Asle Toje
Simone de Beauvoir skriver et sted: «Det finnes ingen naturlig død: ingen ting av det som skjer med mennesket er noen gang naturlig, fordi menneskets tilstedeværelse setter spørsmålstegn ved verden. Alle mennesker er dødelige: men for hvert menneske er døden en ulykke, og selv om en vet det og finner seg i det, et ufattelig overgrep.»
En septembernatt i 2010 går en ung kvinne på trikken i Göteborg sentrum. Mens den nesten tomme sporvognen skrangler ut av byen faller hun i søvn. 27-åringen blir med sporvognen til endeholdeplassen. De fleste svensker forbinder Lensmannsgården med to ting: innvandrere og kriminalitet. Da hun neste morgen meldes savnet starter en storstilt leteaksjon som ender da en maltraktert kropp drøyt ett døgn senere oppdages i en steinrøys ved trikkeholdeplassen.
Forbrytelser forandrer oss. Et drap sprer seg som sjokkbølger gjennom livene de som stod nær. Enhver familie som har fått en av sine revet bort er ulykkelig på sin egen måte, det er også de som har en morder i familien. Sorg er intenst privat i Skandinavia. Drap er et offentlig anliggende. Kanskje fordi død er så gjenkjennelig og ugjenkallelig, kan enkelte mord ta opp i seg og gi fokus til oppdemmet uro i samfunnet – hvem er vi nå; hva gikk galt?
Mordet på Elin Krantz forandret Sverige. Forsvinningen og etterforskningen ble bredt dekket i riksmediene. Avisene kom i ekstrautgaver og saken fikk sin egen hashtag: «Elin-mordet». Medieinteressen vedvarte gjennom rettsaken mot mannen som ble dømt for ugjerningen, Ephraim Tadele Yohannes. Elin ble gjenstand for portretter i riksmediene, ledsaget av bilder av blomster, lykter og siste hilsener. Gester ment å gripe noen som ikke lengre er der.
Det er de mest opprørende mordene som får mest mediedekning, de mest meningsløse handlingene utført mot de det er lettest å identifisere seg med. Yale-professoren Paul Bloom skriver i boka Against Empathy at vi har mer empati med de som ligner på oss selv. Elin var den sympatiske nabojenta. Da jeg gikk gjennom utklippsboken som Elins far hadde samlet fra svenske aviser i tiden fra da datteren ble meldt savnet og til etterforskningen ble avsluttet.
Artiklene benytter malende beskrivelser og forsterkende adjektiver, en dramaturgi som fant sin form i de halvpornografiske ukebladene Veckans Brott (1973-87) og Kriminaljournalen (1953-90). På 2000-tallet fikk kriminaljournalistikken nye tentakler med de populære TV-programmene Efterlyst, Misstänkt og Veckans Brott. Svensk kriminaljournalistikk er aktivt etterforskende og dramatiserer for å fange leserens oppmerksomhet:
Spårad från skräckresan; Här sågs hon sist; Hittade kroppen kan vara försvunna Elin; Mördaren grävde Elins grav; Här grips 2-barnspappan för Elin-mordet; Polisens nya spår: den mistänkte kan ha fått hjälp; Misstänkte småbarnspappan: jag har aldrig träffat henne – här sätter han sig hos Elin..
I en studie fra Universitetet i Gøteborg om voldsforbrytelser i media mener sjefsredaktør Hans Hammer at mediene har en plikt til å: «fremstille materialet på et vis slik at folk kan ta det til seg og engasjere seg.» Det kan være grunn til å spørre om de svenske riksmediene tråkket over grensen der man gir en grov forbrytelse proporsjonal dekning og voyeurisme der et seksualmord på en ung, vakker og uskyldig kvinne brukes for å selge aviser.
Denne debatten forkom ikke. Ingen klager er registrert hos, «Pressens Opinionsnämnd», pressens selvbevoktende organ. Svenske medier er meget selvkritiske og diskuterer sine tilkortkommenheter med entusiasme – innenfor det svenskene kaller ‘meningskorridoren’ om hva som er sunt, sant og viktig. Dette gir selvkritikken et islett av «størknet moralisme», slik Hans Magnus Enzensberger påpekte i sin diagnose av Sverige i boken Ach Europa (1987).
