Minerva 9. okt. 2020
USA trenger en debatt om hvordan landets utenrikspolitiske hegemoni skal bevares. Skal amerikanerne spille defensivt og lene seg på institusjonene, eller offensivt og konfrontere Kina åpent?
Det utmattende fokuset på personlighet i den amerikanske presidentvalgkampen har skygget for en påkrevd debatt om USAs rolle i verden. Her tilbyr kandidatene ulike svar. En følge av Donald Trumps presidentskap er at den tverrpolitiske konsensus som oppstod på 1990-tallet – der USA ledet og formet globaliseringen – har brutt sammen og ikke kan gjenskapes.
Joe Bidens utenrikspolitikk er, dels, en drøm om at alt skal bli som før (det vil ikke skje), dels generell motstand mot Trumps stil og fokus. Biden er langt mer forsiktig med å kritisere Trump-doktrinens innhold. Allerede under president Obama ble det gjengs å mene at det nedarvede hegemoniet koster mer enn det smaker, ikke minst de endeløse intervensjonene.
En gradvis tilbaketrekking fra Midtøsten og Europa skulle i teorien ledsages av et betydelig sterkere nærvær i Øst-Asia, men dette har knapt manifestert seg i praksis. Trump hevdet at «store nasjoner kjemper ikke uendelige kriger», i sin State of the Union-tale. Han har lovet å trekke USA ut av Syria og forhandle fram en slutt på Afghanistan-oppdraget.
Presidenten har gjort fred til en av sine merkesaker, med involvering i fredsprosesser fra Kosovo til Israel, Armenia og Nord-Korea. På samme tid har Trump forsøkt å underbygge amerikansk dominans med økte forsvarsbudsjetter hjemme og i NATO, samt å trappe opp militært nærvær i Afrika, og møte oppsetsighet med sanksjoner, slik Russland, Tyrkia, Venezuela og Iran har fått erfare.
Naive amerikanere, opportunistiske kinesere
Trump vant valget i 2016, blant annet på tanken om Kina som et «større problem» enn Den islamske staten. Han fordømte Beijings handelspraksis, menneskerettighetsbrudd og opprustning. I dette perspektivet har USA vært naive: De slapp Kina inn i Verdens handelsorganisasjon og forventet fromt at kommunistene ville liberalisere og finne sin plass i den globale Pax Americana.
I stedet ble Kina mer autoritært og mer fremoverlent, og rullet ut en geopolitikk i strid med USAs interesser. Mens USA var altruistisk, var Kina opportunistisk, mente Trump. I den nyeste nasjonale sikkerhetsstrategien skriver amerikanerne at Kina «utfordrer amerikansk makt, innflytelse og interesser, i et forsøk på å undergrave amerikansk sikkerhet og velstand».
Dette er verdt å merke seg. I dag er de fleste utenrikspolitiske eksperter, inkludert de som avskriver presidenten, enige. Det er nå tverrpolitisk enighet om å konfrontere Kina. Pentagon har omfavnet premisset om at «stormaktkonkurranse – ikke terrorisme – nå er det primære fokuset for USAs nasjonale sikkerhet».
Administrasjonen behandler i økende grad Kinas geoøkonomi som en geopolitisk trussel. I 2020 har USA gjort sitt beste for å stenge Kinas ledende høyteknologiselskap ute av vestlige markeder. Det kinesiske sosiale mediet TikTok ble forsøkt bortvist fra det amerikanske markedet, med mindre appen fikk amerikansk eierskap. Dette minner om landeveisrøveri.
Kina-skepsisen øker
Det er allikevel verdt å merke seg at på tross av de dype reservasjoner de fleste land har overfor Trump-administrasjonen, har også Europa svingt inn på en Kina-skeptisk linje. Snarere enn å sette søkelys på Kinas menneskerettighetsutfordringer, slik man kunne ventet, synger EU samme økonomiske klagesangen som USA. Makt virker om den som påvirkes vedkjenner seg det, eller ei.
Det er også verdt å merke seg at USAs utenrikspolitiske intelligentsia er i ferd med å elte dette til en bredere agenda. General H. R. McMaster snakker om[MNE1] en russo-kinesisk «neo-autoritær verden» og ser arven etter liberal internasjonalisme som en «bitter skuffelse.»
Står vi foran mistroisk sameksistens eller åpent fiendskap? Det er naturligvis et utall analyser av hva disse omleggingene medfører, men i vår sammenheng peker to hovedspor seg ut. De har motsatt diagnose av Amerikas svekkelse og forskriver ulik kur. Én leir hevder at USA har vært for ambisiøs rundt om i verden, den andre at tabben var å rydde plass for Kina.
To leire
De to har også høyst ulike råd for fremtiden. De defensive råder tilbakeholdenhet i troen på at USA – som Det bysantinske riket – kan bevare sin opphøyde stilling lengre enn deres faktiske makt skulle tilsi, bare de graver seg ned i institusjonene og unngår å komme i direkte konflikt med Kina.
De offensive mener at snarere enn å ta sikte på langsiktig svekkelse, må USA kjempe for rollen som verdens ledende stormakt. Amerika samler ikke på andreplasser. Det betyr å kvitte seg med begrensende institusjonell bagasje og rollen som verdenspoliti. Slik Rocky trener til en kamp må USA lutre seg før denne tredje store striden mot en autoritær utfordrer.
De defensive mener at USA tvert imot bør befeste seg i institusjonene hvor supermakten har en privilegert stilling, fordi disse ble dannet da Amerikas overmakt var større enn den er i dag. For de defensive er det uklokt å demme opp for Kina, gitt antagelsen om at Kina allerede er for mektig til å la seg kvele og at dette vil sannsynliggjøre konfrontasjonen som må unngås.
Disse leirene støter sammen i presidentløpet i 2020, men ikke på noen likefram måte. Begge sider finner mye å like i Trumps utenrikspolitikk, ikke minst viljen til å sky kriger i Midtøsten. Foreløpig kan kloke politikere innta begge posisjonene på en gang. Biden lover på den ene siden å bedre forholdet til Kina samtidig som han ikke ser for seg kutt i forsvarsbudsjettet.
Men de to sidene er grunnleggende uenige, og landet trenger en åpen debatt mellom dem etter tiår med kvelende konsensus. Forsøk på å være offensiv og defensiv på samme tid vil øke sjansene for misforståelse og konflikt. For Norge er begge strategiene farefylte. Et defensivt USA vil være å finne i institusjonene Norge briljerer, men vil trolig tillate at disse gjøres til arenaer for stormaktspolitikk.
Norge vil få merke dette i FNs sikkerhetsråd, om Biden vinner. Skulle Trump vinne vil et offensivt USA gjøre det vanskelig å «være alles venn», slik Norge for tiden er med Kina, EU og USA. Det vil kunne tvinge frem et veivalg i norsk utenrikspolitikk, det største siden 1945. Skal Norge være en atlantisk alliert, tett på Storbritannia og USA, eller skal landet søke en tettere binding til Europa og Tyskland?
