Erika Fatland: Høyt – en reise i Himalaya (Kagge Forlag, 2020)
Reiselitteratur. Trykket i Aftenposten 20.10-2020
Mens hun følger verdens høyeste fjellkjede, utforsker Fatland mennesker og steder.
Det er mye pent å si om eksperimenter, om det nyvinnende. Kvaliteten på fortroppen er ofte så som så. Mesteren, derimot, gjør ikke dette for første gang. Hun har lært sin teknikk, finslepet den og bruker den på et vis som får det vanskelige til virke ubesværet.
Dette er inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest Erika Fatlands nyeste verk. Jeg har ikke truffet forfatteren, men jeg har reist med henne gjennom Sovjetistan og rundt Russlands lange grense. På veien har Fatland utviklet sin egen distinkte innfallsvinkel til den journalistiske reiselitteraturen. Hun nå skriver bedre enn Robert D. Kaplan, sjangerens nestor.
Kinesisk undertrykkelse
I denne boken tar Fatland leseren Høyt, til Himalaya; fjellkjeden som topper fem ulike land. Fatland har sett seg lei av fjellverdenen reduseres til klatreporno og jakten på den avskyelige snømannen. Hun vil beskrive den kulturelle rikdommen blant menneskene som lever på kaldblåste sletter og i bortgjemte fjelldaler.
Reisen starter i Xinjiang, blant Uigurene.Fatland synliggjør effektivt regimets uhyggelige overvåkning simpelthen ved å nevne hver gang Beijings representanter kontrollerer reisedoukentene. Kinas svar på islamsk fundamentalisme er undertrykkelse. Over grensen, i Pakistan, møter Fatland ansvarsfraskrivelse og konspirasjonsteorier.
I Hedins fotspor
FFatland skriver om globalisering, stormaktspolitikk og klima, men møtene med mennesker og steder står i sentrum. Dette er ikke upløyd mark. Hun går i fotsporene til oppdageren Sven Hedin som skrev tobindverket Transhimalaya (1909–12). Det er slående hvor mye som har endret seg på hundre år, men også hvor mye som er uendret.
Fatlands reise går fra Kina, via Pakistan til India, men ikke egentlig. For ingen av stedene er typisk kinesiske, indiske eller pakistanske. I Himalaya har et kaleidoskop av ulike folkegrupper slått seg ned. De skiller seg fra hverandre (og fra lavtlandsboerne) i alt fra klesdrakt til kultur og religion.
Himalaya er en rest som globaliseringens konformitetsgenerator ennå ikke har omskapt til generisk mangfold. Over alt finner Fatland levesett under press. Under press fra autoritære regimer, fra turisme; fra klimaendringer og under press fra markedet som foretrekker befolkningskonsentrasjoner, byer.
Solbrent utroskap
Den nepalske kvinnen Lhakpa gjentar et mantra som også andre kilder nevner i ulik ordlyd boken igjennom: «Om ti år er ingen igjen her.» Dette ledemotivet deler seg i to bimotiv som snirkler seg gjennom boken: religionens gjenstridige relevans, og hvordan klimaendringene endrer og påvirker levesett.
I 218 dager har Fatland reist i høylandet. Skildringer av menneskene hun møter, er levende, likeledes de talende detaljene. Ikke bare solbrente ansikter og bønneflagg, men hvordan hun glir fra en samtale med tibetaneren Jinpa om hans mange utroskap til bildet av et bilvrak utenfor: «De smadrede karosseriet lå ensomt i gresset, omgitt av dusinvis knuste egg.»
Levevis under press
Fatlands metode er intervjuer med ulike enkeltmennesker hun møter på sin vei. For å sette møtene i sammenheng, bruker hun sin tilsynelatende uuttømmelige kunnskap om samfunnsvitenskapene. Fatland kryderer teksten med økonomi, geografi og antropologi. Det er sjelden en bok med så mye substans er så lettlest.
Fatland har ingen åpenbar agenda. Hun beskriver virkeligheten med alle sine motsetninger. Beskrivelsen av en bhutansk dansebar er kostelig. Bekjentskapet med en frimodig danser munner ut i en hjerteskjærende fortelling om et ekteskap. Mannen reiste for å finne arbeid og kom aldri tilbake.
Fatland har en spesiell evne til å bevege seg raskt gjennom landskapene og likevel knytte bånd til menneskene hun møter, bånd som gir seg uttrykk i dels lattermild, dels fortrolig prat om alt fra sex og konemishandling til politikk og husdyrhold. Folkene vi møter, fremstilles ikke kun som eksotiske eller kuriøse, de er menneskelige.
Mens stadig fler beklager tapet av artsrikdom i dyreriket, er denne boken en påminnelse om at en lignende sanering av menneskehetens kulturer pågår samtidig. Det er skjebnesvangert å se moderniteten transformere og fortære eldgamle levesett: «Det lille slukes av det store; trange lukkede daler blir åpnet og inn strømmer verden», skriver Fatland.
Erika Fatland er en av de beste reiseskribentene Norge noensinne har skapt. Jeg tror alle som leser denne boka vil finne den både fortryllende og svært tankevekkende.