I Kaliningrad ligger ruinene av framtiden
Huset var framtiden. Eller rettere sagt, det var et bilde av framtiden. Noe folk kunne se opp på og tenke: Dette er hvor vi er på vei – et håp og et løfte om et bedre samfunn. De ville lage noe verden aldri hadde sett, et hjem for en ny menneskeart, Homo Sovjetikus. Byen skulle heve seg over etnisitet, kultur, religion og kultur. Befolkningen ble hentet inn fra hele Sovjetunionen.
Julian Shvartsbreijm, arkitekten som fikk oppdraget, tegnet to rektangulære tårn. Svimlende høye lønnganger bandt dem sammen. Fra fasader av eksponert betong åpnet enorme luftesjakter seg, som på et romskip. Åstedet var valgt med omhu. Kongeslottet som stod på tomta ble sprengt for å rydde plass. Sovjetpalasset skulle reise seg fra ruinene av fortiden; adelsveldets undertrykkelse, prøyssisk militarisme og nazismens umenneskelighet.
Bygget ble aldri ferdig. Grunnvollen tålte ikke tyngden. 28 etasjer ble redusert til 21, men det var ikke nok. Vinduer knuste og gapende sprekker åpnet seg mens kolossen sakte sank ned i en myke myrgrunnen. Byggearbeidene ble påbegynt i 1970 og avviklet i 1985. Da var Sovjetunionen blakk. Mens man i Vesten antok at størrelsen på sovjet-økonomien var halvparten av USAs, var den i realiteten på størrelse med Italia.
Jeg stod utenfor i den sure brisen. Til min overraskelse så huset innflyttingsklart ut. Vinduene var på plass og fasaden var malt i nyanser av blått. Jeg spurte en bebrillet ung mann som hastet forbi om huset endelig var ferdig? Han ristet energisk på hodet. «Det ble malt fordi President Putin skulle komme på besøk». Feiringen av Kaliningrads 60-årsjubileum i 2005 var en festlig anledning, ikke minst siden presidentens daværende kone, Ljudmila, kommer fra Kaliningrad. Det ga en følelse av nærhet til makten i en by oppkalt etter en bolsjevik som ingen forbinder noe som helst med.
Middelalderbyen Königsberg ble Russisk fordi Stalin overbeviste de andre seiersmaktene om at det sovjetiske folk måtte få et stykke tysk jord til evig eie, som tegn på ofrene i kampen mot nazismen. Etter å ha sprengt nesten alle tegn på 700 år med tysk bosetning, begynte arbeidet med å bygge sosialismen. Marion von Dönhoff, en av de 2 millioner fordrevne tyskere, skrev i 1991: «Hadde jeg blitt sluppet med fallskjerm ned i denne byen og spurt om hvor jeg var, ville jeg kanskje ha svart ‘Irkutsk’. Absolutt intet minte meg om det gamle Königsberg».
Da utopien fallerte ble pionerne sittende igjen i ruinen. Nye stater oppstod. Med ett lå Kaliningrad 500 kilometer fra nærmeste Russland. Ting gikk i stykker. Drapsraten steg til 25 ganger det russiske gjennomsnittet. Oppfinnelsen av «Kaliningradbazookaen», en cocktail av amfetamin og assortert gift inntatt i sprøyteform bidro til den største Aids-epidemien i Europas historie. Sovjetpalasset ble denne gruppens hjem.
Hadde Kaliningrad vært en film, ville den blitt klassifisert som Science Fiction. Ved en av de kunstige innsjøene sentrum støter jeg på en gjeng ungdommer i sølvskimrende kondomdrakter. De synkron-poserer for en klikkende fotograf. Jentene skyver brystet ut og hofta bakover. Guttene står bredbent i Lyn Gordon-positur. Jeg spør lattermildt om foranledningen? Fotografen svarer at de håper å komme med på Russisk MTV.
Kaliningrad har prøvd å gjenoppfinne seg selv. En første tanke var å bli et slags russisk Hong Kong: Et brohode for utenlandske investeringer og et ansikt mot vesten. Forretningsklimaets ‘manglede forutsigbarhet’ ødela for dette. Ny plan. Byens svakheter skulle gjøres til en styrke. Kaliningrad skulle bli et russisk Macao, en gambling-destinasjon med kasinoer, bordeller og alt som hører usedelighetsindustrien til. Den påfølgende oppblomstringen av mafia-kriminalitet og separatisme ga Moskva kalde føtter.
