For første gang i den nedskrevne historien er ikke Europa lengre å finne blant verdens ledende makter. Vi ser konturene av en multipolar verdensorden hvor de falmede Europeiske stormaktene ikke har plass ved høybordet.
Ifølge SIPRIs årbok for 2008 så perioden 1998-2008 en 45 prosents økning i globale forsvarsutgifter. USA, Russland, India og Kina står for mesteparten av økningen. Europa stod på stedet hvil. Dette gir grunn til ettertanke. Norge brukte i 2007 1,4 prosent av BNI på forsvar, langt mindre enn de to prosentene vi har forpliktet oss til i NATO. Vi er ikke alene. De fleste Europeiske stater underfinansierer sine forsvar, skal vi tro EUs egne rapporter. Og pengenes som brukes, brukes ikke klokt. Det finnes to millioner soldater i EU, men kun fem prosent brukes i skarpe oppdrag.
Amerika retter sine militære ressurser og politiske oppmerksomhet vekk fra Europa. Det siste tiåret har sett en jevn reduksjon i USAs troppenærvær, fra en kaldkrigsstyrke på over 300 000 mann til om lag 40 000 i 2010. Den pågående globale omdisponeringen har ført til stenging av en rekke installasjoner som symbolsk viktig Keflavik-basen på Island. Nye installasjoner i Øst-Europa er skjelettstrukturer med lite fast personell. Amerika har også redusert sine troppebidrag i fredsbevaringen på Balkan, hvor nå EU har tatt over.
Endringene gjenspeiles også på operativt nivå, hvor koalisjoner av frivillige er i ferd med å erstatte flaggborgens kollektive etos. President Obama mangler følelsesmessig tilknytning til Europa. Han ser ikke, som enkelte av sine forgjengere, på Europa som et «Athen» til Amerikanernes «Roma». Obama har et kjølig og analytisk syn på allierte og partnere. Når et land hjelper Amerika å fremme sine interesser, så er han villig til å bruke tid og ressurser på dette landet. Det er i denne sammenheng at vi må forstå det kjøligere forholdet mellom USA og Europa.
La meg gi to eksempler på dette. Da USAs utenriksminister Hillary Rodham Clinton i januar talte i Paris om ‘Framtiden i europeisk sikkerhet’ nevnte hun Russland 29 ganger mens hun henviste til EU tre ganger. President Obama’s Beslutningen om å stå over den årlige USA-EU-toppmøtet møtet i mai 2010 ble av mange kommentatorer sett på som et tegn på ergrelse over hva som i USA blir sett på som deklarasjons-ivrige og over- institusjonaliserte allierte.
Washington er i dag preget en ny vilje til å tenke nytt omkring forholdet til Europa. Det er en ny enighet i de høyere maktsfærer om at EUs sikkerhetspolitiske samarbeid bør oppmuntres, ikke motarbeides. Obamas rådgiver Philip Gordon mener at en sterkere EU-forsvarspolitikk vil utfylle heller enn å konkurrere med NATO. Det kom som et sjokk for Storbritannia å oppdage at USA var enig med Frankrike og at Paris og Washington hadde diskutert en opprusting av EU bak britenes rygg.
Den amerikanske holdningen ble sagt i rene ord av Victoria Nuland, den amerikanske NATO-ambassadøren i 2008: «Jeg er her i dag i Paris for å si at vi er enige med Frankrike,» sa hun, og fortsatte: «Europa trenger det USA trenger, NATO trenger det den demokratiske verden trenger – et sterkere, mer handlekraftig europeisk nærvær.» Når det gjelder europapolitikken så er det påfallende hvor lite som har endret seg fra president Bush den yngre til president Obama.
Det siste tiåret har også sett et skifte i amerikansk politisk oppmerksomhet. Europeiske ledere kunne før regne med å treffe amerikanske ledere ansikt til ansikt. De kan ikke lenger forvente samme grad av oppmerksomhet. Dette er en delvis forståelig konsekvens av det faktum at antallet amerikanske allierte i Europa har nesten doblet seg på litt over ti år. Men hovedårsaken er positiv, nemlig at det transatlantiske området i dag er fredelig. Internasjonale kriser brygges i andre verdenshjørner. Gjennom å unnlate å arbeide helhjertet for alliansens målsetninger i Afghanistan, har Europeerne gjort det lettere for USA å løsne bardunene i NATO-teltet.
Den europeiske unionen er en reaksjon på – og en funksjon av – Europas unike historiske erfaring. Det siste tiåret har det åpnet seg nytt spillerom i europeisk sikkerhet, uten at EU ikke har vært i stand til å leve opp til de målene unionen har satt seg. Dette gjelder også EUs felles sikkerhets-og forsvarspolitikk (CSDP), hvor forsøk på slå sammen ressurser og skape politisk samhold ikke har ført til de på forhånd annonserte resultater. Disse trendene, kombinert med endringer i den globale maktbalansen, har vært ledsaget av et skifte i EU-strategisk tenkning hvor stormaktsambisjoner har blitt tonet ned og erstattet avvoktende holdning vis-à-vis stormaktene.
Ikke så å forstå at EU er irrelevant. Unionen siden 2003 har tatt del i mer en 20 krisehåndteringsoppdrag. Men de fleste av operasjonene har vært små, og få har endret forholdene på bakken. Erfaringene så langt viser at EU er funksjonshemmet av et permanent gap mellom forventningene som har blitt skapt og hva EU-statene faktisk klarer å enes om. Den felles utenrikspolitikken bryter sjelden ut av minste felles multiplum, noe som er et resultat avmangelen på en effektiv beslutningsmekanisme. En union med mange av kjennetegnene til en stormakt, men uten viljen til å handle som en.
Slik er altså tingenes tilstand. USA er I ferd med å miste tålmodigheten med sine svake men snakkesalige allierte. De trekker seg sakte men sikkert tilbake. Dette fører til at Europas sikkerhetsansvar vokser stadig mer ut av proporsjon sett i forhold til evnen til å leve opp til dem. Historien viser at krig forekommer hyppigere i multipolare systemer enn under hegemoni, som den «Pax Americana» vi har levd under siden slutten på Den kalde krigen. Polens utenriksminister Radoslaw Sikorski oppsummerte i karakteristisk klare ordlag – tiden da vi kunne utstede sikkerhetsgarantier uten tanke på å engang å måtte leve opp til dem, er forbi. Årene som kommer vil kreve statsmannskunst av et annet merke enn det som har satt Europa i denne knipen.
Denne spalten ble trykket i Dagsavisen 07.09-2010.