DAG OG TID 07.11.2014
Nikolai Fjågesund, leder i Europeisk Ungdom, har skrevet et leserinnlegg i forbindelse med min nye bok Jernburet. Liberalismens krise (Dreyer, 2014) hvor han slutter at det er «det [er] nærliggende å anta at Toje også mener at hele det europeiske prosjektet står for fall». Det stemmer ikke. Hva som står for fall, er en visjon for hva EU vil bli, altså drømmen om en politisk union. Siden 2008 har europeiske eliter klynget seg til «mer integrasjon» som svar på integrasjonens problemer. Det er grunnen til at det å reformere eurosonen har blitt fremstilt som utenkelig.
Det har ikke skortet på panikkprognoser for hva en reduksjon i antall medlemmer vil innebære. Bronse gikk til Bernard-Henri Levy og hans fengende «Politisk union eller døden!». Jürgen Habermas og hans 1914-parallell holdt til sølv. Men gullet må gå til Guy Verhofstadt og Daniel Cohn-Bendit for påstanden om at dersom euroen gar tapt, vil «to tusen år med historie risikere å utslettes».
Slike overdrivelser er vanlige blant de eurofile. EU splitter Europas intellektuelle. Hans Magnus Enzensberger, en av Tysklands åndshøvdinger, overrasket mange med boka Det myke monsteret i Brussel som handler om «umyndiggjøringen av Europa» (Valdisholm, 2011), Enzensberger var nemlig i en årrekke en av integrasjonsprosjektets sverddragere. I boka beskrives en tiltakende avdemokratisering av Europa. Han avsverger sine tidligere intellektuelle følgesvenner, slike som framstiller det å frata folk medbestemmelse som en høyere form for demokrati. Han advarer mot tankegangen han kaller «TINA» – there is no alternative. Enzensberger mener denne logikken har ført til at borgerne strippes, først for politisk medbestemmelse og siden for råderetten over egne penger. «Oppskriften er ikke ny: sosialisering av tapene, privatisering av gevinstene. At økonomisk ekspropriasjon følger etter den politiske, savner ikke logikk.»
Der hvor EUs fiender ser en konspirasjon, «Dyret i Brussel» som hvileløst gnager på medlemmenes selvstyre, er et bedre bilde trolig å se EU som en gammel by. Den er den mest komplekse av alle verdens overstatlige organisasjoner, og dens indre struktur har vokst på en tilfeldig måte, som i likhet med en gammel by fører til uventede snarveier, svingete adkomst årer og plutselige bråstopp. De som hevder at det ene eller andre er uunngåelig, eller at EU nødvendigvis vil bli sånn eller slik, tar således feil. EU er langt mer omstillingsdyktig enn unionens venner vil ha det til. Jeg slutter meg således til Fjågesunds konklusjon om at vi er inne i en «en større samtale om hvor mye eller lite Europa som er ønskelig».