Dr. Stockmann har gått fra helt til skurk i Oslo Nye Teaters oppsetning av «En folkefiende».
PUBLISERT i Minerva Onsdag 21. juni 2023
«Maktkamp, korrupsjon, pressefrihet… Henrik Ibsens skuespill En folkefiende er høyaktuelt, mer enn 140 år etter at det ble skrevet.» Slik beskriver Oslo Nye Teater sommerens storsatsing. Og vi får en nytolking av En folkefiende, en der Dr. Stockmann er kvinne. Og Woke.
La meg starte med det positive. Premieren endte med stående applaus, som vanlig. Skuespillerne er gode og kunne vært enda bedre med en annen tekst. Spesielt hovedrolleinnehaver Ingvild Holthe Bygdnes hadde fortjent bedre. Den enkle scenografien er virkningsfull på en stumfilmaktig måte.
Den nye teksten er ordrik. Når nesten alle Ibsens ord er byttet ut; rollene er kjønnsskiftet, rasevridd og personlighetsforstyrret. Lite av det opprinnelige står tilbake. Tonen skuespillerne imellom har sunket fra Cafe Continental til Blitz. Det er på grensen til misvisende markedsføring å kalle dette Ibsen.
De dramaturgiske grepene vitner om stor tro på at vold, banning, spytting og skriking er de beste virkemidler. Problemet er at når det meste endres, stjeler det oppmerksomhet fra regissørens hovedgrep: Kvinnen i sentrum. Hva fører Dr. Stockmanns kjønnsskifte med seg?
Fra programmet får vi vite at Dr. Katrine Stockmann er «ammende mor». Den åpenbare løsningen ville vært at en kvinne spiller Stockmann etter Ibsens anvisninger. Først og fremst lege, men med øye for utfordringene en vitenskapskvinne møter. Det kunne fungert siden leger ligner mest på andre leger.
Vi får servert en noe annet. Det tar et kvarter før jeg kjenner igjen første Ibsen-replikk. Etter nye 20 minutter faller neste. Helt på slutten sier Bygdnes, som spiller Stockmann, en versjon av de berømte ordene: «Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene.»
Katrine Stockmann er nedlatende mot alle, men mest overfor den stakkarslige ektemannen sin. Han er skrevet slik at han knapt har noen personlighet og behandles som en litt tungnem aupair som passer barnet mens Dr Stockmann har mammaperm. Hun trenger ingen støtte.
På Oslo Nye Teater har persongalleriet samme navn som i Ibsens drama, men de har skiftet personlighet. Hovedpersonen aller mest. Hun presenterer aldri budskapet om vannkvaliteten på en måte som uinnvidde kan forstå. Hun ser på menneskene i byen som inderlig dumme.
Publikum blir ufrivillige deltagerne på folkemøtet som utpeker Dr. Stockmann til en folkefiende. Vi tildeles rollen som «den kompakte majoriteten», som er feige og opportunistiske fordi vi lever komfortable liv og går på teater.
Det er en god idé, men scenen faller litt i fisk fordi hovedpersonen blir i overkant monstrøs, der hun raljerer mot publikum. Hun står bokstavelig talt og skrever oppå talestolen, ikke bak den. For de som har ikke har opplevd en psykotisk episode: dette er hvordan det ser ut.
Forgjengere kan bli stående alene. Som Martin Luther sa: «Her står jeg, kan ikke annet.» Men det er også en form for visdom i flokken, som James Surewieski viser i sin bok The Wisdom of Crowds. Det er demokratiets genialitet. Men Stockmann ser demokrati som dustenes diktatur.
Hun vakler mellom et messiansk selvbilde og nervøst sammenbrudd. Hun er respektløs overfor moren, avfeier datteren, forakter broren og er kjip mot ektemannen i kampen mot miljøgiftige kapitalister. Men hun minner mer om en Arnold Juklerød enn Ibsens Stockmann.
