PUBLISERT i Minerva Torsdag 27. oktober 2022 – 15:38
Krigsprofitør. Ordet har en odiøs klang, og ikke uten grunn. Ibsen beskriver Peer Gynts moralske nullpunkt, når han vil tjene seg rik på en fallert stormakts krig mot en tidligere provins: «Jeg støtter Styrken og laaner Pengene till Tyrken!»
I det virkelige liv var det mange næringslivsfolk som tjente gode penger på å selge varer og tjenester til den tyske okkupanten under krigen. Flere tusen nordmenn ble i tiden etter 1945 etterforsket for å være krigsprofitører. Få ble straffet.
Det er derfor svært sterke ord forfatter Henrik Hovland brukte da han i Aftenposten anklaget, jeg sier anklaget, men han konkluderte strengt tatt uten å føre bevis for at Norge er en «krigsprofitør».
Anklagen fant umiddelbar støtte fra forutsigbart hold. I norsk politikk er etterspørselen etter utilbørlig oppførsel større enn tilbudet. Det fører til at altfor sterke ord brukes for å vise at opprørte mennesker, er opprørte.
Hva som er nytt, er at anklagen om at Norge er krigsprofitør har blitt ymtet frempå i respekterte aviser som The Washington Post, Financial Times og The Economist. Da må vi nesten spørre: Stemmer det?
Hva er en profitør?
La oss begynne med det grunnleggende. I standardverket A History of War Profits in America (1997) bruker Stuart Brandes følgende definisjon: En krigsprofitør er en person eller organisasjon som tjener på krigføring eller ved å selge våpen og andre varer til parter i krig.
Norge er verken en person, eller en organisasjon. Norge er en stat. Jeg kan ikke finne noen definisjon som inkluderer stater. Siden dette er juridisk begrep, tillegges ansvar spesifikt. Men et slikt forsvar er svakt. Det smaker av frikjennelse på en formalitet.
Da blir spørsmålet: Tjener Norge på krigføring eller ved å selge våpen og andre varer til parter i krig? Nei. Norge selger ikke våpen til krigen, tvert imot har Norge gitt bort våpen og gratis penger til Ukraina, i størrelsesorden 10 milliarder kroner over to år.
Konklusjonen må således bli at Norge ikke er en krigsprofitør. Men kanskje vi er en profitør? Ifølge Merriam-Webster er dette «En som tjener det som anses som en urimelig fortjeneste, spesielt på salg av livsnødvendige varer i nødssituasjoner.»
Cruxet i denne definisjonen er «urimelig». Hva er en urimelig fortjeneste? I en markedsøkonomi styres prisdannelse av tilbud og etterspørsel. Når det er knapphet, går prisene opp. På Kiwi koster en sekk ved nå 149 kr. I fjor kostet den rundt halvparten.
Følger EUs regler
Slik er det også med gass. De høye profittmarginene er et resultat av at Norge følger EUs regler og pålegg til punkt og prikke. Norske produsenter har foretrukket langsiktige forsyningskontrakter til stabile priser. De har måtte akseptere EUs markedsbaserte regler.
EU fremmet flytende priser, dels fordi de trodde det ville lønne seg for dem, dels fordi de ønsker å stå frie til å kunne kutte norsk gass tvert når «det grønne spranget» gjorde det mulig. Dette ble vurdert som viktigere enn å gi norsk industri forutsigbarhet.
Når de samme reglene plutselig har fått gassprisene til å stige, anklager altså EU Norge å være profitør. Det er uredelig. Og det vet EU-lederne. Man kan mistenke at å angripe Norges gode navn og rykte er en forhandlingstaktikk, eller et forsøk på å unndra seg rettmessig kritikk.
EU synes å glemme at energikrisen startet før Russlands invasjon av Ukraina. Og da invasjonen var et faktum, svarte norske leverandører «Jawohl» på EUs bønn om mer energi, og pumpet landets egne vannmagasiner nesten tørre for å avhjelpe Tyskland.
Norge har sendt enorme mengder gass til kontinentet for å fylle opp vinterlagrene. Bransjen har kjørt alt hva remmer og rørledninger kan holde: Det motsatte av hva Saudi-Arabia og OPEC-kartellet nå gjør for å holde oljeprisene høye, skal vi tro amerikanerne.
Det er derfor uheldig at EU antyder at Norges profitt er uanstendig, når den kommer som følge av europeiske regelverk. Det er heller ikke klart hvorfor Norge, som har forvaltet sine egne energiressurser klokt, skal subsidiere grønnere-enn-deg-land, som Nederland.
Subsidier til tysk industri
Gassfeltet i Groningen kan, uten nye investeringer, pumpe omtrent halvparten så mye gass som Russland pleide å levere til Tyskland. Allikevel er feltet under avvikling. Tyskland har bannlyst hydraulisk oppsprekking (såkalt «fracking») – som ville kunne levert mye av resten.
På tross av advarsler fra USA og Polen, nedprioriterte Tyskland norsk gass i jakten på potensielt billigere gass fra Russland. Tyskland gjorde seg så avhengig av russisk gass med vilje, uten å legge stor vekt på «europeisk solidaritet».
Tyskland importerte 37,6 prosent av gassen fra Norge i september 2022, sammenlignet med 19,2 prosent samme måned i fjor, ifølge BDEW. De som mener at Norge har en moralsk plikt til å selge vår eksportvare under markedspris, ber i realiteten om en subsidie til tysk industri.
Industrigiganten BASFs fabrikk alene bruker halvparten så mye gass som hele Danmark, ifølge The Economists anslag. Det er ikke helt åpenbart hvorfor Norge skal subsidiere Tysklands gasslukende industri.
Når sant skal sies, har både EU og Storbritannia tonet ned den misvisende retorikken vis-a-vis Norge. Begge forsøker nå å fremforhandle langsiktige avtaler om leveranser av norsk gass. Rart nok forblir den grønne retorikken, som var med på å skape energikrisen, intakt.
Det beste til sist. EUs forsøk på å fjerne avhengigheten av russisk gass har gjort Europa mer avhengig av kinesiske forsyninger, hvorav en betydelig andel kommer fra… Russland. Ikke rart de heller vi snakke om Norge enn paradoksene i sin egen forsyningspolitikk.
Når Peer Gynt blir sviktet av dårlige venner, som stikker av med båten hans, som er full av våpnene Peer har tenkt å selge til tyrkerne, sier en av dem til Peer: Jeg får vel følge med på ferden, men protesterer for all verden