Thilo Sarrazin: «Trenger Europa euroen?» -Nei.
«Den gamle, billige hora Thilo Sarrazin», skrev Die Tageszeitungs. Det var som å se et nødbluss stryke over nattehimmelen, omtalen av en tidligere leder for landets sentralbank i det ytterst korrekte tyske ordskiftet. En kalkulert krenkelse av et slikt kaliber hadde ikke Tyskland sett maken til siden Joschka Fischer avsluttet et opphetet innlegg i parlamentet med ordene «Herr Präsident, Sie sind ein Arschloch» – Herr President, De er et rasshøl. Partilederens bruk av dem høflige tiltaleformen og fornærmelsens grovhet er utsøkt. Tysk humor på sitt beste.
Da jeg satte meg ned sammen med Thilo Sarrazin i lobbyen på et hotell, et steinkast fra Kongens Nytorv i København, fremstod han som en semmer representant for den lette garde. 68-åringen minner mer om en vellykket professor. Striglet, solbrun, seriøs. Matsalen ligger folketom. Menyen annonserte at det ikke er mat å få på flere timer, så vi snek oss til kaffe og bakverk fra vraket av frokostbuffeen. Sarrazin forsynte seg nøysomt. Her er en mann som verken drikker for mye eller har for mye smør på skiva. Her er en mann som skriver bøker som er nøyaktig like lange. Her er en medlem av det sosialdemokratiske partiet.
På tross av dette er han altså Tysklands mest omdiskuterte tenker. Sarrazins brøde lå at han i 2010 skrev en bestselger. «Deutschland schafft sich ab». Tyskland avskaffer seg selv er en 462 sider lang kritikk av landets innvandrings- og integreringspolitikk. Sarrazins anliggende var ulempene ved flerkultur som politisk prosjekt. Høyskolerte tyskere får få barn. Lavt skolerte, dårlig integrerte innvandrere får mange. Resultatet er at landets befolkning ikke bare blir mindre, men også dummere. Dette truer, i hans øyne, landets økonomiske og kulturelle overlevelse. Reaksjonene på boka var sterkest blant dem som ikke hadde lest den. Slik er det jo ofte.
Den var motsetningsfull, Die Tageszeitungs injurie mot Sarrazin. Hat og satire i skjønn forening. Artikkelen kritiserte Sarrazins «pseudo-provoserende ordvalg», da spesielt begrepet «landene i sør». Dette mener avisa er et tegn på at, eh … landene i sør… nedvurderes og i forlengelsen av dette at Sarrazin nok er rasist. Dette var et spark til landets åndsavis, Frankfurter Allgemeine Zeitung. Der har det stått over 300 artikler om Sarrazin, de fleste av dem negative. I fravær av åpenbart støtende passasjer å sitere fra boken ble mye av spalteplassen viet til vaghets-journalistikk med harmdirrende kritikk av «tonen». Hovedankepunktet synes å være at Sarrazin skal ha gjort det sosialt akseptabelt å kritisere minoriteter.
Kontroversen var i ferd med å kjølne da Sarrazin i 2012 kylte enda en murstein av en bok mot Tysklands enighetskultur. I boka «Europa trenger ikke euroen» hevdes det at innføringen av en felles valuta i Europa var en dårlig idé som bør reverseres. Jeg ber ham greie ut.
Sarrazin snakker med tålmodighet som en vitenskapsmann som skal forklare fysikk for en gymnasiast. Europa ville vært bedre tjent med nasjonale valutaer som kan «justere seg i forhold til hverandre i tråd med svingninger i innenriksøkonomien». Dette er ikke kontroversielt. Mange bøker er skrevet om at euroen er en universalstørrelse som er dårlig tilpasset enkelte lands økonomi. Men Sarrazin tar dette et steg lengre. Han hevder at euroen ikke gagner tysk økonomi.
