Minerva 25. jan. 2021
Ja, og svaret er å løsrive fagskolene fra universitetene.
«Hvor lenge tror du en mastergrad i pedagogikk automatisk vil gi langt høyere lønn enn jobber som faktisk trengs å gjøres, si taklegger eller hjelpepleier?» Ordene falt da jeg intervjuet den britiske journalisten David Goodhart i forbindelse med Gullbrikkespillet.
Samtalen kveilet seg i en annen retning, men ordene ble sittende fast i mellombevisstheten. Hvor mange universitetsutdannede trenger et land? I Norge er svaret svært, svært mange. I takt med massenes utdannelse har standardene dalt. PhD er det nye hovedfaget.
For problemstillingen er relevant – hva er effekten av å øke tilbudet av høyt utdannede på arbeidsmarkedet? Noen av de nyutdannede vil sannsynligvis ende opp med å gjøre jobber som ikke krever høyere utdannelse. På bekostning av mindre høyt kvalifiserte arbeidstakere.
Slik fortrenging er ikke bare forbundet med en relativ økning i arbeidsledigheten blant de med lave kvalifikasjoner, men også en mulig reduksjon i lønnsbonusen forbundet med høyere utdanning når økning i antall høyskolerte overstiger etterspørselen etter slike ferdigheter.
I Norge er dette av akademisk interesse, fordi offentlig og halvoffentlig sektor er oppblåst og lønnsledende. Staten har det syn at «utdanning er utdanning». Grader av tvilsom kvalitet og med tvilsom relevans for jobben som skal gjøres, lønnes ofte like høyt som det motsatte.
Staten hevder de vil «gjenreise respekten» for yrker der du dusjer etter jobb, ikke før. Det vil bli vanskelig, all den tid fysisk arbeid er lavere lønnet og har lavere jobbsikkerhet enn universitetsutdannet kontorarbeid. Dessuten er det slitsomt.
Dette har vært synlig under koronakrisen, der inntektstap har vært reservert for de som ikke har fast ansettelse. Mange av yrkene som vi skal «gjenreise respekten for» er yrker der du faktisk må jobbe for å få lønn. Norge er i en særstilling, sammen med land som New Zealand, Spania og Danmark, der over femti prosent av arbeidstagerne i alderen 25-34 nå har høyere utdannelse, ifølge OECD. Inntjeningsfordelen ved høyere utdanning synes å avta når grader blir allemannseie.
OECD konkluderte alt i 2004: «Blant de 15 landene med sammenlignbare data var det bare tre som så en nedgang i inntjeningsfordelene av opplæring over videregående opplæring: New Zealand (-15 prosentpoeng), Norge (-3 prosentpoeng) og Spania (-20 prosentpoeng).» Dette er ikke vanskelig å forstå. Mastergrader er som poteter. De er bare verdifulle når det er få av dem. Finnes det noen frelse, eller er vi alle dømt til å pådra oss en av de tretti ulike mastergradene som tilbys ved OsloMet?
Sveitsisk suksess
Moteksempelet er Sveits. Landet utmerker seg ved lav arbeidsledighet og lav ulikhet, og dette i en av verdens minst regulerte økonomier. To av tre sveitsiske ungdommer velger yrkesfaglig utdannelse i stedet for å dra på universitet. Sveits kan skryte av å ha det mest produktive arbeidsmarkedet i verden. Mens produktivitet, som målt i BNP per arbeidstime har stått på stedet hvil i Norge de siste ti årene, i takt med at antallet høyskolert arbeidskraft har økt, har Sveits steget – uten å universitetsutdanne flere.
Dette er en viktig del av forklaringen på hvordan alpelandet – med et lite internt marked og en meget sterk valuta – har klart å etablere seg i gruppen av de mest konkurransedyktige og innovative økonomiene i verden.Med knapt åtte millioner innbyggere har landet et BNP per capita som er høyere enn Norges, og det uten olje. Samtidig er arbeidsledigheten i denne alpenasjonen nede i to prosent før 2020, mot det dobbelte i Norge.
Begge land masserer dette tallet med uføretrygd og – du gjettet det – høyere utdanning. Jeg opplevde dette selv da jeg ble sjanghaiet inn for å undervise statsvitenskap ved en av høyskolene og fant at ¼ av klassen var fungerende analfabeter fra den tredje verden. World Economic Forum konkluderte i sin årsrapport i 2018 «Sveitsisk økonomi er i høy grad fleksibel og arbeidsmarkedet der er det best fungerende i verden. Evnen til å ta i bruk ny teknologi er høy, samtidig som borgerne og bedriftene er teknologisk i forkant.
Sveits er et godt forbilde for Norge også av en annen grunn. Mens landet de siste ti årene har vært blant de mest produktive i verden, skiller de seg fra konkurrenter som USA i ett viktig henseende: De har oppnådd suksess uten å betale i form av galopperende økonomisk ulikhet. Årsakene til den sveitsiske suksessen er sammensatte, slik de er i alle land. Det kunne være fristende å anta at sveitserne har hatt flaks, at de tjener penger på skumle banktransaksjoner, at de ikke importerer asylsøkere. Du skjønner hvor jeg vil: Folk ser hva de vil se.
Yrkesfag, ikke universitet
Det var derfor interessant da jeg kom over et intervju med Antonio Loprieno som leder Den europeiske sammenslutningen av vitenskapsakademier. Egyptologen Loprieno er en av Europas ledende intellektuelle, jeg leser alt jeg kommer over av ham. Loprieno mener kilden til Sveits’ suksess ligger i at nær 70 prosent av sveitsisk ungdom velger yrkesfaglig utdannelse etter videregående skole, ikke universitet. Mens yrkesskolene i Norge har blitt universiteter, med en eksplosjon i antall doktorgrader i praktiske fag som sykepleie som resultat, har sveitsiske yrkesskoler blitt ved sin lest. Samfunnsnytten er trolig større slik.
På spørsmål om hvorfor unge sveitsere foretrekker yrkesutdanning fremfor universitetene, svarer han: «Forklaringen på dette er delvis historisk. Kjernen i den sveitsiske ordningen har de til felles med Tyskland og, delvis, Østerrike. De yrkesfaglige organisasjonene i disse landene har lang tradisjon for svennebrev og å gå i læren hos en mester. Det er høy prestisje knyttet både til håndverkere og andre fagutdannede arbeidere […]. Der er det heller nesten en automatisk kobling mellom manuelt arbeid og yrker med lavere prestisje og inntekt, enn de akademiske utdanningsveiene.» Han konkluderer: «I Sveits får du raskere god lønn med yrkesfag enn i den akademiske verden, uten å miste særlig sosial prestisje.»
Og i dette ligger problemet for Norge. Mens de fleste partier nå er enige om at vi må «gjenreise statusen og kvaliteten i yrkesfagene», vil det trolig vise seg vanskelig uten å gjenreise de høyskolene, som noe kvalitativt og substansielt annet enn universiteter.