Trykket i Dagbladet 08.09-2010
DA PRESIDENT OBAMA valgte å stå over det planlagte toppmøtet mellom USA og EU i Madrid i mai, tok mange dette som et tegn på Europas svekkelde status i Washington. Mye kan sies om dette, blant annet at det er sant.
Noe av årsaken til dette er positiv. Mens Europa var arnested og åsted for mye av det 20. århundrets historie, inkludert to verdenskriger og Den kalde krigen, er kontinentet i dag preget av fordragelighet. De kaleidoskopiske endringene i maktbalanse, og de stadige krigene som fulgte er blitt erstattet av en bredere integrering av kontinentet i regi av EU, med Frankrike og Tyskland i sentrum. Europa er i det store og hele fritt.
TAPET AV SENTRALITET gjenspeiler også svakhet. Mye tyder på at det 21 århundret vil formes andre steder enn i Europa. Det europeiske integrasjonsprosjektet er inne i en lavkonjunktur. Det er liten vilje til videre integrasjon, og like viktig — til å leve opp til de løftene som alt har blitt gitt. Finanskrisen har vist farene ved delvis integrasjon. Med felles valuta, men forskjellig finanspolitikk kan ett uansvarlig land, la oss kalle det «Hellas», rive med seg de andre — omtrent som de sammenbunnede klatrerne i et klatrelag.
Selv om Tysklang grep inn og stanset fallet, er det verdt å reflektere over de svake EU-institusjonene som tillot medlemmer å leve over evne. En rekke land har gjentatte ganger brutt den kontrakten som euroen ble grunnet på. Naturligvis ble krisen ble gjort verre av tysk halvhjertethet, og ditto respons fra europeiske institusjoner. Det gjenstår å se om Euroen vil vise seg levedyktig. Finansguruen George Soros mener at den ikke vil være det.
MEN OGSÅ FØR denne økonomiske krisen, var Europa praget av en politisk lammelse. Målinger viser at den folkelige støttet til EU er ved et historisk lavmål. Eurobarometer-undersøkelsen – gjennomført i mai i år – fant at bare 49 prosent av velgerne støttet EU, 4 prosent færre enn i fjor.
Mye har endret seg siden da jeg selv arbeidet i Brussel i 2003. Den 15. februar 2003 tok tusener av mennesker til gatene over hele Europa for å protestere mot Irak-krigen. Det virket som om «Den europeiske offentlighet», som jeg til da bare hadde støtt på i akademiske artikler, var i ferd med å bli til like for nesen på meg. Og de så til EU for å gi dem stemme.
Når deres egne regjeringer ikke våget å trosse USA, så måtte da EU gi stemme til hva et overveldende flertall mente? Slik ble det ikke. EUs ledere unnlot å kanalisere den folklige energien. De valgte i stedet å bruke sin tid på en grunnlov som velgerne, med sans for historiens ironi, senere avviste med entusiasme. Siden 2003 har forsøkene på integrasjon blitt sjeldnere og svakere.
DA DE RESIRKULERTE bestanddelene fra grunnloven ble smuglet inn som «Lisboa-traktaten» var det ingen vilje til å fylle de nye postene som President og «utenriksminister» med store navn. De til da relativt ukjente størrelsene Catherine Ashton og Herman van Rompuy ble utpekt. En tysk avis avfeide utnevnelsene «Selbstverzwergung»- et ord som betyr «å gjøre seg om til en dverg».
Hvis europeerne var alvorlige om å være en stormakt, ville de satt britiske og franske atomvåpen under felles kommando, de ville byttet de britiske og franske FNs sikkerhetsrådsplasser for et EU-sete; de ville gitt sin utenrikspolitikk en beslutningsmekanisme som gjorde det mulig å fatte beslutninger, selv om et mindretall var uenige. Dette har ikke skjedd.
EU befinner seg nå i en vanskelig posisjon. Deler av byggverket har blitt konstruert under antagelse om at andre deler vil komme på plass på et senere tidspunkt. EU driver omfordeling mellom landene uten å ha et felles skattesystem; det har en felles valuta, men ingen felles finanspolitikk, det har en felles forsvarspolitikk, men ingen garanti for kollektivt forsvar.
MYE TYDER PÅ at EU i overskuelig framtid vil forbli en ufullendt konstruksjon. Med sin ujevne makt og evner, kan det se ut som Unionen i årene som kommer vil spille en rolle i internasjonal politikk som vanligvis forbindes med mindre aktører. Ikke en stormakt, men en småmakt.
Det er lett å smile skjevt av de høystemte påstandene som EU-forskere kom med i et forsøk på å snakke EU opp av jorden. Det sosialkonstruktivistiske paradigmet som gikk sin seiersgang i akademiske kretser på 90-tallet, må ta sin del av skylden. Den ubesværete elitisme som preger enkelte EU-kretser, er en annen.
Den viktigste grunnen er erkjennelsen av at europeere flest aldri helt har forpliktet seg til EU. Det vet Europas ledere og det er grunnen til at EU-spørsmål sjelden legges fram til folkeavstemninger. Jeg må understreke at dette ikke bare gjelder folk flest, men også elitene. De fleste statsministre føler fortsatt en sterkere binding til sine respektive nasjonalstater.
ALLE LIKER TANKEN om å ha vekten til 27 stater bak sine egne nasjonale interesser, men vrir seg ved tanken om å få sine egne interesser definert av 26 andre land. Det er vanskelig å unnslippe konklusjonen at ideen om et forent Europa ikke lenger fenger unionens innbyggere. Makt, i likhet med skjønnhet, er i hovedsak å finne iakttakerens sinn.
Kombinasjonen av ujevn økonomisk integrasjon, og politiske og militære begrensninger har svekket Europa. En svakere Europa vil ha en mindre stemme og en tilsvarende mindre rolle i internasjonal politikk. Det innebærer at den to-pillarstrukturen med EU og USA, knyttet sammen av NATO (slik mange ventet), ikke lenger er sannsynlig. USA vil forholde seg til sine venner bilateralt. Disse «koalisjonene av frivillige» vil noen ganger omfatte europeiske land, men USA vil ikke se til EU som kollektiv. Europas rolle som stormakt i en multipolar verdensorden synes å være over før den hadde startet.