Dette er sentralt, fordi antagelsen om at euroen lønner seg for Tyskland er selve premisset for at tyske skattebetalere avfinner seg med rollen som eurosonens rike onkel. De fleste økonomer mener at Tyskland har vokst seg gjennom krisen nettopp på grunn av at euroen gir kunstig lave produksjonskostnader hjemme, og kunstig høy etterspørsel i eurosonen. Sarrazin mener dette er en misforståelse. Land utenfor eurosonen har hatt like god vekst som den eksportdrevne tyske økonomien.
Brilleglassene lyner mens han tallfester vekstrater for Sverige og Storbritannia, uten å rynke brynene eller klø seg i hodet. Tallrekkene er like nærliggende for ham som navnet på Irlands hovedstad er for deg. Sarrazin peker på en upassende sannhet. Finanskrisen har rammet Europa hardere enn Amerika. Den amerikanske økonomien var tilbake i positiv vekst i 2009. For eurosonen skjedde ikke dette før i 2013, og da med en ørliten margin. Han mener problemet ligger i å «ha en felles valuta for land med ulike økonomiske behov».
Det er altfor lyst i rommet. Nok dansk design i glass, stål og hvit bjerk til å gjøre deg snøblind. Sarrazin myser som en cowboy klar til duell. «Euroens paradoks ligger i forskjellene i industri, teknologi, innovasjon og handel blant eurosonens medlemmer. En valutas styrke reflekterer utvikling innenfor valutaområdet. Ta for eksempel dagens svake svenske krone og ditto sterke danske krone. Inflasjon kompenserer for forskjeller i kostnader, produktivitet og priser».
Vi tygger litt på dette og på de tørre wienerbrødene, mens Sarrazin peker ut elementene som skapte eurokrisen. Euroen gjorde det mulig for landene i sør å ta opp lån til samme lave rente som bunnsolide Tyskland. «Denne ordningen kan være en katalysator for verdiskapning i medgangstider, så lenge finansmarkedene anså Hellas sin økonomiske risiko å være den samme som Tysklands». Dette ble et problem da kreditorene ble usikre på om storlånerne noensinne ville gjøre opp for seg. Renta gikk opp, tilgangen på lån tørket inn. Dette skapte frykt for statsbankerott. Hva ville da skje med euroen?
Kommentariatet holdt kappleik i panikkprognoser for hva en euro-avvikling vil innebære. Jürgen Habermas og hans parallell til 1914 tok sølv. Gullet gikk til Guy Verhofstadt og Daniel Cohn-Bendit, for påstanden om at hvis euroen går tapt, vil «to tusen år med historie risikere å bli utslettet».
Dette sinnelaget er gjengs i Brussel. Å redusere eurosonen er et ikke-tema. Ingen retrett, ingen overgivelse. På EUs nettsider betones det at den felles valutaen, i tillegg til å gjøre det enklere å reise, er økonomisk og politisk forstandig. Den sørger for lav inflasjon og oppmuntrer ansvarlig offentlig styring. Videre hevdes det at en felles valuta bidrar til å øke handel, et logisk supplement til det indre marked. Å ha en felles valuta gjør det lettere å sammenligne priser, eliminerer vekslekostnader og gir EU en mektigere stemme i verden. Sist, men ikke minst: Euroen gir EUs borgere et konkret symbol på deres europeiske identitet.
Det kan være mye sant i dette, men Eurokrisen synes å ha satt spørsmål ved flere av påstandene. Europeerne er skeptiske. I 2012 sa, ifølge meningsmålingsinstituttet Pew, bare 34 prosent av de spurte seg enig i at «økonomisk integrasjon styrker økonomien». I 2013 var tallet falt til 28 prosent.
Euroen var en gang populær. Det er lett å glemme. Den europeiske sentralbanken holdt inflasjonen lav. Euroen ble verdens favorittvaluta, etter dollaren. I det første tiåret opplevde de fleste i Eurosonen – som vokste til 17 land – rimelig bra vekst. Unntak var Tyskland og Italia. Raskest vokste Irland, Spania og Hellas. Riktig nok var det stor uenighet om hvilke forpliktelser en felles valuta medfører. Stabilitets- og vekstpakten fra 1997 stipulerte at medlemslandenes samlede gjeld ikke måtte overstige 60 prosent av bruttonasjonalprodukt. Årlig underskudd fikk ikke overstige 3 prosent. Belgia og Italia brøt kravet, men kom med i 1999. At Hellas jukset med regnskapene var noe alle visste. De slapp inn i 2001.
