Trykket i Verdens Gang 17.04-2010
Når vi ser tilbake på de to tiårene som ligger bak oss, er det slående i hvilken grad Sovjets kollaps og Amerikas vilje til å være verdenspoliti, åpnet spillerommet for norsk utenrikspolitikk. Resultatet var «engasjementspolitikken». Den har kommet i tre bølger under slagordene «humanitær stormakt», «fredsnasjonen» og den som nå skyller over oss – «miljøforegangslandet».
Tanken om Norge som en «moralsk stormakt» er overdrevet, men har allikevel en kime av sannhet. Norge rykket virkelig opp en maktdivisjon: Fra småstat til mellommakt. Dette ble oppnådd gjennom å kanalisere uforholdsmessig mye av utenrikspolitikken mot prestisjemålsetninger. I de senere år har stadig flere stilt spørretegn ved klokskapen i dette. Kritikken har falt langs tre hovedlinjer – resultatene ute i verden, virkningene her hjemme og engasjementspolitikkens gehalt.
Engasjementspolitikken har et imageproblem. Over tid har det festnet seg et inntrykk av at resultatene ikke står i forhold til innsatsen. På 2000-tallet har fokus i økende grad blitt rettet mot resultatene av engasjementspolitikken. Fredsprosessene ligger for det meste i grus. Bistand har skapt lite bærekraftig utvikling. Uten at dette har hemmet stadig vekslende visjoner om hva u-hjelp skal oppnå.
Noe av grunnen til at kritikken kun i liten grad har kommet innenifra kan være at statsbyråkrati, forskningsinstituttene og sivilsamfunnet har knyttet seg sammen i en «bistandslobby». De tre aktørene har funnet sammen i stadige krav om eskalering av norsk engasjement. Sidene i trianglet utgjør også en sammenhengende karrierestige hvor en gitt person snart sitter på den ene siden av bordet, snart på den andre. Gjennom å spille på lag har de tre frambrakt en titanisk budsjettvekst, uavhengig av resultater.
Grunnen til at Norge allikevel har fortsatt engasjementspolitikken har trolig å gjøre med en utbredt antagelse om at idealpolitisk prestisje kan veksles om i interessepolitisk valuta. Men stemmer nå egentlig dette? Det er ingenlunde åpenbart at prestisje kan veksles om for eksempel i sikkerhet. Mer presist. At Norge i dag ligger forsvarsløst er direkte resultat av engasjementspolitikken. Er bistand til Afrika virkelig et godt alternativ til nasjonalforsvar? Antagelsen om at idealisme omformes til «ekte» nasjonale interesser har ikke blitt kritisk testet.
Norges utenrikspolitiske brødtekst, St.meld. nr. 15 befatter seg også med dette spørsmålet. Her understrekes det at Norge har kompetanse og ressurser til å gjøre en forskjell, og at Norge derfor har en «etisk plikt til å stille opp». Samtidig understrekes det at det globale engasjementet ikke skal gå på bekostning av norske interesser i de nære områdene. Dette kan synes tilforlatelig helt til det viser det seg at dette er koblet med en konstruktivistisk antagelse om at «utvidede egeninteresser» ikke «reserveres for materielle størrelser. Idealer er også interesser. Når «alt» er interesser mister begrepet, sin verdi som analytisk verktøy.
Makthavernes behov for å kle opp engasjementspolitikken i realismens språkdrakt, bunner i en gryende erkjennelse av at «idealisme som realpolitisk nødvendighet» er et regnestykke som ikke går opp. Engasjementspolitikkens relevans for norske interesser i snever forstand er høyst uklar. I samme korg hører tanken om at det internasjonale systemet er i ferd med å svekkes og at Norge derfor må bygge opp det internasjonale systemet. Resonnementet bygger på en elementær nivåfeil. Norge kan ikke hindre det internasjonale system i å gå i stykker like lite som vi kan rive det ned. Norge er ikke en mellommakt, vi er en småstat.
Ei reke som hevder at den er en hummer, er fortsatt ei reke.
Ikke så å forstå at engasjementspolitikken har fortrengt nasjonale interesser. Interessene finnes, de har bare blitt tildekket av stadig nye lag med verdensforbedring. Det er grunn å understreke dette, selv om det synes sannsynlig at statsidealismen har tatt fokus fra våre egne interesser. Norge vil allikevel trolig finne det stadig vanskeligere å forsette sitt humanitære stormaktsprosjekt.
Grunnen er enkel. «Norge har», som President Obama uttrykte det, «bokset over sin vektklasse». Siden ambisjonsnivået er større enn landets ressurser tilsier, har utenrikspolitikken blitt usammenhengende og uproporsjonal. Dette reflekteres også i resursbruken. Norge bruker historisk lite av BNI på forsvar (1,4 prosent anno 2007) og historisk mye (anslagsvis 1,2 prosent anno 2010) på engasjementspolitikken.
Det er grunn til å spørre om dette vil kunne forsette. Normene som Norge har investert så mye i har en tendens til å fordampe når stormakter kommer i bevegelse. En ny verdensorden med flere maktsentra vil trolig kreve mer av mellommaktene enn hva Norge har å gi. Stadig oftere synes Norge å bli vist på gangen, bare for å bli kalt inn når regningen skal betales. Mens engasjementspolitikken har begunstiget operatørene, er relevansen for norske interesser langt mer usikker.
Like påtakelig er det at engasjementspolitikkens støt-tropper er i ferd med å gå trette. Man kan kanskje snakke om engasjementsutmattelse. Ungdomsradikalerne er blitt middelaldrende, forsiktige og moderate. De færreste tror lengre på slagordene. Hvis (og når) det blir åpenbart at prestisje ikke er synonym med nasjonal sikkerhet vil Norge måtte revurdere bruken av utenrikspolitiske resurser. På en veldig stille, veldig norsk måte vil engasjementspolitikkens varslede avvikling trolig bli traumatisk.
Denne kronikken bygger på artikkelen ”Norsk utenrikspolitikk: en kritikk” i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift