Publisert i E24 den 19 desember, 2025.
Asle Toje
USAs nye strategi for nasjonal sikkerhet (NSS) er et dokument preget av store omprioriteringer, usammenhengende resonnementer og krasse formuleringer. Presidenten fremstilles som både fredsfyrste og krigsherre, men som strategi er dokumentet mangelfullt.
Det er en opphopning av ulike taktikker, mer enn en overordnet strategi. Dette er ikke tilfeldig. Dokumentet har åpenbart en politisk funksjon. Trump søker å berolige egne tilhengere, særlig de som er urolige for følgene av hans utenrikspolitiske engasjementer.
I så måte kan det sammenlignes med Norges egen, Nasjonale sikkerhetsstrategi, som for første gang kom ut i mai. Dennes svakhet, er at den mangler prioriteringsevne. Den har ambisjoner som overstiger Norges evner og ressurser. Mer av mangt, men ikke mindre av noe.
NSS-strategien bekrefter Maga-bevegelsens grunnverdier. Det er et oppgjør med liberal internasjonalisme, liberal innvandringspolitikk og liberal globalisme. Sett i dette lys er det grunn til å advare mot å tillegge dokumentet større strategisk tyngde enn det faktisk har.
Likevel har teksten skapt betydelig uro i Europa. At USAs president i sin retorikk nærmer seg Xi, Modi og Putins forestillinger om en multipolar verdensorden, er blant de mildere anklagene. The Economist beskriver det som et «i sannhet radikalt dokument».
Europa er i ferd med å avskaffe seg selv, hevder NSS. «På lang sikt», advarer den, «er det mer enn sannsynlig at visse NATO-medlemmer senest innen noen få tiår vil bli flertalls ikke-europeere.» Dette skaper «synkende fødselsrater og tap av nasjonal identitet og selvtillit.»
Mest bemerkelsesverdig er det at dokumentet entusiastisk heier fram «patriotiske», dvs. hva hovedstrømsmediene stemplet som «høyreekstreme» partier i Europa, og erklærer at deres vekst i valg er «kilde til stor optimisme».
Reaksjonene fra europeisk hold var forutsigbart surmagede: Tysklands kansler Merz omtaler strategien som «uakseptabel», mens EUs rådspresident Costa betegner den som «innblanding». «Dette kjenner vi oss ikke igjen i,» sa utenriksminister Barth Eide.
Spesielt påstandene om at Europa gjennom masseinnvandring, sensur og innskrenket demokrati er på vei mot «sivilisatorisk selvutslettelse» – er en konklusjon som følger logisk fra visepresident J. D. Vances München-tale, men ikke fra Europas meningskorridor.
Poenget enkelte overser, er at det er USA som er sikkerhetsleverandøren. Det er da viktigere hva de mener om oss enn hva vi mener om dem. NSS kan også leses som en intervensjon –hva Europa må fikse for at verdifelleskapet som underbygger alliansen skal bestå.
Vi må ikke bli ‘aftenpostske’: Ikke alt som kommer fra Washington som kan avfeies som tøv. Europas globale betydning er, rent faktisk, avtakende. Andel av globalt BNP – er ned fra 25 prosent i 1990 til 14 prosent i dag. Storbritannia og Frankrike er nær bankerott.
Tyskland – Europas industrielle lokomotiv – står i reell fare for avindustrialisering, ikke minst som følge av grønne energipriser som driver tungindustrien ut av landet. Dette er en følge av politiske veivalg. Slike realiteter er ikke avhengig av om avsenderen heter Trump.
Reaksjonene på NSS avslører dessuten et grunnleggende europeisk problem: Mangel på handlekraft. De har ikke fått kontroll på innvandringen, overreguleringen og forsvarsevnen. Europas eliter taler og utreder, men effektiv handling uteblir ofte.
Fakta forblir fakta, også når de uttales av en politisk motstander. Slutten på den liberale verdensordenen og USAs uomstridte hegemoni er ikke Trumps påfunn, og heller ikke et resultat av russisk påvirkning, men en realitet.
Den fremvoksende verdensordenen er multipolar – ikke fordi USA har blitt svakere, men fordi andre makter, særlig Kina, India og Russland, har styrket seg. Dessuten er USAs parhest, Europa, så svekket at vi ikke lengre er noen udelt attraktiv geopolitisk partner.
Når Trump påpeker dette, er det i seg selv uttrykk for utenrikspolitisk realisme. Det innebærer heller ikke at USA er isolasjonistisk. Tvert imot fremmer han en oppdatert Monroe-doktrine som hevder USAs hegemoni på den amerikanske kontinent.
Den varslede tilbaketrekningen fra Europa springer derfor ikke kun ut av Maga-ideologi, men også av strategisk prioritering. For USA er Kina en større trussel enn Russland. Det Amerikanske kontinentet er viktigere enn et Europa som rutinemessig unnlater å støtte USA.
Det bedrøvelige utfallet av Ukraina-krigen svekker USAs tiltro til Europa som partner. Dette krenker Europas selvbilde. Kontinentet betrakter seg selv som verdens moralske midtpunkt og reagerer med forargelse når USA introduserer seg som megler – ikke part – i Ukraina.
Men europeerne har selv gjort overraskende lite for å finne en fremforhandlet fred, da militær seier ble usannsynlig. Med unntak av et nær symbolsk fredstoppmøte i Berlin, har kontinentet ikke lansert en løsning som begge sider kan tenkes å skrive under på.
Trumps forslag avvises som akseptable, men alternativer som kan få Moskva til å godta en balansert fred, uteblir. ‘Delulu’ er sjelden godt diplomati. Resultatet kan bli at krigen fortsetter, at Russland vil søke hva som nektes dem ved forhandlingsbordet, på slagmarken.
Amerikanerne kan heller ikke lastes for de europeiske hærers elendige forfatning. Tvert imot har amerikanske administrasjoner i 30 år advart mot denne utviklingen. Kritikken møtte konsekvent døve ører. «Vi kjente oss ikke igjen» i det, heller.
Europas sikkerhetspolitiske avhengighet av USA er derfor først og fremst et resultat av egne politiske valg. Det nye er at den amerikanske misnøyen nå artikuleres uten omsvøp. I stedet for å klage over ‘tonen’, kunne Europa med fordel reflektere over sine egne mangler.
Hva består egentlig det genuint europeiske bidraget til verdenspolitikken i? I EUs Sikkerhetsstrategi fra 2003 var ambisjonen klar: EU ville lede verden gjennom «effektiv multilateralisme». Slik ble det ikke.
Europa tapte terreng til både USA og Kina. Innen informasjonsteknologi har amerikanerne kommet så langt i forkant at vi har mistet dem av syne, og nå står bilindustrien i fare for å avvikles – dels fordi EU ville forby forbrenningsmotorene som tyskerne er verdensledende på.
I stedet for økonomisk vekst satset Brussel på sinnelagsetikk. Resultatet er ‘industridødare’ som Green Deal, samt et vell av direktiver som rammer bedrifter og forbrukere. Nå har EU senket farten, uten å justere kursen. Bensinmotoren fikk plutselig galgenfrist.
Ursula von der Leyen forsøker i sin andre periode på å reparere skaden hun gjorde i sin første. Aktsomhetsdirektivet skal forenkles, klimamålene nedjusteres, og forestillingen om ‘myk makt’, altså at verden vil etterligne Europa, tones ned.
Samtidig svarer EU med straffebøter mot amerikanske teknologiselskaper – noe Washington oppfatter som handelshindrende. Trump-administrasjonen tolker dette som en fiendtlig handling. Som jo er ukokt i øyeblikket da vår uunnværlige partner vurderer å dumpe Europa.
Som i de fleste samlivsdramaer er skylden å finne på begge sider. Ønsket om å bli forstått er gjerne sterkere enn viljen til å forstå. Forholdet mellom Europa og USA trenger ikke ende i brudd, men dette forutsetter en mer realistisk forståelse av gjensidige interesser.
Også Trumps mest provoserende formuleringer bør leses med analytisk distanse. Begreper som «sivilisatorisk selvutslettelse» er ment å provosere og minner om konklusjonen på min egen Europatriologi.
I litteraturen er overdrivelse legitimt; i statsdokumenter mindre så. Likevel er ikke slike utsagn uten kjerne av sannhet. Europa står overfor reelle utfordringer knyttet til ukontrollert innvandring og kulturell svekkelse. Europas ledersjikt er – virkelig – en del av problemet.
Samtidig bidrar deler av venstresiden til å legitimere islamistiske strømninger, særlig i deres intifada-romantisering. Resultatet er en gjenoppblomstring av voldelig antisemittisme i Europa. Det grønne spranget har omsatt øko-radikalisme til økonomisk motgang.
Man behøver ikke være en Maga-tilhenger for å stille spørsmål ved Europas nåværende kurs. Dette gjelder hele kontinentet, ikke bare EU. Hva er våre nasjonale interesser? Hvem representerer egentlig våre ledere, foruten ‘verden’ og minoritetene?
På sikt er det naivt å tro at verden vil følge Europa fordi kontinentet regulerer mest, tilbyr de mest generøse velferdsordninger, den høyeste beskatningen av middelklassen og har den snilleste asylpraksisen.
Uten økonomisk vekst, utenrikspolitisk realisme og kulturell gjenfødelse vil Europa svekkelse tilta. Spørsmålet er om NSS har rett i at det bare er den nye høyresiden som kan bringe kursendringer, eller om Europas ledere er bedre enn sitt rykte?
