Trykket i Aftenposten 23. november 2020
Europa er inne en brytningstid… Så sier klisjeen, men hva betyr det? Over ti år, fra 2010-2020 har jeg besøkt 30 Europeiske land og gjort over 200 intervjuer: Fra borgermesteren til borgerkrigeren; fra pornostjernen til kardinalen, men mest med vanlige folk. Jeg har spurt og gravd, men mest har jeg lyttet.
Ved inngangen til tiåret sanset jeg oppdemmet frustrasjon blant mange, en frustrasjon som ikke fant utløp i politikken. Globaliseringen syne så løfte stadig mer av politikken ut av de folkevalgtes hender, og etterlater seg et innskrenket demokrati som legitimerer et politisk system som det i liten grad påvirker.
Siden da har det skjedd et opprør over hele Europa. Et stemmeseddelsopprør mot etterkrigstidens politiske orden, et anslag mot elitestyre. Etablissementet kaller det populisme, venstresiden kaller det fascisme. For meg ser det ut som en oppvåkning, en trang til å ryste politikken og det bestående.
Jeg har argumentert for at krisen vi er inne i, ikke er en kulturell krise, eller en økonomisk krise, men først og fremst en ideologisk krise. Tjuetenårene kastet opp en mengde feildata som ikke passet inn i nyliberale forklaringsmodeller.
Det mest åpenbare var folkelig motstand mot liberal innvandringspolitikk. Men det handlet ikke om innvandring, i alle fall ikke bare. På samme måte som Bibler ble politiske symboler på langt mer i USA, ble innvandring en sak som avfødte en ny høyreside, som har endret den politiske diskursen i Europa.
Samtidig gjorde fremveksten av sosiale medier at det bestående, for en tid mistet kontroll over ordskiftet. Det var med ett ikke lengre sikkert hvem som, kom til å vinne eller tape en debatt. I en rekke Europeiske land kom nye partier til. Mens sosialdemokratiske partier skrumpet inn i et sentrum, var det ofte den nye høyresiden som inntok opposisjonsrollen: Elsket og hatet.
I min nye bok, Gullbrikkespillet, sporer jeg hva vi står igjen med, etter det mest transformerende tiår Europa har sett siden 1930-tallet. Den samfunnsorden som kom på plass etter den kalde krigen viste seg mindre bærekraftig enn ventet.
En samfunnsordens sykeleie kan være en kilde til optimisme og framtidstro. Men verden av i går etter-later oss ikke med et veikart til neste epoke, bare en haug med tilsynelatende uløselige problemer som gjør det umulig å fortsette som før.
Hva som rystet det liberale Europa vil avhenge av perspektiv. Men grunnen til at så mange land sliter med å komme tilbake i vater er at samfunnet er rigget for en annen økonomi og andre bruddlinjer enn dagens.
I Gullbrikkespillet gjør jeg et forsøk på å beskrive hvordan vi lever nå. Det er bemerkelsesverdig hvordan de konfliktlinjer, mellom by og land, mellom rik og fattig, mellom kultur og motkultur – som det var 1900-tallets store prosjekt å bilegge – på ny har vokst seg dype i mange Europeiske land.
Vi er inne en ny tid, ulik den som gikk forut, en tid preget av politisk ustabilitet og krise på alle kanter. For en tid vil vi leve i en atmosfære mettet av mistro, grådighet og panikk. Etter en epoke med større spredning av rikdom og muligheter, har pendelen svingt i favør av de økonomiske eliter.
Jeg skriver om en ny økonomisk pyramide, der arbeiderklassen har delt seg i tre. Et innvandret tjenesteproletariat gnisser mot den innfødte arbeiderklassen og de universitetsutdannede løsarbeiderne i prekariatet. Middelklassen delt seg i to, i rotløse verdensborgere og det rotfestede borgerskapet. På toppen av pyramiden troner et nytt, meritokratisk plutokrati, som avsondrer seg fra røkla.
Europas økonomier har bremset opp. Vi ser hvordan splintrede samfunn sliter med å tåle knapphet og motgang. Bølger av protester rettet mot eliter og mot velgerne, mot rasisme og mot innvandring, mot sentrum og mot periferi. Spasmer av identitetspolitikk reduserer ordskiftet til krass kamp om offerstatus.
Europa er inne i en demografisk, økonomisk og kulturell nedgangstid. Europa har knapt hatt økonomisk vekst på tjue år. Samfunn klumper seg i nye konstellasjoner. Systemer som ble skapt for å betjene enhetlige, ekspanderende samfunn, skal nå betjene forgjeldede stammevelder.
En ny tid er i emning. Nasjonen, velferdsstaten og globalismen ligger bak oss. Grupper lever intellektuelt adskilt. Når gruppers krav formuleres ut fra verdier, kultur og identitet i stedet for interesser, vil ethvert kompromiss minne om nederlag.
Ulike grupper har sine egne medier og eksperter; helgener og sannheter. Vi tror nesten hva som helst som støtter vårt lag. Slik blir vi hverandres vrengebilder, og egne overtramp rettferdiggjøres av motpartens antatte vondskap.
Bokas mottagelse bekrefter på sett og vis dette. Jeg har alltid vært ærlig om mitt ståsted. Jeg er konservativ. Det er en svært norsk, ganske myk konservatisme. Jeg tenderer mot å være ‘rød’ i sosiale spørsmål, liberal i økonomiske henseender og konservativ når det gjelder kultur og politikk.
Lenge var dette ukontroversielt, men i anmeldelsene av Gullbrikkespillet har jeg blitt plassert lengre ut på høyresiden, i Morgenbladet, i Klassekampen og Vårt Land tar kaka. Her ble jeg satt i bås med høyreekstreme.
Kanskje er det ikke jeg som har endret meg, men anmelderne? Det er et blindt agg mot konservative på kulturvenstresiden. Dette er ingen vitenskapelig målestokk, åpenbart, men det reflekterer kanskje hvor mye det norske ordskiftet har endret seg på bare ti år.
En lærdom fra Gullbrikkespillet er at vi har noe verdifullt i Norge: Tillit. Vi er et av de siste land hvor folk med ulike politiske grunnsyn kan komme sammen og diskutere vennlig. Skulle det gå tapt, vil løselige problemer bli uløselige.