I dag er Kaliningrad et meningsløst bruddstykke. Russlands vestligste oblast, eller fylke, ligger innelåst mellom NATO-landene Polen og Litauen. Kaliningrad er – nå som før – først og fremst en garnisonsby. Det kileformede landstykket har den høyeste konsentrasjonen av militært materiell og personell i hele Europa.
Lenin-avenyen bugner av plakater med patriotiske budskap «Vi husker. Vi er stolte». Den 9. mai, dagen da Nazi-Tyskland kapitulerte, er Russlands nasjonaldag. Over alt henger sort-oransje bånd, symbolet på Russisk neo-nasjonalisme. Myndighetene forsøker å fostre fedrelandskjærlighet. Ikke alle tar dette like alvorlig. På sokkelen til en enorm statue av selveste Moder Russland sitter en gruppe studenter i sola. De kaller statuen for «transen». Jeg forstår ikke før de viser meg statuen fra en uheldig vinkel.
Avenyen ender i Ploschtschad Pobedij – seierstorget. På plassen stod inntil nylig Lenin på sokkel. Olga forteller at folk flest ble tatt med i beslutningen om hva monumentet skulle erstattes med. Forlagene spente fra en overdimensjonert fredsdue til en Putin-statue. Valget falt på en obelisk med den røde armes stjerne på toppen. Mange savner Sovjet.
Jeg tar en drosje til havnebyen Baltiysk hvor østersjøflåten ligger for anker. Jeg hadde på forhånd snakket med mannen til en russisk venninne som ikke ønsker å bli navngitt, la oss kalle ham Igor. Igor var marineingeniør, først og oppvokst i Kaliningrad. Han hadde sett hvordan den engang mektige flåten rustet og sank til kai.
«Forskjellen mellom dere og oss, er at vi aldri kaster noe som helst», sier han. Igor forlot marinen fordi «korrupsjonen var uutholdelig. Da jeg ble satt til å male kontorene til en venn av min kommanderende, sa jeg opp». Han advarer mot å tro at flåten ikke er sterk, «vi har en enorm ildkraft, forutsatt at vi ikke synker før vi kommer fram, naturligvis.»
Selv om dagens russiske marine har problemer å bemanne skipene, er marinebasen fortsatt en av de største i verden. Overraskende nok får jeg gå uhindret langs kaiene. På den andre siden av vannet driver soldater fra hva jeg antar er det 336. regimentet kroppsøvelser foran en brølende sersjant. De blå og hvitstripede trøyene klistrer seg til de svette kroppene. Marineinfanteristene er motparten til amerikanernes US marines.
Putin har kalt Sovjetunionens kollaps den «største geopolitiske katastrofen» i det forrige århundre. Han ønsker å ta tilbake tapt status. Kaliningrad står ofte i sentrum når Russland ønsker å vise muskler, som i 2007 da Moskva truet med å utstasjonere nye atomvåpen som et svar på NATOs ‘rakettskjold’. Putin har siden dempet truslene. Tilstanden i Baltiysk vitner om det vanvittige sjansespillet som utspiller seg over Ukraina. Dersom det skulle komme til en militær konfrontasjon med USA ville Russland tape. Raskt.
Som en god butikkeier stilles Russerne sine beste varer fram i utstillingsvinduet. Det som står på lageret er for det meste vrakgods. På veien til Baltiysk kjørte vi forbi depoter med panserkjøretøyer i hopetall, de fleste av dem museumsmodeller. Langs kaiene går jeg forbi motortorpedobåter, destroyere og minesveipere, alle preget av mangelfullt vedlikehold. En gjeng mekanikere som sitter på en av marinens slepebåter poserer villig for noen fotografier. En av dem vil fjerne vodkaflaska som står på dekket mellom dem men en annen sier rasslabit’sya, «slapp av»…
Jeg går inn mellom rekkene av tjenesteboliger. Forfallet er totalt. Selv om vinduene er pyntet opp med blomster forteller bilvrakene mellom husene og sprekkene i husveggene den samme historien som de rustne holkene på havna. På en benk sitter to menn i 70-årene, begge nybarberte og nystrøkne som sjømenn på landlov. Den ene har ordensmedaljer festet til jakkebrystet. De inne i en høylytt krangel. Den ene peprer setningene med «Jeltsin!» og den andre svarer like engasjert med «Gorbatsjov! Gorbatsjov!!». Da jeg spør sjåføren om hva de krangler om heiser han på skuldrene: «De kjekler om hvem som har skylda for at Sovjet gikk dukken».
Trykket i ErlikOslo 27.09-2014