Sett utenfra er Skandinaviske medier forbilledlige. Lauren Kirchner skriver i Columbia Journalism Review (2012) at våre medier er: « […] konsekvent rangert høyest i verden i pressefrihet og demokratideltagelse.» Dette fordi folk «stoler på medienes nøytralitet og føler eierskap til deres dekning.» Og det var der skoen trykket. Elin-saken ble åsted for den første store kampen om virkeligheten mellom svenske riksmedier og deres kritikere.
Tidlig på 2000-tallet etablertes en rekke mediekritiske medier i Skandinavia. Deres forse ligger i å pakke om nyheter fra dagspressen, primært på ett felt: negative aspekter ved innvandring. Holdninger til innvandring endret seg i Skandinavia i disse årene. Flere ble negativt innstilt og frontene hardnet. Hvor dramatisk denne endringen reflekteres i et utall meningsmålinger, blant annet utført av PEW og Eurobarometer.
Omslaget ble i liten grad reflektert i svensk nyhetsdekning, noe journalist Gunnar Sandelin påpekte i debattinnlegget «Journalisterna mörklägger sanningen om invandrarna» i Dagens Nyheter (2008-04-07). Ifølge Sandelin var grunnen til at teksten i det hele tatt kom på trykk at det var ansvarlig redaktørs siste dag på jobb. Da SVT «Debatt» senere spurte seerne om de tror svenske journalister mørklegger problemene med innvandring, svarte 91 prosent ja.
I tråd med loven om tilbud og etterspørsel begynte mange svensker i all stillhet til å besøke nettsteder som Fria Tider og Avpixlat for å lese om nyheter med en annen vinkling og andre fakta enn hva riksmediene presenterte. Svenske medier var nemlig særdeles påholdne når det gjelder å informere om etnisitet i kriminalsaker. I antirasismens navn ble dette tatt så langt at avisene pixlet bort etnisitet fra anonymiserte bilder, kjent som ‘hvitpixling’.
Yohannes ble hvitpixlet da Expressen og Göteborgs-Posten trykket bilder fra overvåkningskameraet i trikken hvor Elin gjorde sin siste reise. Anonymiseringen holdt kun til han ble siktet. I denne tiden gikk han under rubrikken «2-barnspappaen», trolig fordi det økte sjokkverdien av handlingen han var anklaget for. Da avisene senere trykket bilder av etiopieren i ulike gangster-positurer, ble han til «Den mistenkte».
Dekningen av mordet på Elin Krantz var ikke helt uten referanse til en bredere samfunnskontekst. Avisene skrev om et fakkeltog i Lensmannsgården «mot den blinde volden» der 1500 mennesker deltok. Ni måneder etter drapet ble Yohannes dømt til 16 års fengsel. Kriminalkommisær Anders Sandholm, som ledet etterforskningen, viser til saken som et eksempel på solid politiarbeid som førte til fellende dom. Case closed.
Mediedekningen av drapet var omfattende men ble likevel gjenstand for kritikk. Leserinnlegg i Expressen spurte om hvorfor avisen ikke trykket bilde av den antatte gjerningsmannen. På nettforumet Flasback var mange opptatt av at offeret hadde vært medlem av Aftonbladets Facebook-kampanje «Vi som gillar olika», som avisen lanserte for å oppmuntre godtfolk til å ta åpent avstand fra det innvandringskritiske partiet Sverigedemokratene (SD).
Det finnes ingen parallell til Flashback i Norge og Danmark. Det er som en blanding av handelsplass og avisenes kommentarfelt. Her diskuterer svenskene alt fra bruktbiler til pågående mordetterforskninger under dekke av anonymitet. I trådene spekulerer vitner, skuelystne og nettroll i gjerningsmenn, motiver og sammenhenger. Mordet på Elin Krantz er diskutert over 1651 sider – i en ufiltrert strøm av fakta, meninger, løgner og galle.
Det var på Flashback at en alternativ fortelling om drapet først tar form – fortellingen om en landsens pike som døde fordi hun ikke visste hvor farlig det nye Sverige er – for svensker. Enkelte stemmer advarer mot å trekke forhastede slutninger, men disse forsvinner da bildene fra åstedet blir lastet opp. Bildene stammet fra politiets undersøkelsesprotokoll og var blitt sladdet med defekt programvare. Bildene er grufulle.
Kriminalkommisær Sandholm peker på dette som den største tabben i etterforskningen. Fornuftstridig ble bildene ledsaget av tiltagende objektivering av offeret, dels motivert av falsk informasjon fra et nazinettsted om at Krantz skulle ha figurert i en musikkvideo som applauderte sex mellom sorte og hvite. «Acmilan718» skriver «Hon förtjänade det. Synd att hon är död, för då kanske hon hade vaknat från ‘vi gillar olika’ drömmen.».