Medlemmene hadde forpliktet seg til budsjettdisiplin, men da Tyskland og Frankrike brøt 3-prosentgrensen i 2005, var signalet at regler er til for å brytes. Det ble naturligvis avholdt en mengde toppmøter for å understreke at praksis var unntak fra regelen. Runddansen syntes å bekrefte inntrykket av at europeisk integrasjon er som stygg veggtapet: kaotisk og klebrig, med irriterende og repeterende mønstre.
Euroens ungdomssynder skulle vise seg å være mer vidtrekkende enn noen kunne forestille seg. Da finanssystemet svaiet i 2008, ble valutaunionen svake fundament et akutt problem. Før krisen ble lånefesten i sør sett på som et tegn på integrasjon i finansmarkedene. At pengene nå uhindret søkte seg dit hvor de fant best avkastning. I virkeligheten hadde Euroen gjort det mulig for land som Hellas å låne penger til samme lave rente som Tyskland. Og låne gjorde de.
Det som fulgte minner meg om en av mine favorittbøker fra barndommen. I Max Lundgrens «Gutten med gullbuksene» finner gutten Mats noen gamle bukser i et skap. Buksa er magisk. Fra høyrelomma kan Mats hale først tikroner, og senere hundrekroner, i en endeløs strøm. Først bruker Mats penger på seg selv. Han kjøper seg en båt som han kaller Lady Nilson (av en eller annen grunn har det navnet brent seg fast på minnet). Når faren forstår at sønnen sitter på seddelpresse, foreslår han å sende penger til hjelpeorganisasjoner i stor stil. Eventyret ender når det viser seg at pengen som materialiserer seg i lommene til Mats tilhører noen andre. Han har stukket hånden i lommen på verdens finanseliter. Pengene han har brukt har forsvunnet andre steder. Boken ender med at kreditorene fanger Mats. De brenner buksene.
Grekerne var gutten, euroen gullbuksene. Elitene brukte mye på seg selv, men alle fikk bli med. Hellas sluttet nesten å kreve inn skatter. De unnet seg i 2004 de mest påkostede olympiske leker verden hadde sett. Totalsummen av gresk gjeld var i 2011 anslått til 360 milliarder euro. Det tilsvarer visst 300 vogntog fullastede med 100-eurosedler. Så lenge låneboblen utvidet seg, hadde den dekket over valutaunionens usikre grunnmur. Da boblen sprakk viste denne seg å være mer ustabil enn noen hadde vært klar over. Hellas var ingenlunde alene om å leve på krita. Hvis Hellas gikk konkurs, var frykten at lånemarkedet ville skyve land som Portugal, Kypros og Irland over skrenten. Enkelte mente at Spania og Frankrike kunne følge med i dragsuget. Mye av dette skyldtes riktignok bankenes gjeld. Men sentralbankens beslutning om å ‘redde’ kriserammede banker har i realiteten gjort bankenes tap til skattebetalernes gjeld.
Det viste seg at eurosonen var dårlig utstyrt til å takle økonomiske tilbakeslag. EU-institusjonene mangler finansiell og politisk kontroll over medlemsstatene. Så statene – les Tyskland – måtte ta lederrollen. Frenetisk aktivitet forhindret sammenbrudd. I mai 2010 besluttet det europeiske råd å lage en brannmur, i form av en midlertidig 440 milliarders stabiliseringsmekanisme. Med garanti fra eurosonens sterke økonomier ville denne potten låne penger i finansmarkedene, for å gi lån til ethvert land som trengte støtte til å betjene statsgjelden.
