MORGENBLADET 26.02.2016 Side 24-25 – Del: 1
I 2012 skilte stat og kirke lag. Det gikk greit, for staten.
Trommene.Det verste var trommene. Jeg vet ikke hva som besatte prosten til å spille bongotromme da gutten min skulle døpes. Jeg har også besøkt Afrika, men ville ikke drømme om å trekke frem min vuvuzela i jobbsammenheng. Etter skilsmissen med staten har kirken søkt å finne seg selv. Prosessen har, foruten malplasserte ikoner, spredt applaus og forkjærlighet for fremmede religioner, bragt politisk engasjement til Den norske kirke.
«Politikkens religion», skrev poeten Octavio Paz, «ble født fra ruinene av kristendommen». Kirken prøver nå iherdig å invertere denne setningen. I rollen som statstjenestemann måtte prestene nemlig avstå fra politikk. Å fjerne denne skranken har vært som å gi en tenåringsgutt tilgang på pornograi og et låsbart rom.
Tabloid. Karikert. Usaklig. Biskopene er sjokkert – sjokkert – over statsråd Sylvi Listhaugs omtale av kirken som «gjennomsyret sosialistisk». Men stemmer det? Kirkerommet er ikkke låst, så menigheten vet vel det best. Jeg er ingen eksemplarisk kirkegjenger, men jeg går trolig oftere i kirken enn deg.
I årenes løp har jeg opplevd prekestolen drapert i regnbuelagget og høytlesning fra Hakkebakkeskogen; jeg er blitt oppfordret til å kjøpe en geit og resirkulere min plast. Jeg har hørt halvtenkte prekener om asylpolitikk, skattepolitikk og – ved en minneverdig anledning – tanker om hvilket parti Jesus ville stemt på.
Fokuset er skjeløyd rettet mot de fattige hjemme og den tredje verden. Presteskapet synes mer opptatt av å omfordele eiendom enn å snakke om Jesus Kristus (Frelseren, ikke velgeren). De som kan sin kirkehistorie, vil gjenkjenne frigjøringsteologiens sammenrøring av Marxisme og Jesus, et partnerskap som mest minner om en gisselsituasjon.
Det sier sitt at bispene fikk støtte av Dagbladet – avisen som er mot religion, men for homoile prester. I så måte synes det passende at Listhaug påberoper seg «politikkens andre lov» etter historiker Robert Conquest: «Enhver organisasjon som ikke er eksplisitt høyreorientert vil før eller siden bli venstrevridd».
Stortinget ønsker nå bekvemmelighetsbegrunnet abort på halve tvillingpar, som jo er himmelropende umoralsk. Kirken er taus. Da biskop Kvarme nylig kritiserte regjeringens uttransportering av grunnløse asylsøkere, gjorde han det uten referanse til Bibelen. I stedet pratet han om internasjonale avtaler han ikke har satt seg inn i. Ikke engang da Tooji hadde sex på alteret fant biskopen det passende å begrunne sin harme religiøst.
Stundom får man følelsen av at kirken har gitt opp den kristne tro. Som da bispekollegiet gikk ut og advarte mot et nytt religionsfag som la større vekt på kristendommen. I Sverige tok biskop Eva Brunne nylig til orde for å rense sjømannskirken for kristne symboler, for å tekkes muslimene. I biskopene har islam den kompromissløse forsvarer som kristendommen mangler.
Entusiasmen for «interreligiøs dialog» slår tidvis over i det rene hykleri. «Terror er ikke en mulig tolkning av islam», påstår Biskop Atle Sommerfeldt. Han sa dette mens de kristne menighetene i Midtøsten ble slaktet av muslimer som hadde tolket islam på akkurat den måten. Conquests tredje lov lyder for øvrig: «Den enkleste måten å forklare oppførselen til en byråkratisk organisasjon er å anta at den er kontrollert av sine iender.»
Du tenker nå kanskje at våre forfedres tro er dømt til å forgå i en orgie av relativisme og innsamlingsbøsser? Men vent! Det innes en måte vi kristne kan påvirke kirken på: Kirkevalget. Her får du muligheten til å velge mellom folk du aldri har hørt om som ikke tilkjennegir hva de mener om noe nevnt her. Valgdeltagelsen er lav. Som er greit, siden vi heller ikke vet hva valgvinneren vinner. Aldri ble ordet «folkekirken» brukt oftere enn da dette fellesskapet ble vanskelig å oppdrive i det virkelige liv.
Den norske kirke forsøker ikke lenger å gi svar på de eksistensielle spørsmålene. Den dyrker hva Mark Lilla i boken The Stillborn God kaller «den borgerlige Gud» – en Gud som er distansert, som ikke griper inn og tillater mennesker å gjøre sine etiske valg selv.
Og hvis Gud er så vanskelig å kjenne og således å elske, bør vi ikke i stedet være jorden tro og elske oss selv?
Slik begynte transubstansiasjonen av det kristne budskap. Nyrer og lunger ble revet ut av den gamle teologien mens hjertet fortsatt banket. Medfølelse kom fra hjertet, og all fordømmelse forsvant. Det å være slem var ikke lengre syndig, heller ikke å være tankeløs eller uansvarlig. For hvis vi er barn av våre gener, nevroser og lengsler – trenger vi i det hele tatt frelse? – som jo uansett er en motsetningsfull sak, siden kirken har gått bort fra legemets oppstandelse.
Paradoksalt har kirkens forsøk på å gjøre seg relevant ført til det motsatte. Norge har blant de laveste kirkefremmøtene i noe kristent land. En tenkelig forklaring er at de færreste går i kirken for å få politisk veiledning. Den norske kirke kunne derfor trenge en reformator; til å protestere mot biskopenes sekulære glidelukt, rense kirkerommet for religiøst hittegods, kaste gudløse prester på dør og rive stengslene mellom enkeltmennesket og Bibelens Gud: Kort og godt en Martin Luther. Fordi en kirke uten kristen tro er overlødig.