Og mediemordet kunne endt her, tapt i en skog av utropstegn. Men en anonym journalist som kaller seg «Julia Cæsar» utvider kampsonen. Under rettsaken mot Yohannes skrev hun to lange essays om mordet. De ble publisert på den danske nettavisen Snaphanen og har siden blitt delt over ti tusen ganger. Mordet fikk nå ny regi, oppsummert i tittelen: Et Politisk Mord 1 & 2.
Cæsar festet seg ved et moment som avisene hadde tonet ned, det at Yohannes var dømt for en serie lovbrudd i USA før han fikk komme til Sverige i 2009. Hun trekker en rett linje fra Sveriges liberale innvandringspolitikk til økt kriminalitet: «Voldshandlinger rettet mot svensker begått av innvandrere er politiske forbrytelser. De er en konsekvens av den meningsløse innvandringspolitikken svenske politikere enstemmig har ført i fire tiår. Det er politikerne som har bestemt at kriminelle gis rett til å bo i Sverige uten krav eller kontroll.»
Hun legger skylden på sin egen yrkesgruppe: «Journalistene er masseinnvandringen og den flerkulturelle galskapens tilretteleggere. De er maktens megafoner og lakeier som for lengst har glemt sitt faglige oppdrag å overvåke makten og formidle sannheten til offentligheten. Cæsar anklager «journalister i pressen og etermediene [som] dekker over fakta om innvandringens konsekvenser, beskytter kriminelle innvandrere og danser etter politikernes pipe.»
«Ett politisk mord» gjorde Julia Cæsar til internettdronning. Hun kombinerte journalistens sikre språkføring med brutale retoriske virkemidler, som å kalle navngitte journalister for «landsforrædere». Over telefon forteller hun at det var bildene fra åstedet som gjorde at hun ikke lengre kunne tie. «Responsen var overveldende. Internett viste seg å være en ekstremt bra arena for opinionsjournalistikk. Det ble klart at gammelmedia hadde mistet sitt monopol».
Cæsar-artiklene bidro til å gjøre Krantz-mordet til et referanseobjekt og et sannhetsvitne. Det kommer dels av at Document og HRS i Norge, Fria Tider og Avpixlat [Politiskt Inkorrekt] i Sverige og Den korte avis og Snaphanen i Danmark utgjør en integrert medievirkelighet, noe de skandinaviske riksmediene ikke er. Nyheter fra nabolandene oversettes og deles hurtig, ofte ledsaget av redaksjonell fordømmelse av «gammelmedias» dekning av hendelsene.
En sentral medietrend i årene etter 2010, er at alternative medier har blitt allemannseie. Medieviteren Martin Borgs viste at nettmedier som Fria Tider og Avpixlat hadde like stort gjennomslag som statskanalene i hvor svenskene søker informasjon og hva de deler videre. Klassekampens måling fra juni 2017 viser samme trend i Norge.
Julia Cæsars sinte kritikk førte ikke til kritisk selvrefleksjon i svenske redaksjoner. De gikk i skyttergraven. Et eksempel kan stå for mange. I 2015 ble Sverige rystet av en serie overgrep utført av innvandrere mot unge jenter på festivalen We are STHLM. Dagens Nyheter avdekket til slutt at politiet hadde dekket over hendelsene, men unnlot å rapportere sin egen rolle i at overgrepene først nådde offentligheten via alternative medier.
En av norsk presses nestorer, Helge Øgrim, ville komme til bunns i saken. Han avdekker at Dagens Nyheter var blitt tipset av troverdige kilder, men hadde unnlatt å følge opp. Etter å ha intervjuet vitner og politi tar han kontakt med Dagens Nyheters redaksjonssjef Caspar Opitz som nekter å kommentere, men svarer: «Hej igen Helge, du får selv velge om du vil sitere anklager fra en høyrepopulistisk hatsajt eller ikke». Full eller edru, far har alltid rett.
På tross av arroganse i møte med sine kritikere er ikke svenske medier ikke så ensidige som en del vestskandinaver liker å tro. De senere år har sett mer dekningen av negative sider ved innvandring. Ephraim Yohannes, som fortsatt insisterer på sin uskyld, møter ingen sympati når mediene skriver problemene han har i fengsel. Hvitpixling har gått av moten og media bruker mer ‘hundefløytespråk’ hvor identitetsmarkører skjules i teksten, som i Danmark.