Men selv tilførselen av enorme mengder billig kreditt var ikke nok. Paul Krugman, en av verdens mest innflytelsesrike økonomer, spådde euroens snarlige endelikt ved elleve forskjellige anledninger i perioden 2010-2012. Det var først i september 2012, da Den europeiske sentralbanken kunngjorde at banken stod rede til å kjøpe ubegrensede mengder av medlemslandenes obligasjoner, at frykten for at euroen ville kollapse begynte å avta.
Seks år inn i krisen slitereurosonen med stabilt høy arbeidsledighet, fallende lønninger og permanent frykt for at kreditten, som smører de økonomiske hjulene i økonomien, skal tørke inn. Betingelsen for at kriselandene skulle få økonomisk nødhjelp var å godta et program for økonomisk nøysomhet og strukturelle reformer. I praksis betydde det at landene ville slippe unna statskonkurs, mot at de ble satt under administrasjon. For dem som bidro til redningsfondet innebar det å bekjenne seg til et høflig selvbedrag om at redningspakkene var å anse som lån, ikke pengegaver. Den eurosonen som kom ut av krisen er mindre demokratisk, mer Tyskland-dominert.
Dette skaper, forutsigbart nok, krav om at «noe må gjøres. Enkelte mener at «har du sagt A, så må du si B»: EU bør integreres ytterligere. Men dette er det nær umulig å selge til en skeptisk opinion.
Da jeg spør Sarrazin om hvorfor han ikke slutter seg til det nye partiet Alternativ für Deutschland, som har avvikling av eurosonen som fanesak, ristet han sørgmodig på hodet. «Jeg har hatt partibok i det sosialdemokratiske partiet i hele mitt voksne liv, og jeg ønsker å dø med partiboka intakt». Partiet har forsøkt å ekskludere han to ganger, uten hell. Han forklarer den ubesvarte kjærligheten med at det finnes to typer sosialdemokrater. Den gamle skole arbeider for at «hver skal kunne gjøre det beste ut av seg selv». De andre er hva han kaller for «utopister». Sarrazin heiser på skuldrene. «Alle sosialdemokrater står i fare for å bli utopister. Klart, det er fristene å ikke nøye seg med å endre forholdene vi lever under, men også å forsøke å forandre menneskene».
For å forklare finner han, på stående fot, på en lignelse, om en nabokomite. «La oss si at dere er tre naboer som skal styre fellesskapet sammen. Dere skal gjøre dette gjennom flertallsbeslutninger. Men dere vil ikke ha det samme. Den ene naboen drikker og driver dank. Du verdsetter din fritid og tjener greit. Tredjemann tjener mye. Voteringen vil alltid være to mot en. De minst velhavende kan slå dere sammen og fordele den rikes penger, det er kommunisme. Eller så kan du og den rike kan slå dere sammen og nekte den tredje å drikke. Men det er ingen modell for et fungerende samfunn! Man skal respektere folk, deres selvstendighet, deres verdighet og deres rett til å gjøre dårlige valg.
Da jeg spør ham om alkoholikeren i denne lignelsen er landene i sør, blir Sarrazin vaktsom. Han insisterer på at hans syn på landene i sør ikke har noe med grumsete holdninger å gjøre, bare en erkjennelse av virkeligheten. «Vi klarte å overbevise oss om at vi levde i en ny tid», sier han stille, «men historien har en tendens til å trekke inn historien. Problemet er at mange har et ahistorisk perspektiv på EU. De glemmer at hvert medlemsland er et resultat av en unik historisk erfaring». At små forskjeller er viktige, ser vi i at vi ikke har noen skandinavisk union, «på tross av at dere er mer like hverandre enn noen andre land i Europa».
Eksemplet viser hvor forfeilet det er å tro at Tyskland og Frankrike kan smelte sammen. «Alle land har sine irrasjonelle sider og derfor må hver stat få velge sin egen vei».
