Hva en politisk dokumentarfilm sier om det svenske valget.
Dagens Næringsliv 6 Aug 2018
Mye er skrevet om Sverigedemokratarnas (SD) høye oppslutning i valgkampen 2018. Partiet ligger an til å fortsette trenden hvor oppslutningen har doblet seg valg for valg siden 2006, da de fikk 2,9 prosents oppslutning, deretter 5,7 og 12,9 i 2014. Ifølge samlestatistikken Poll of Polls ligger partiet nå an til å få 21,2 prosent av stemmene og bli Sveriges nest største parti.
Hva medfører dette? Den politiske situasjonen i Sverige er, som i Norge og Danmark, at man har tre partier som vaker rundt 20-tallet og en skokk under ti prosent. Den som er flinkest til å gjete kongens harer, danner regjering. Hva som skiller Sverige fra nabolandene, er at ingen andre partier vil samarbeide, eller styre sammen, med SD.
Sverigedemokraterna har, ikke uventet, avslått å støtte opp under noen regjering som ikke vil samarbeide med dem. Dette gjør det i praksis umulig for høyresiden å vinne valget. Og det skaper, igjen ikke uventet, misnøye i styringspartiet Moderaterna. Ting blir ikke bedre av at deres gamle parhest, Kristdemokraterna, ligger an til å ryke ut av Riksdagen.
På tross av dette har Ulf Kristersson, Moderaternas leder, avvist samarbeid. Det har nok dels å gjøre med at forgjengeren Anna Kinberg Batra åpnet for å samarbeide med SD i Riksdagen. Dette var begynnelsen på en krise hvor partiet mistet velgere, både til SD og Centerpartiet, som endte med at Batra måtte gå av.
Så hvorfor vil ingen samarbeide med SD? Som i Danmark og i Norge har venstresiden satt mye inn på å gjøre det nye høyrepartiet urørlige, motivert av høye prinsipper, naturligvis, men med den bekvemmelige bieffekt at det eliminerte muligheten for noen blå regjering. I Sverige har man hatt noe sterkere kort på hånden siden SD ble stiftet i 1988 av folk fra høyreekstreme miljøer.
Det er grunnen til at politikere av alle regnbuens partifarger inntil nylig var enige om at Sverigedemokraterna er et fascistparti, noe det ikke er.
I Danmark og i Norge røk denne cordon sanitaire da de nye høyrepartiene ble for store til å ignorere. I Norge orienterte Fremskrittspartiet seg mot sentrum og gikk i regjering. I Danmark ble Dansk Folkeparti støtteparti for regjeringen og beveget sentrum mot seg i kjernespørsmålet innvandring.
Det er usikkert hva valget den 9. september vil bringe. Moderaternas og Centerpartiets avstandtagen har vært mer avdempet i denne valgkampen enn under de foregående. Dersom SD skulle bli landets største parti (usannsynlig, men tenkelig) kan en reevaluering tvinge seg frem. Det er kanskje derfor statsminister Löfven er så ivrig på å minne om SDs «nazistiske opphav».
Det er i denne kontekst at Sverigedemokratarnas nye valgdokumentar, er av interesse. «Ett folk, ett parti – socialdemokraternas nazistiska historia» er den for tiden mest omdiskuterte dokumentarfilmen i Sverige. Dette er dels fordi Youtube fjernet filmen, for så å angre seg. To ganger. Filmen skal være sett over 200 000 ganger.
SD-vennlige nettsteder var raskt ute med å hevde at fjerningen kom etter påtrykk fra regjeringen. Episoden pustet opp under mistanker om at de for tiden fasjonable kravene om å rense internett for ‘hat-snakk’ og ‘fake news’ egentlig handler om å begrense ytringsfriheten for folk på høyresiden.
Litt om dokumentaren. Filmmakerne har forsøkt seg på et historisk dypdykk i politisk øyemed. De vil skrive om Socialdemokraternas historie. Foruten partiets befatning med rasebiologi, tvangssterilisering og antisemittisme har filmen mye om behandlingen av Norge under krigen. Hovedpoenget er at sosialdemokratene har en langt mørkere fortid enn SD, hva vedrører nazisme.
«Ett folk, ett parti» er ingen god dokumentar. Den består, for det meste, av endeløse opplesninger av uheldige sitater fra sosialdemokrater kryssklippet med filmsnutter ment å vekke avsky. Det svenske arbeiderpartiet fremstilles som de tyske nazistenes venner og inspirasjonskilde. Fakta som forteller en annen historie glimrer med sitt fravær.
I sin kjerne er filmen et forsøk på å parere påstandene om at SDs opphav i svenske nazistbevegelsen gjør partiet permanent uegnet til å styre. Som innspill i en valgkamp er dette høyst uvanlig og viser problemet med svenskenes hang til å bruke historien til å forløse fortiden og rettferdiggjøre fremtiden. Politiske dokumentarer er nesten alltid vinklet, vanligvis fra venstre.
Det gjenstår å se om dokumentaren vil ha sin intenderte effekt, altså å undergrave det sentrale ankepunkt mot normaliseringen av Sverigedemokraterna. Filmen er full av misvisende informasjon og forveksler korrelasjon med kausalitet for å klistre Socialdemokraterna til Det tredje riket.
Kan hende er her en innsikt som kan reddes fra branntomten. Tyskland og Sverige er mer synkrone enn anglofile nordmenn er klar over. Kan hende vil dette valget – etter at alle andre alternativer enn SD er utprøvd, avføde en skandinavisk nyvinning, dette fabeldyret etterspurt av barn og fulle folk: En tyskinspirert storkoalisjon mellom Socialdemokraterna og Moderaterna.