Men Julia Cæsars narrativ om innvandrerkriminalitet som politisk forbrytelser har ikke vunnet aksept. Det er litt merkelig, gitt at Cæsars innfallsvinkel er identisk med forfatterprosjektet til journalistene Maj Sjöwall og Per Wahlöö i krimføljetongen om Martin Beck. Da jeg diskuterte dette med Sjöwall understreket hun at krim-duoens prosjekt var «bygget på virkelighet» – faktiske mord. Tanken var at kriminalitet er politisk i at den viser spenningene under sosialdemokratiets overflate.
«Menn som hater kvinner» er et sentralt tema i denne genren. Stieg Larssons krim-trilogi er den største kioskvelteren i svensk historie. Landets mest berømte fiktive journalist heter Mikael Blomkvist og jobber – i likhet med mannen som manet ham fram – for den venstreorienterte avisen Expo. Han avdekker en sak der menn voldtar og dreper kvinner fordi de har lyst. Som i Krantz-mordet. Blomkvist viser at dette er å anse som politiske mord.
I Expo måtte da Julia Cæsar finne støtte? Men den gang ei. Under overskriften «Mord brukes som høyreekstrem propaganda» skriver Expos Johannes Jakobsson: «Aktor Stina Lundqvist fører saken mot den mistenkte. Hun sier hun ikke forstår hvordan drapet kan være politisk.» To streker under det svaret. Dette er, interessant nok, det stikk motsatte av Stieg Larsons kongstanke, bortsett fra at mennene som voldtar og dreper i hans univers, alltid er hvite.
Cæsar forteller at hun ikke er overrasket over den manglende støtten. Hun forteller at hun før Krantz-saken i lengre tid hadde gått svanger med en artikkel om «den verdensomspennende solidaritetens bakside». Hun minnes det gamle etos fra journalisthøyskolen der oppdraget var å avdekke det som holdes skjult, forsvare de stemmeløse og holde makten til ansvar. «På et eller annet tidspunkt tapte svenske medier sitt oppdrag av syne. Vi ble en del av makteliten».
I hennes øyne er svenske journalister marinert i venstresidens tankegods hvor fargede og kvinner alltid er ofre og hvite menn er overgriperne. «Slik ble antirasismen en ny form for rasisme – og når antagelsene ikke viste seg å stemme, mørkla mediene virkeligheten». Hun viser til at det salongfähige ‘hvite menn voldtar,’ ikke stemmer med de faktiske tallene. «Det er 4,5 ganger vanligere at en innvandrer begår voldtekt enn at en svenske gjør det.»
Etter 2010 fortsetter Cæsar å skrive for Snaphanen, syndikert i tre land. Hun hater journalistene og de hater tilbake. Dagens Nyheters Niklas Orrenius: «Julia Caesar er en makthaver – og en netthater. Fra sin anonyma plattform har hun i flere år spredt rasisme.» Bylinen om at personen bak nom-de-plume er en erfaren journalist med tiårs erfaring, gir tyngde. I ett kommentarfelt skriver viking247 «det føles godt å vite at vi har en på innsiden».
Dette førte, ifølge en journalist i Expressen som ber om å forbli navnløs, til mistro i lauget: «Vi mistenkte hverandre for å være Julia Cæsar» Flere svenske aviser investerte betydelige ressurser i å komme til bunns i dette og i september 2015 kan Expressen avsløre: «’Julia Caesar’ er en av hat-medias mest profilerte og leste forfattere – men hun nekter å fremtre med sine virkelige navn. [D]en tidligere DN-journalisten Barbro Jöberger står bak pseudonymet hvis tekstene går ut på å hetse innvandrere, politikere og journalister.»
Artikkelen er et karaktermord i samme tonelag som Cæsar selv bruker. Hun etterlates ingen ære. Annika Hamrud skriver: «Sverige har et problem. Et stort problem er at løgnene og rasistiske konspirasjonsteorier har fått så stor spredning, ikke minst fordi de forfattere som nekter å bruke sine virkelige navn aldri kan bli holdt ansvarlig for sine uttalelser og angrep, til tross for at ytringsfriheten ikke omfatter trusler og hets av folkegrupper.»
