Dagens Næringsliv 24.07.2018
Det synes nå klart at en økonomisk krise vil følge korona-pandemien. Statsministre og sentralbanksjefer uroer seg over at 2022 kan bli året da prisen endelig skal betales i skandinaviske økonomier. Men denne trusselen er overkommelig sammenlignet med farene vi vil stå overfor dersom økonomisk krise blir til systemkrise.USAs svekkelse vis-à-vis Kina har gått raskt. Anslag viser at USAs økonomi krympet med 3,5 prosent i 2020, mens Kinas vokste med 2,3 prosent. Ifølge tallknuserne i Wind Information skyver dette frem datoen da Kinas økonomi er størst til 2028.
Det synes meg underlig å anta at et Kina som har vokst fra nær intet og til å forbigå Amerika på få tiår vil skrense opp når de når paritet. Fredelige maktskifter er unntaket i historien. Under et besøk i Washington i september 2013 refererte Kinas utenriksminister, Wang Yi, til femten historiske tilfeller av oppadstigende stormakter. I elleve av disse tilfellene, har «krig har brutt ut mellom de nye og etablerte stormakter.»
Naturligvis klarer amerikanerne seg bedre enn Europa, som marinerer i lav vekst. Konsulentselskapet PricewaterhouseCoopers spår at Europa vil være en utkant av verdensøkonomien innen 2050. I prognosen vil da USA forbigås av også India. Journalist-strategen Robert D. Kaplan har lenge uroet seg over de maktpolitiske konsekvenser av et USA som lever over evne. Et fattigere USA vil ikke kunne opprettholde sitt teknologiske forsprang. USA bruker mindre og de nye stormaktene bruker mer på forsvar,
Kaplan mener dette «vil ikke nødvendigvis føre til et sikkerhetsdilemma for USA, men det vil føre til en multipolar verden, og slutten på amerikansk dominans.» De som først vil få føle dette er de som har outsourcet sin sikkerhet til USA, land som Norge og -til dels- Sverige.
Verden står overfor et maktvakuum som vil kunne vare i flere tiår. Tomrommet oppstår fordi Europa og USA er inne i en fase av relativ svekkelse mens Kina, India og Russland krever stormatsstatus uten å være interessert i de pliktene som følger med slik status.
Dette er viktig fordi – som historikeren E. H. Carr stipulerer – tre faktorer må være til stede for å skape en systemkrise:
-Nærvær av mektige og forsmådde stater på randen av det internasjonale systemet;
– En dyp og vedvarende krise i den globale økonomien;
– Og manglende vilje, eller evne hos den ledende stormakt til å garantere for internasjonal orden.
Uten en slik garantist vil sterke stater kunne forgripe seg på svakere stater og slippe unna med det. Alt mens nye stormakter vokser frem forflyttes makt til nye arenaer. 90-tallets entusiasme for institusjonaliserte overnasjonale regimer er erstattet av en dreining mot uformelle fora, som G-20.
FN er svekket av sin manglende evne til å ta nye maktpolitiske realiteter inn over seg. India og Brasil står fortsatt utenfor sikkerhetsrådet. Som Folkeforbundet før dem, undergraves FN av svak ledelse og et ineffektivt byråkrati.
Det smerter land som våre, land som har investert mer enn andre i en FN-ledet verdensorden, både i form av skattebetalernes penger – og i form av våre beste og skarpeste diplomater.
Kina leder an i kobbelet av nye stormakter. Men like viktig som spørsmålet om hvem nye stormaktene er, vil være hvem de ikke er? Det synes nå åpenbart at EU vil ikke bli en av polene i en multipolar verdensorden.
Grunnene til dette er mange. Den kanskje viktigste er mangelen på en beslutningsprosedyre som gjør det mulig å fatte vedtak også når de 27 medlemslandene ikke er samstemte. Det gjenstår å se hva slags union som vil komme ut i andre enden av corona-krisen.
Det oppsiktsvekkende er ikke at enkelte institusjoner sliter i motbakke, men at alle gjør det samtidig. Rotråten som har rammet FN og EU gnager også på røttene til de andre eiketrærne som ble plantet i asken etter 2. verdenskrig.
Frihandelen er under press. Verdens handelsorganisasjons «one size fits all» er alt langt på vei erstattet av en spagettibolle av topartsavtaler. Omleggingen ledsages av proteksjonisme, om ikke i teorien så i praksis.
En lignende ’bilateralisering’ synes å være under oppseiling i sikkerhetspolitikken. For NATO har Afghanistan sugd opp politiske og militære ressurser gjennom hele 2010-tallet. Når vi trekker oss ut i september, gjør vi det med uforrettet sak.
En splittet allianse sliter med å opptre samlet. Mye tyder på at NATO er i ferd med å gå fra å være en militær forsvarsallianse til å bli et politisk-militært konsultasjonsforum, en samlingsplass for koalisjoner av frivillige, slik vi så under Libya-krigen i 2011.
Europeiske lands forkjærlighet for å konsumere sikkerhet, mer enn å produsere den, skyver byrden over på USA. Stemmene i Washington som mener Europa er en kostbar distraksjon, har ikke stilnet med President Trumps avgang. Slike tanker skaper usikkerhet i Europa.
For uten USA har ikke NATO noen reell kapasitet for å forsvare medlemmenes territorium i en krigssituasjon. Det er derfor ventelig at militært svake land som Norge søker seg tettere opp mot Washington, som tydeliggjort i Norges nye forsvarsavtale med USA.
Faren er, som E. H. Carr påpekte i sin post mortem over opptakten til 2. verdenskrig: At de bestående stormaktene (i vårt tilfelle USA) svekkes i sin vilje til å fungere som politimann, vaktmester og trygdevesen i det internasjonale systemet – skuffet over at systemet har tillatt rivaler å vokse frem.
Rivalene på sin side (vi har alt nevnt dem) har lite vilje til å ta på seg systembærende oppgaver siden de vil hevde (ofte med rette) at de internasjonale rammeverkene er vektet for å forlenge de etablerte stormaktenes dominans.
Robert Gilpin påpeker i boka War and Change in World Politics at historien har sett påfølgende internasjonale ordener som alle har til felles at de er skapt av hegemoniske stater som følge av krig. Den rådende orden er alltid formet for å tjene den dominerende stormaktens interesser.
Systemet vil derfor, med nødvendighet, utfordres av oppadstigende makter. De farligste øyeblikk i verdenspolitikken oppstår når den svekkede lederstat ikke lenger håndhever reglene i den gamle orden. Dette avler usikkerhet, utrygghet og risikabel oppførsel.
Norden er på vei inn i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. For Norge representerer dette en utfordring, for Sverige en krise. Landet synes å mangle viljen til å bygge et tilstrekkelig forsvar og -på samme tid- den evnen til å ta konsekvensene av dette – og søke allianser.
Skandinavias ledere er retorisk på høyde med situasjonen – men i praksis brukes landenes utenriksressurser på gårsdagens idealisme – ikke på de områdene som de endrede premissene i internasjonal politikk skulle tilsi. Dette gir grunn til å spørre om våre lands overdimensjonerte utenriksvesen, trent i utenrikspolitiske fritidsaktiviteter, vil være oppgaven voksen nå som nasjonale interesser er tilbake på læreplanen.
Vi skandinaver skal huske: Vi ønsker fred, om det kan det ikke være noen tvil. Vi arbeider for fred, fordi det er riktig. Vi bærer byrden av de fredsskapende institusjoner, fordi det er i vår interesse. Men det kan ikke bety at vi vedder vår eksistens på håpet, arbeidet og kontoutskriftene.