«Det problemet som euroen har skapt kan kun løses på en av to måter. Den ene er økende overføringer fra nord til sør. Problemet ligger i at tilgangen på slike overføringer vil være mindre enn behovet. Eurosonens nordlige blokk har 110 millioner mennesker, mens den sørlige har 250 millioner. Derfor er motkonjunkturpolitikk umulig og innstramminger eneste alternativ. Med denne modellen vil euroen kollapse grunn av at landene ganske enkelt har for store lånbyrder. Statsgjelden overstiger statens inntektspotensial. Den vanlige utveien er å la inflasjon spise opp gjelden, men euroen gjør dette umulig.
Det andre alternativet er at landene i sør blir mer produktive, innovative, fiskalt konservative, og slutter å løse sosiale konflikter med inflasjon – «altså å gjøre dem til tyskere».
Sarrazin viser til en tysk radiosending i begynnelsen av 2012. Nyhetsoppleseren startet med ordene: «I dag vil Forbundsdagen avgjøre Hellas’ skjebne». Det skremte ham. Med en hånlig grimase snakker han om navngitte tyske akademikere, som leker med tanken om hvorvidt tysk hegemoni virkelig er så ille? For Sarrazin mangler det nye Europeiske hierarkiet, hvor Tyskland troner på toppen, demokratisk legitimitet. Det er kun et produkt av økonomisk makt. «De som tror at selvstendige stater vil finne seg å bli styrt fra Tyskland, tar feil».
Sarrazin mener at drømmen om en politisk union er et ekko av 90-tallesutopisme. Historikeren Mark Mazower skriver i boka Governing the world om drømmen om overstatlig styre. I kapitlet om EU viser han hvordan nasjonalstatene har overgitt finanspolitikken til EU, som så har overlatt den til finansnæringen. Han konkluderer at euroen har skapt en situasjon hvor valutaen ikke lengre tjener menneskelige behov, men tvert imot er overordnet borgernes interesser. Dette underbygger Mazowers konklusjon om at drømmen om overstatlighet i siste instans er udemokratisk. Han konkluderer med at «ideen om å regjere verden er i ferd med å bli gårsdagens drøm».
Lenge var det å utrykke skepsis til europeisk integrasjon den raskeste måten i Tyskland å bli stemplet som politisk ekstremist. Stemningsskiftet uttrykkes kanskje best i at Sarrazins bok om euroen har solgt i millioner.
Sarrazin skriver at fellesvalutaen er et soningsoffer, en «meget tysk refleks som dikterer at landets soning for holocaust og verdenskrigene vil aldri være komplett før vi har overlevert alle våre felleskapsinteresser, og alle våre penger, over i europeiske hender.» I andre deler av Europa ville Sarrazins europessimisme endt på side 27. Men i etterkrigstidens Tyskland, der traumene av naziregimet setter strenge grensene hva man kan si offentlig, var dette hinsides folkeskikken.
Ikke i Danmark. Sarrazin var i landet for å motta en aller annen pris, jeg husker i farten ikke hvilken. Vår tid er full av priser. Lykkelig er den som kommer seg fra krybbe til grav uten et stykke formløs kunst med messingplakett og et fargerikt diplom i glass og ramme. Jeg bivåner det hele fra bakerst i den stappfulle salen. Sarrazin står på podiet og ser ned i manuskriptet mens han leser. Han trives ikke i rollen som polemiker. Han har blitt imøtegått av tallrike økonomer. De påpeker at Europa er i ferd med å komme ut av krisen og at eurosonen vokser, den krymper ikke.
Mitt siste spørsmål før vi brøt opp, var om han føler seg upopulær? Han så på meg med spørrende øyne. «Jeg er ikke upopulær. 70-80 prosent av tyskerne er enig med meg. Uheldigvis er mange av de resterende journalister. De fakta jeg har sitert og analysert er hevdet over diskusjon. Jeg angrer ikke på noe jeg har skrevet. Mest fordi jeg har rett.»
Men hva er konklusjonen i alt dette, spør jeg. Sarrazin innrømmer selv at «vi verken kan eller bør bryte i stykker eurosamarbeidet». Som de fleste av sine landsmenn er han i villrede. Så vil euroen kollapse? «Ikke nå. Men om fem år, kanskje ti».