Publiseringen følges av en meget svensk kamp om offerrollen – alle følte seg forfulgt, både journalistene som hadde overvåket Cæsar og Cæsar selv. Alle gikk i dekning og alle informerte mediene om dette. Samme dag som avsløringen fjernet Expressen en sak fra sine nettsider der spaltist Ulf Nilson i 2010 hadde skrevet: «”Julia Caesar [har] valgt pseudonym av sikkerhetshensyn Ja: sikkerhetshensyn, risikoen for å bli angrepet, kanskje drept.»
Det respekterte Society of Professional Journalists advarer sine medlemmer mot at ‘journalisten bør aldri bli en del av storyen’. Vel, det toget har gått. Journalistene bemanner frontlinjen i den svenske kulturkampen. Grunnen til at høyresidens kulturkjempere fokuserer tungt på innvandrerkriminalitet er åpenbar: Svenskene ble solgt masseinnvandring som en utelukkende positiv affære, en bro til en fargerik fremtid. Utrygghet spiser idealer til frokost.
Selv ikke den mest velmenende idealist er villig til å bytte sin families fysiske sikkerhet mot solidaritet. Dette er trolig også noe av grunnen til at mediene var uvillige til å koble de to sakskompleksene, foruten en prisverdig uvilje mot å fostre mistro mellom folkegrupper. Det handler også om makt, naturligvis. Det er berusende å definere hva som er sant, viktig og riktig og svenske journalister drakk grådig av denne kalk. Resultatet var denne altoverskyggende moralisme som delte verden i de gode og SD-sympatisørene.
Problemet med å begrunne politikk i moral, er at det blir vanskelig å endre mening. Dette er noe av grunnen til at en uoverstigelig kløft vokste frem mellom etablissementet og voksende gruppe outsidere. Da Expressens Sakine Madon i januar 2016 anklaget svenske mediehus for å vinkle nyheter for ikke å styrke Sverigedemokratene var en redaktør i Aftonbladet, avisen bak anti-SD-kampanjen ‘vi som gillar olika,’ sjokkert (sjokkert!) over at noen kunne trekke deres integritet i tvil.
Sverige er inne i en utvikling der de har dyrket ting som, i utgangspunktet, er gode til de mistet sin sødme; hvor forsøk på å innstifte postnasjonal rettferdighet avstedkommer noe som mange opplever som en ny trelldom. Det kan ikke vedvare. Svenske politi og rettssystem er i ferd med å krakelere i møte med en bølge av voldskriminalitet med episenter i innvandrertette områder. De som mislikte Sverige slik det var, vil ikke like hva som kommer etter.
Da Sveriges bedrøvelige rikspolitisjef, Dan Eliasson, den 21. juni la fram en dramatisk statusrapport, virket han å ha mistet kontrollen, noe hans utrop «Hjelp oss, hjelp oss!» gjorde lite for å avkrefte. Dette vil ikke overraske noen som har lest årets mest usannsynlige bestselger, samfunnsøkonomomen Tino Sanandajs bok Massutmaning, som blant annet viser hvordan det svenske statsapparatet i lang tid har skjult innvandrerkriminalitet.
Lille land, hva nå? Dissidentene i de nye mediene drømmer nok om at de vil stå seiersrike tilbake på slagmarken og at heder og verdighet vil følge. Erfaringene fra Danmark og Norge tyder på at de ikke bør holde pusten mens de venter. Der har vi sett at etablissementet har en forbløffende evne til å erkjenne at de som hevdet det motsatte av dem selv nok kan ha rett, men uten å rehabilitere de som inntok disse standpunktene da det faktisk kostet noe.
I Danmark og Norge har utvidelsen av meningskorridoren blitt ledsaget av at Dansk Folkeparti og Fremskrittspartiet har blitt regjerings-nødvendige. Dersom det svenske etablissementet har brukt alle midler i kampen mot det store ondet som de mener Sverigedemokratene representerer, må dette sies å ha mislyktes. Sd er landets største parti, ifølge en YouGov-måling offentligjort i april. Til neste år er det valg.
Mordet på Elin Krantz var en av de første store trefningene i den svenske kulturkampen. De nådde raskt et punkt hvor ofret kom i bakgrunnen, hennes skjebne ble en klubbe til å slå den andre i hodet med. Som utenforstående er det vanskelig å ha sympati for noen av partene. Stinne av moral kjempet de over liket av en pike, som ikke brydde seg stort om politikk og som ligger begravd under trærne ved Olavskirken i Falköping.