Publisert: E24 25 august
EU forbereder seg på storstilt utvidelse. Eller kanskje ikke?
Ukrainas leder leverte inn landets EU-søknad den 18. april 2022. Det var et underlig skue. Never ble trykket mens luftvernsirenene ulte og ukrainske styrker kjempet for landets overlevelse. Det var et snev av skippertak. De hadde skrevet søknaden på ti dager.
Slikt vil frembringe smertelige smil fra andre land i øst som har vært gjennom søkeprosessen. Å bli EU-medlem er vanligvis ekstremt krevende. President Zelenskyy mente Ukraina måtte få øyeblikkelig medlemskap i EU og foreslo, hjelpsomt, «en ny spesiell prosedyre».
Den gang sa EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen «De er en av oss, og vi vil ha dem inn». Hun snakket også om en prosess som vil gå «over tid». ‘Over tid’ kan bety fire år i Sveriges tilfelle, eller den kan gå i langdrag. Tyrkias prosess har alt rukket å bli 36 år gammel.
Nå loves det fortgang for ikke bare Ukraina, men også Albania, Serbia, Moldova, Bosnia. Medlemskapsprosessen er EUs viktigste verktøy for å lære ferske demokratier hvordan en moderne Europeisk stat skal driftes. Derfor tar det tid.
Disse spillereglene kalles fremdeles ‘København-kriteriene’ etter byen de ble besluttet i 1993. Der står det å lese at for å bli medlem må søkeren være «i stand til å påta seg forpliktelsene ved medlemskap ved å tilfredsstille de økonomiske og politiske betingelsene.»
Disse kriteriene inkluderer uavhengige institusjoner; rettsstatsprinsipper; menneskerettigheter; beskyttelse av minoriteter; evnen til å drifte en fungerende markedsøkonomi; og evne til å håndtere konkurransepress og markedskrefter.
Et siste krav var at søkeren skulle ha kapasitet til å vedta og implementere hele Acquis communautaire, som er kodeord for 170 000 sider med lover, regler og forskrifter. Dette forklarer hvorfor høyt utviklede stater, som Sverige, var raske, mens andre land tar lengre tid.
Dette forblir den eneste måten nye stater kan slutte seg til unionen. Som Professor Christopher Hill i sin tid påpekte, er det primære strategiske målet for EU å stabilisere sine nærområder, øke europeisk integrasjon og gjøre det indre markedet større.
Utvidelser har vært viktig for EU – ofte oppsummert i tvillingbegrepene «utvide» og «utdype». Å ta inn nye medlemmer (fra EEC på seks til EFs tolv medlemmer til dagens EU-27) ledsages vanligvis av ‘utdyping’ gjennom å øke antallet og omfanget av EUs oppgaver.
EU synes nå å vurdere det utenkelige: Å ta inn et stort land som ikke oppfyller medlemskapskriteriene. Dette var, i praksis, hva som skjedde med Bulgaria og Romania ble tatt inn i EU i 2007. Og dette er hva som skjedde da Hellas fikk euroen i 2001.
Sistnevnte er verdt å merke seg. Verden visste at Hellas ikke oppfylte kriteriene for å slutte seg til Euroen. Det stod på forsiden av The Financial Times. Vi fant senere ut at Goldman Sachs hjalp landet å manipulere regnskapene. Dette ble en viktig årsak til eurokrisen.
Ukraina vil bli EUs femte største medlem, etter befolkning og handelsblokkens klart fattigste. Grunnen til at EU når ser behovet for fortgang er at å sette Ukraina på permanent vent kan gjøre at landet stagnerer i krise og blir Europas problem.
Dette er de samme argumentene som var fremme da to land, Bulgaria og Romania, ble tatt inn i 2007. Men EU fant at med medlemskap i boks, forsvant mye av reformviljen. Dtte er en grunn til at de to fremdeles nektes innpass i Schengen-samarbeidet.
Og dette er årsaken til at EU svor at det aldri måtte skje igjen. Men alternativet er – nok en gang- verre. FT skriver: «I månedene etter februar 2022 gjorde EU Ukraina, Moldova og Bosnia-Hercegovina til kandidatland og åpnet medlemskapsforhandlinger med Albania.»
De rigide kravlistene gjør at Kroatia er det eneste landet som har kommet inn siden 2007. EU vil altså ta inn en drøss med lavkvalifiserte land som vil koste EUs felles budsjetter dyrt: Konsekvensene vil merkes. Bønder rundt om i unionen må godta mye lavere betalinger.
Hovedutfordringen, er at ingen vil gjøre kaka større. Ukraina vil ta subsidier fra polske og franske bønder. Rettstatsutfordringer er nok et større problem. Ukraina er svært korrupt og har i sin skjebnestund liten evne til dyptgripende reform.
I praksis er det allikevel det tidvis konfliktfylte forholdet mellom Budapest og Kiev som kan avspore ekspressmedlemskap. EU trenger Ungarns stemme for å omgå de ubrytelige reglene som kom på plass for å hindre at Bulgaria/Romania-praksis skulle kunne skje igjen.
Sett fra Brussel er fordelen med hva som lover bli en vanskelig prosess nettopp ‘utdypning’ av unionen. Dersom flere beslutninger kan fattes ved flertallsavgjørelser og mer makt tilføres EU-Kommisjonen, vil EU bli mer effektivt. Det er i alle fall tanken.
Det er de østeuropeiske landene – som teller blant Ukrainas viktigste militære og diplomatiske støttespillere – også motsetter seg enhver seriøs innsats for å gjennomføre EU-reformene som er en forutsetning for at Ukraina skal bli med.
Ikke bare kan disse landene tape store summer, men EU-reformer for å bane vei for ukrainsk medlemskap nødvendiggjør også reformer for å redusere individuelle medlemmers makt. Det uroer spesielt land som Ungarn og Polen, som har brukt sin vetorett hyppig.
En forsert EU-søknadsprosess for Ukraina er tenkelig. Om det er ønskelig, er et annet spørsmål. Blåøyd utvidelse er noe av grunnen til at EU ikke har levert konkurransedyktig vekst på tjue år. EU-27s samlede vekst de siste 20 årene er rundt 1 prosent. Dette er for lavt.
I sum, er det vanskelig å se for seg at Ukraina kan bli medlemmer av EU på kort og mellomlang sikt. Risikoen er simpelthen for stor for en skrantende union. Dette er uheldig, siden EU-medlemskap er beste håp for at Ukraina skal få den fremtiden som landet fortjener.
Illustrasjon: Asle Toje