Klassekampen 12. jun- 2011
Debatten omkring den såkalte Alfa-saken har gått fra å dreie seg om ukultur versus krigerkultur, til å bli en bredere diskusjon om forsvarets plass i det norske samfunnet.
Forsvarsminister Faremos fordømmelse av de samme soldatene som hun er ment å lede, har gitt fokus i debatten om forholdet mellom militær og politisk ledelse. Dette er verdt å understreke. Politikken alene definerer hva som er Norges nasjonale interesser og de væpnede styrkers oppgaver, ikke de militære. Offiserenes rolle er å gjøre det beste ut av det.
Politikerne har besluttet at landet ikke trenger noe territorialforsvar og at hærens primære rolle er å finne i fjerntliggende land på oppdrag av internasjonale institusjoner. Det innebærer at norske soldater – nå mer enn noen annen gang siden krigen – er et tilgjengelig politisk verktøy og at operasjonen i Afghanistan er politikk med andre midler.
Instrumentet skal ikke bare handle militært. Målsetningene i Afghanistan – slik de nå er definert – kan ikke oppnås med militære virkemidler alene. Networked security og comprehensive approach, har nettopp dette til felles: sivile og militære virkemidler skal gripe inn i hverandre og pragmatisk finne det rette blandingsforholdet.
Soldater ventes i denne sammenheng å arbeide i nært samspill med sivile styresmakter og frivillige organisasjoner. Den operasjonelle styringen i felt har blitt politisert. Denne spenningen forsterkes av at det er høyst ulike målsetningene som skal oppnås. Norske politikere har hatt stadig nye vyer. Det sentrale her, er at bildet som politikerne ønsker å kommunisere til velgerne samsvarer ikke alltid med fakta på bakken.
Dessverre er det ikke slik at gode intensjoner garanterer gode resultater. Sivile og militære målsetninger nødvendigvis gjensidig forsterkende. Militære trefninger kan radikalisere befolkningen, på samme måte som ukritisk bistand kan styrke Taliban. I Afghanistan er enhver innsats fra norske soldater politisk, det være seg om våre egne beskytter befolkningen eller beskyter opprørene.
Til dette kommer det at den norske holdning til bruk militærmakt av politiske årsaker er særlig sensitiv. Alfa-saken har blottlagt det vanskelige krysspresset soldatene settes under. Styresmaktene hjemme i Norge ønsker å se tegn på at oppdraget lykkes, eller i det minste fravær av tegn på det motsatte. De vil se smilende skolejenter, ikke døde taliban-soldater.
Norge kan synes å ha satt seg selv i Trotskijs dilemma, «Du er kanskje ikke interessert i krig, men krig er interessert i deg.» De militære erfaringene i en stadig tøffere situasjon underkommuniseres. Dette gjelder særlig høyere offiserer driver selvsensur ut av frykt for den politiske ledelsens makt over deres fremtidige karrierer. Politisk ledelse forestrekker å få fagmilitære råd fra ja-menn.
Bård Mæland viser i sin bok «Skadeskutt idealisme – norsk offisersmoral i Kosovo» hvor krevende og kompleks tjenesten i et tilsynelatende rolig område kan være. Mange kulturelle og sosiale erfaringer må undertrykkes. Kommer de opp i dagen, fungerer de som en demonstrasjon av hva det ikke går an å si offentlig uten å skape furore. Kampglade soldater fikk Faremo til å se rødt. Kamphandlingene tok fokus fra det viktigere arbeidet med å øke kvinneandelen i forsvaret.
Den vanlige arbeidsfordelingen mellom de folkevalgte og hærmakten, er at førstnevnte tar seg av strategiske veivalg og sistnevnte den taktiske implementeringen. Oppdraget i Afghanistan har således skapt en situasjon hvor politikerne er lite interesserte i å artikulere strategiske målsetninger og desto mer opptatt av å detaljstyre på operasjonelt nivå.
Major Henrik Ehlers Kragh ved Dansk Institut for Internationale Studier har påpekt det problematiske i politikere som unnlater å gi strategisk styring, men likevel vil beholde «håneretten» når noe synes å gå galt. Når Forsvarsminister Faremo tar avstand fra norske soldater over en fillesak, kan man bare forestille seg hvordan hun ville reagere dersom noe reelt kritikkverdig skulle skje.
Jeg har tidligere advart mot at sivile styresmakter trekker ut klørne på militæret i forsøk på å tilfredsstille ikke-militære målsettinger. Jeg foreslo også å oppheve forordningen fra 2005 som begrenser offiserenes rett til å delta i det offentlige ordskifte. Haaland og Bjerga, to tidligere kollegaer fra Institutt for forsvarsstudier, mente dette vil åpne for et «udemokratisk, autoritært og voldsdyrkende militærvesen». Jeg mener det er å overdrive.
Resultatet av Alfa-saken, kan være at norske soldater blir mer forsiktige, i felt og hjemme. I verste fall kan dette stå i veien for et vellykket norsk bidrag til Isaf-oppdraget. En vanskelig politisk situasjon i regjeringskoalisjonen står i veien for ærlig militær-strategisk bokholderi. Hva er oppnådd? Hvilke militære problemer oppstår? Hva bør gjøres til hvilken tid, trengs det nye operative fokus? Er mål og midler føyd sammen på en hensiktsmessig måte?
Høystående norske offiserer snakker gjerne om dette, men bare på trygg avstand fra Oslo. Det diskuteres i Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og ved statsministerens kontor, men ikke offentlig. Hvis offiserene fikk slippe til i det offentlige ordskiftet, ville dette kunne bidra til en mer informert debatt.
Selvfølgelig er det snakk om en balansegang. Regjering og Storting har rett til privilegert tilgang til militære råd. Samtidig har vi behov for mer militær kompetanse i den demokratiske debatten. Det militære instrumentet er ikke bare et skarpt våpen, men en sveitsisk lommekniv. Alle soldater skal være tolker, krigere og meklere.
Det er fortsatt vanskelig for en organisasjon som ikke var trent til slikt. Bare et informert offentlig ordskifte kan være slipestein for dette flerbruksverktøyet. Dette ordskiftet trenger ekspertise fra soldater og offiserer som – noen ganger med skarpe tunger – er villige til å forklare hvordan situasjonen ser ut fra et militært ståsted.
Asle Toje,
utenrikspolitisk forsker og kommentator