DAGENS NÆRINGSLIV 02.11.2015
- Flyktningkrisen har gitt nytt liv til en gammel tanke.
Vis avisside
Flyktningkrisen tærer på den gjensidige tilliten; kilden til EUs styrke. Mistro blomstrer og gjør det vanskeligere å finne fellesløsninger enn det var, selv under eurokrisen.
Over hele Europa er politikerne blitt mer skeptiske til å avstå mer makt til Brussel. En årsak er at velgerne i mange land motsetter seg det. En annen er at kriser ofte har ført til tettere integrasjon, ad hoc. Politiske eliter i kjerneland som Storbritannia er nå skeptiske til ethvert forslag fra Brussel, i frykt for snikinnføring av Thatchers mareritt: En union ikke bare i navnet.
De frustrerende forhandlingene forut for lisboa-traktaten som trådte i kraft i 2009, markerte sannsynligvis slutten på traktat-drevet integrasjon. EU er nå inne i en defensiv strid for å hindre at inngåtte traktater rulles tilbake: enten uformelt, synliggjort i oppflisingen av EUs asyl og grensesamarbeid, eller formelt, som i forhandlingene i forkant av den kommende britiske folkeavstemningen om EU-medlemskap.
For å snu trenden må EU løse tre oppgaver. Den første er å skape økonomisk vekst. Europas økonomi har «flatlinjet» i et tiår. Dette har sammenfalt med dalende oppslutning om EU. Så lenge millioner av europeere er arbeidsløse eller frykter for jobbene sine, vil mange være skeptiske til mer europeisk integrasjon.
For det andre må man finne en løsning på at enkelte medlemmer ikke ønsker å bli med på ferden mot et stadig mer sentralstyrt Europa.
For det tredje må EU-lederne finne en løsning på flyktningkrisen. Den 22. september forsøkte EU å skjære gjennom ved å benytte «det kjernefysiske alternativet». 120.000 asylsøkere ble tvangsfordelt blant medlemsstatene gjennom kvalifisert flertallsavstemning.
Å vekte stemmer på basis av folketall er vanlig i mindre kontroversielle saker, men hadde aldri før blitt brukt på noe omstridt som innvandring. Å overkjøre mindretallet var djervt, men kort-tenkt. 120.000 er en brøkdel av asylsøkerne i EU, og kvalifisert flertall kan trolig ikke brukes på nytt uten å starte en åpen suverenitetsstrid mellom institusjonene og medlemslandene.
I 1965 ble forløperen til EU lammet i et halvt år da Frankrike gjorde Rådet beslutningsudyktig ved å unnlate å møte opp. Her er ett beger kommisjonspresident Jean Claude Juncker ikke ivrer etter å drikke av. Siden EU ikke klarer å tvinge statene til å ta imot alle som ønsker asyl, legges vekten nå på å redusere innsiget.
En hardt presset Angela Merkel lovet nylig Tyrkia fortgang i de stagnerte medlemskapsforhandlingene som motytelse for å stanse båtmigrantene. Den tyske kansleren har fått for vane å tale på Europas vegne. Eurokratene i Brussel synes også villige til å strekke seg langt for å finne en avtale med Tyrkia.
Problemet er bare at Tyrkia ikke er i nærheten av å innfri kravene til fullt medlemskap.
Dette er grunnen til at «differensiert integrasjon» nå diskuteres bak lukkede dører. Da jeg nylig intervjuet John Micklethwait, forhenværende redaktør i The Economist, konkluderte han at et EU i ulike hastigheter er blitt en dyd av nødvendighet. Britiske EU-tilhengere har tradisjonelt vært skeptiske til opprettelsen av kjernegrupper, fordi de frykter det kan skape et A-lag og et B-lag i EU. Men i en kontekst hvor nei-siden vil kunne vinne den kommende folkeavstemningen om EU-medlemskap, er man villig til å tenke nytt.
Enkelte frykter at det vil svekke EUs institusjoner vis-à-vis nasjonale myndigheter. Kanskje ingen dum idé? EUs håndtering av eurokrisen og flyktningkrisen har vært inkompetent. Mange velgere sitter igjen med inntrykk av at disse krisene er ektefødte barn av europeisk integrasjon. Det er en stemmevinner for Europas fremadstormende euroskeptiske partier. Større mangfold kan være det som får et EU med 28 medlemsland til å virke.
Enkelte EU-land har alt avstått fra prosjekter som Schengenavtalen, EUs forsvarssamarbeid og euroen. lisboa-traktaten åpner for at de som vil kan samarbeide tettere. Forsvarssamarbeidet startet som en slik mellomstatlig overenskomst før det ble tatt inn i EU. Faren er at dersom enkelte land tillates å velge og vrake, vil andre kreve det samme. Slik kan à la carteintegrasjon true EUs felles regelbok, det som på fint heter acquis communautaire.
Dette har fått EUs ledere til å ta differensiert integrasjon på alvor. En tenkelig løsning er å definere et obligatorisk kjernepensum. Det vil trolig omfatte handel, konkurranse, det indre marked og de fire friheter (fri flyt av varer, tjenester, kapital og mennesker). Euroen, grensekontroll, harmonisering av rettssystemet og utenriks og forsvarspolitikk kan bli gjenstand for à la carte-integrasjon.
Til tross for de potensielle ulemper kan differensiert integrasjon hjelpe unionen å fremstå som mindre monolittisk og, kan hende, også mindre autoritær enn det overilte asylvedtaket ga inntrykk av.