Det er upopulært å snakke om fred i et krigersk ordskifte. Derfor er det viktig.
Publisert i E24 10 ,ai, 2022
Jean Jaurès var sliten der han satt, sammensunket i sofaen i en cafe på Rue Montmartre. Det var kvelden den 31. juli 1914. Tyskland hadde samme dag sendt sitt ultimatum til Russland og iverksatt mobilisering. Hjulene var satt i sving og sosialisthøvdingen visste at Europa hadde valgt katastrofen.
Han hadde arbeidet frenetisk for å forhindre dette. Nå kom krigen og Paris var i ekstase. En pistol, to skudd og fredens mest veltalende talsmann var død. Slik begynner Svante Nordin boken Filosofernas krig (1998).
I boken beskriver Nordin hvordan de intellektuelle med ett omfavnet krigen: Som løsningen på uenigheter, men også som åndelig renselse. For hvem kan vel hvile så lenge fienden smir sine renker? Denne groteske nasjonen som legemliggjør alt som er falskt og heslig, så motsatt av oss?
Nordin beskriver hvordan filosofer og poeter meldte seg frivillig; kjøpte kornblå hussar-uniform for lånte penger og gikk i krigen i trygg forvissning om at deres sak var rettferdig og fienden svak. Det måtte da ende i rask og smertefri seier?
For de gode skal seire over de onde. Eller i det minste dø heroisk, til stående applaus fra et takknemlig folk? Media tonet ned fakta som kunne dempe de rå følelsenes makt. I et krigersk ordskifte er krigsmotstand høyst mistenkelig.
Senere skulle historikeren AJP Taylor anføre i The struggle for mastery in Europe 1848-1918 «antagelsen om opinionens godartede påvirkning på utenrikspolitikk» som en av årsakene til at Europa gikk inn i krigen med svært urealistiske forventninger.
Godheten seiret dessverre ikke. De intellektuelle krigerne var ofte sarte. De ble syke, de ble såret; de oppdaget til sin forferdelse at de ikke fikk dra hjem når virkeligheten ble for mye å bære. Mange endte opp som «en million blodige tepper» slik Scott Fitzgerald beskrev i Tender is the Night (1934).
Vel hjemme skrev de om krigens meningsløshet. Intet nytt fra Vestfronten. Reisen til nattens ende. Tartarsteppen. Den gode soldat Svejk. Farvel til våpnene. Fremmedkrigeren Ernest Hemingway skrev: «Tro aldri at krig, uansett hvor nødvendig eller rettferdig, ikke er en forbrytelse.»
Jeg nevner dette fordi krigsentusiasmen er tilbake. I 2001 hadde det tyske satirebladet Titanic en berømt forside med jublende mennesker og tittelen «Hurra! Entlich krieg!» En tilsvarende forside ville ikke fungert i dag, fordi humoren lå i det at noen kunne finne på å velge en unødvendig krig.
På noen korte uker har jeg blitt anklaget for å være feig, en pasifist. Putin fryder seg visst når han leser mine advarsler om at krigen kan eskalere ut av kontroll. Å, jeg skal nok få angre når Russerne hanemarsjerer inn i Warszawa, Berlin og Washington.
Jeg som i et tiår har ropt i skogen om at Norges forsvar er for svakt, at vi må ruste opp for å verge oss mot Russland. Jeg som har talt for døve ører og havfruesmil om at Russland er det farligste landet, fordi storkriger ofte startes av utrangerte stormakter.
NATO og Russlands militærdoktriner er bygget på å forhindre krig gjennom avskrekking. Nedsiden av dette, er at terskelen for bruk av atomvåpen er lav skulle krig bryte ut. Sobre stemmer fortrenges av Churchill-imitatorer som mener ‘vi ikke kan la oss utpresse’ av noen få tusen atomstridshoder.
Inntil relativt nylig, ville krig ført til krav om forhandlinger og fred her til lands. Nå er fredsbevegelsen under angrep, i Dagbladet anklages de for å løpe fiendens ærend med fredssnakket sitt. Du ser kanskje hvor jeg vil hen: Hva har hendt med oss?
Når ble vi slike som sitter og gotter oss over snuff-videoer der ekte mennesker dør? «Her treffer håndgranaten soldatene». Obs sterke scener! «De sender foreldrene bilde av deres døde sønner». Se: Bilder av ekte lik!
Opptakten til storkriger preges ofte av at de diplomatiske krisene avløser hverandre, en uro i luften, et krigsønske. I det intellektuelle og kulturelle livet i Europa er vi inne i en slags førkrigstid, en nervøsitet, en forventning om verdier kan bekreftes på slagmarken.
Ukraina har rett og plikt til å forsvare seg. Russland har all skyld, derom er alle enige. Det begynte med våpenhjelp. Nå har USA signalisert at de vil «beseire Russland på slagmarken» i Ukraina og advarer mot å kalle dette en stedfortrederkrig.
I Tyskland har støtten for å gi tunge våpen falt i takt med at folk innser at eskaleringsspiralen kan få ødeleggende konsekvenser. For hvis Russland ikke spiller sin tildelte rolle og klapper sammen kan vi bli part i en lang og blodig affære.
Jürgen Habermas, Tysklands største nålevende filosof advarer i Süddeutsche Zeitung om at forskjellen mellom å støtte Ukraina og gå til krig for Ukraina handler om våpenstøtte. Tyskerne kjenner farene ved å undervurdere mulige negative konsekvenser av militarisert diplomati.
Ingen vet hvordan krigen i Ukraina vil ende. Det synes sannsynlig er at mange skal dø før partene har blødd nok til å søke en forhandlingsløsning. Dette er ikke noe å juble over, det er en tragedie. Du skal ikke juble over at noens sønn ligger død. Dette er usunt, perverst.
Problemet med krigsentusiasmen, er at vi ikke åpen diskuterer fordeler og ulemper ved å eskalere. Vesten har gått fra å gi ikke-militær støtte til å gi defensive våpen og til å bidra med offensive våpen som kampfly. Det rapporteres at både Storbritannia og USA har styrker inne i Ukraina.
Dette åpner for intensivering og utvidelse av krigen. En av verdens mest respekterte statsvitere, Graham Allison, advarer at sjansen for bruk av atomvåpen i Ukraina er økende. Norges støtte til Ukraina bør suppleres med fredsinitiativ. Det ville være i tråd med vår utenrikspolitiske tradisjon.