Publisert i Dagens Næringsliv: 30.01.22.
Vesten kan ikke gi etter for Russlands krav, fordi kravene er uakseptable.
«Den beklagende lyden av Neville Chamberlains paraply mot brosteinen i München». Slik avskrev Ronald Reagan sin forgjengers utenrikspolitikk. Den britiske statsministerens forsøk på å kjøpe fred på et østeuropeisk lands bekostning var en grov feilvurdering. Anklager om ‘appeasement’ ble etter hvert så utbrukt i amerikansk politikk at det har gått av moten når det igjen er passende.
I USA raser [25.01] landets mest populære Talkshow-fjes, Tucker Carlsson, mot Amerikas ‘krigshissende’ ledere [en urimelig beskrivelse] på vegne av et ‘lite land’ [Ukraina er ikke lite, uansett målestokk] som ikke er ‘i USAs interesse’ [det er vanskelig å forestille seg noe klarere eksempel på grunnleggende interesser.]
Carlsson gikk videre til å stemple konflikten over Ukraina som ‘idiotisk.’ Det har han rett i. USA alt har signalisert at Ukraina ikke vil tilbys NATO-medlemskap, og Russland vet dette. Konflikten er oppkonstruert av Russland. Tucker spør seg om hvorfor NATO fremdeles finnes, tretti år etter Den kalde krigen? Selv om krisen i Ukraina med tydelighet viser NATOs relevans.
TV-verten er representativ for en mengde konservative kommentatorer som mener Ukraina ikke er verdt en krig. Mange er hjertens lei av Ukraina. Landets kritikere mener myndighetene i Kiev er ‘halen som logrer hunden’; at de prøver trekke Vesten inn i sin konflikt med Russland. Det finnes uskrevne regler i internasjonal politikk. Det vet de som grenser til en stormakt, bare spør Finland.
For noen år siden ble jeg invitert til Ukrainas diplomat-akademi for å snakke om ‘hvordan små land best forholder seg til USA’. Mitt råd var å slutte å bruke ethvert forum til å snakke om ‘saka si’. Verden er opptatt av mer enn Ukraina. I Europa er det en viss utmattelse forbundet med den Ukrainske presidenten, som alltid syntes å slepe på med vingen til et nedskutt passasjerfly.
Et råd jeg ga, var at små land bør søke å løse uoverensstemmelser på lavest administrative nivå i USA. Ting bør ikke løftes til Det hvite hus, om det kan unngås. For når presidenten kommer inn i bildet kan saken filtres sammen med urelaterte spørsmål. Mitt budskap var at land som ikke er stormakter skal være forsiktige med å oppsøke stormaktspolitikken.
Jeg talte for døve ører. Det er lett å forstå i et land som var i ferd med å bli stykkdelt i strid med all internasjonal rett. Ukrainske myndigheter var svært uforsiktige da de lot seg trekke inn i det som ble en riksrettssak mot president Trump. Dette er trolig noe av årsaken til at den amerikanske høyresiden tar side mot Ukraina i den pågående striden med Russland.
Russland vil gå til krig for å nekte Ukraina noe de ikke har blitt tilbudt. Det er en idiotisk krangel, men av det viktige slaget. FN-Pakten, det juridiske grunnlaget for internasjonal orden, erklærer at FNs medlemsland «skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet».
For det er nettopp hva Russland gjør. Gjennom å mobilisere sine styrker langs Ukrainas yttergrenser forsøker de å tvinge verden til å akseptere at stater i Russlands omegn ikke er uavhengige. Dette er et angrep på internasjonal rettsorden. Om Moskva vinner fram, vil verden være et farligere sted for fredelige stater.
Om Vesten utelukker krig for å opprettholde FN-paktens viktigste regel ville dette medføre at Vesten gir opp premisset som etterkrigsordenen ble bygget på. Fredsbrytere må konfronteres, ellers bryter systemet sammen. For når det først er knesatt at stormakter får hundse svakere stater, vil nye overgrep med sikkerhet følge.
Nordmenn skal være klar over at demokratiet er en styreform under press. The Economist Democracy Index, undersøkelsen som vurderer folkestyret i 167 land, fant i 2021 at bare 8,4 % av verden lever i fullblods demokratier, mens en tredjedel lever i autoritære stater. Demokratiene har hatt kniven på strupen før. I forrige århundre nedkjempet vi militarisme, nazisme og kommunisme.
Erfaringene demokratier har gjort seg med autoritære stater, er at det kun en strategi virker: Klare røde linjer og vilje til å leve opp til trusler. Derfor truer ikke NATO ikke med krig, skulle Russland invadere Ukraina på ny. NATO truer med knusende økonomiske mottiltak. Vesten vet at unnfallenhet vil lede til nye krav. I 1938 ble Tsjekkoslovakia stykkdelt i fredens navn. Det blir krig av slikt.