Ibsens Stockmann lar seg ikke knekke, men ved sitt eksempel lærer han småbyen verdien av mot og åpenhet. Han starter en skole for fattige barn sammen med sin voksne datter Petra, som støtter ham fullt og helt. Han holder på sin kones støtte.
Katrine Stockmann ser ut til å forvente at vi, publikum, skal følge henne – uten at hun har lagt frem bevisene. Det virker som om målet hennes er å straffe småbyen. Hun blir en facistoid og truende skikkelse .
Ibsens Dr. Stockmann skyr heller ikke unna vold: «Det ligger ingen makt på at et løgnaktig samfunn ødelegges! Det bør jevnes med jorden, sier jeg! Utryddes som skadedyr bør de, alle de som lever i løgnen! (…) La hele landet legges øde, la hele dette folk utryddes!»
Men det er en forskjell på misantropi og selv å ønske å drepe. Drapert over talestolen raljerer hun om en påstått overhengende trussel og melder seg frivillig til å skyte barna våre, om vi ikke er enige. Hun truer med massemord når folket ikke tar hennes råd. Det gikk kaldt ned over ryggen på meg da jeg innså at hun minner om Anders Behring Breivik
Når det gjelder det forgiftede vannet i kurbadbyen, synes prøveresultatene å være mindre viktige enn den politiske radikalisme de ansporer i hovedrolleinnehaveren. Hos Ibsen er Dr. Stockmann en vitenskapsmann, hans dilemma er at han må velge mellom sin anseelse og opplysningstidens idealer.
Katrine Stockmann er kort sagt ikke en antihelt, som Ibsens Stockmann, hun har blitt en radikaler med voldsfantasier. Enten fordi hun har tatt seg vann over hodet, eller fordi hun har blitt drevet til det av livet selv. Det er kanskje ikke rart om publikum ikke «stemmer for» å nedlegge kurbadet?
Men Stockmann kan ikke være skurken. Da blir jo hele stykket invertert til en feiring av fellesskapets motstandskraft mot farlige radikalere. Hvordan kan vi forstå at terrorentusiasten gis helterollen: Kan hende er regissøren, Therese Willstedt, blitt klimaradikaler?
I Sverige har Andreas Malm, som er professor, påny gjort seg til talsmann for terror, denne gangen i klimaets navn. Filmen «How to Blow up a Pipeline» er for tiden populær blant teatrets tatoverte skjønnsjeler. I grønne miljøer er antihumanismen på opptur. Mennesket omtales som et skadedyr.
Men forestillingen er mest av alt skjemmet av en moderne klisje: «Den sterke kvinnefiguren». Vi kjenner henne fra filmens verden der kvinnelige figurer presenteres uten tradisjonelle kvinnelige sjelsevner som omsorg, empati eller sensualitet. I denne tradisjonen er kvinner identisk med menn.
Og de mannlige egenskapene som preger Katrine Stockmann, er de samme egenskapene som ofte kritiseres i menn. Kvinneroller som Captain Marvel eller Rey Skywalker og Galadriel er egenrådige, følelseskalde, oppfarende, truende og uinteressert i menn i romantisk forstand.
Hun trenger ingen mann til å veilede seg eller støtte seg, kanskje fordi det ville signalisere at kvinner trenger menn. Problemet er at det er vanskelig å heie på en hovedrolle som ikke er sympatisk og som ikke har noe å lære, hun er ideell slik hun er.
I så måte er Willstedts Dr. Stockmann sterk alene. Hun står alene når sceneteppet går opp og hun står alene når det går ned. Skuespillet er for øvrig pepret med malplasserte woke-fraser av typen «heteronormativ» og rasismeskolering uten at det brukes til noe.
Jeg tror oppsetningen ønsker å stå for noe skarpt og nytt, mens kunnskapsmangel hindrer dem i å gå inn i miljøsakens mange paradokser – i stedet har de laget en «girl-boss». Virkemidlene er hardere enn i Ibsen – men hva som ønskes sagt blir aldri helt klart.