulighetsvinduet involverer en komplisert trippel-forhandling med tyngdepunkt i Nordvest-Europa, som vil kunne gi bred nok støtte. Jo mer Storbritannia tilbyr tidlig innenfor rammene for alternativ 1, jo større er sjansene for å få tilslutning fra medlemmene i Øst-Europa.

Dersom forhandlinger trekker i langdrag, vil Frankrike komme i føring. Franske forventninger om en mye høyere utbetaling vil styrkes ettersom tiden går. Det er muligheter for en løsning på mellom 48 og 60 milliarder pund, men dette mulighetsvinduet oppstår kun etter lang tids forhandlinger. Et slikt kompromiss vil være mindre stabilt enn det britene hadde en mulighet til å sveise sammen tidlig i forhandlingene.

Utfallet av simuleringen er overraskende: brexit-forhandlingene vil trolig mislykkes. Det er simpelthen for mange aktører med klare forventninger og uklare forhandlingsposisjoner. En annen innsikt som vil overraske enkelte, er at Frankrike (ikke Tyskland) som sitter med nøkkelen til en potensiell avtale. Emmanuel Macron har, ifølge simuleringen, incentiv til å ta høy risiko for å bygge en koalisjon med tyngdepunkt i sør og øst som fremtvinger et dyrt brexit.

Lengden og kompleksiteten i denne forhandlingen er uvanlig. Simulerte endringer i posisjoneringer etter runder med forhandlinger indikerer at sjansen for britenes foretrukne løsning er lav, men vil ha relativt høy stabilitet, dersom den oppnås. En rask løsning er usannsynlig fordi den vil kreve enn sjelden kombinasjon av hypereffektivt diplomati og forutseende lederskap. Et fransk kompromiss er dyrere og mer sannsynlig, men også mer ustabilt. Dersom disse to mulighetsvinduene lukkes, vil ingen ‘big bang’-avtale oppnås. Alternativet vil da trolig bli et vilniss av begrensede avtaler, etter Sveitsisk modell.

Det er viktig å understreke at dette er en prognose, det er ikke en beskrivelse av fremtiden. Det er resultat av et kollegialt dagsarbeid knyttet til ett spørsmål, størrelsen på utbetalingen. En mer finmasket analyse hvor alle de sentrale stridsspørsmål ble tatt inn, ville kunne gi en sikrere prognose. Dette fordrer at konklusjonene fremlegges med et «caveat emptor», kjøper advares. Når dette er sagt finnes, meg bekjent, ikke noe bedre analyseverktøy for å spå om brexit-forhandlingene. Simuleringen tyder på at vi er på vei mot en meget hard brexit.