Stortinget sluttet opp om pakten før de visste hva som står skrevet i den.
En versjon av denne spalten ble publisert i E24 den 09 mai 2023
Etter år preget av unntakstilstand i form av pandemi, en historisk redningspakke, en storkrig,
en energikrise og høy inflasjon, er migrasjon tilbake på toppen av den politiske dagsorden i
EU. Grunnen er at vi står foran en ny migrasjonskrise.
Kan det virkelig stemme, tok ikke EU kontroll over yttergrensene i 2015? Kun delvis: Ulovlig
migrasjon til Europa har forblitt høy, i enhver annen skala enn 2015. EUs migrasjonspolitikk
forblir en akademisk-byråkratisk diskurs, mer enn realpolitisk praksis.
Europa har tatt alle ukrainske flyktninger – i grell kontrast til Gulfstatenes respons på krigen i
Syria. Mottaksfasiliteter i mange land er alt overbelastet. Frykt for en ny flyktningebølge
dersom Ukraina ikke skulle vinne, gjør lykkejegere fra andre deler av verden uønsket.
Tallene på migranter er igjen raskt voksende. Vi er tilbake hvor vi var i 2014, rett før Europa
mistet kontrollen i 2015. Med en million ukrainske flyktninger pluss 200.000 ytterligere
asylsøknader, vil innvandring til Tyskland i 2022 faktisk overstige migrantkrisen i 2015.
EUs grenseorgan, Frontex rapporterer at antall migranter som tok seg inn i EU via Balkan
doblet seg i 2022 til mer enn 100.000. I fjor doblet antallet migranter over Middelhavet seg til
104 000. I de tre første månedene av 2023 er det kommet rundt 54 000 ulovlige migranter.
Europa huser om lag sju prosent av verdens befolkning, bærer 50 prosent av alle verdens
velferdsutgifter, og mottar en overvekt av alle verdens asylsøknader. Ifølge Den internasjonale
organisasjonen for migrasjon var 281 millioner mennesker på vandring i 2020.
Disse er en blanding av fordrevne, forfulgte og økonomisk motiverte migranter. Svært mange
vil kunne få asyl, siden Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har utvidet listen over
gyldige grunner til asyl til å omfatte kategorier som vanskelig lar seg etterprøve.
Problemet er altså at EU krever retten til å styre migrasjon til Europa, men mangler evne
og/eller vilje til å stramme inn. Derfor opplever Europa nå høy innvandring til en region i
økonomisk krise. Men dette er ikke bare EUs skyld.
Italias nye regjering har tatt tak i en viktig årsak til de høye migranttalene: NGO-ene
som ferjer migranter over Middelhavet under dekke av å redde dem fra havsnød. Kritikere
hevder at migranter oppmuntres til å sette seg i havsnød i håp om å bli plukket opp.
Ulovlig migrasjon er blitt en milliardindustri. Men en økning på 46 % i asylsøknader – nesten
924 000 – i fjor har utløst en ny følelse av at det haster å tette hullene i EUs hullete
grensevern.
Østerrike etterlyser EU-midler til et grensegjerde langs grensen mellom Tyrkia og Bulgaria.
Italia vil ha regler for redningsskip i Middelhavet. Danmark søker støtte til å opprette
asylmottak utenfor Europa.
Kommisjonspresident Ursula van der Leyen synes å ha innsett alvoret i situasjonen: et
todagers toppmøte fant sted i februar for å ta opp kontroll med yttergrensene. Møtet ga ingen
nye kunngjøringer og diskusjonen handlet mest om migrasjonsforebygging.
EU-kommisjonen prøver å gripe øyeblikket til å fremme en «New Pact on Migration and
Asylum», et intrikat, helhetlig forslag som er ment å sette sammen alle ulike aspekter av
migrasjonspolitikken – i forlengelsen av de såkalte Dublin-forordningene for asyl.
EU-kommisjonen startet arbeidet i september 2020 av, med mål om å gi et felles rammeverk
for å håndtere ulovlig migrasjon. EU-institusjoner håper å få godkjent pakten i inneværende
mandatperiode, som ender våren 2024.
Forslaget inneholder, blant annet, økt kontroll ved grensen, raskere fordeling mellom de som
har gode sjanser til asyl og økonomiske migranter, økt samarbeid med land utenfor Europa og
surmulende retrett fra tanken om obligatorisk omfordeling som hovedløsning.
I stedet ønsker EU å etablere en ‘solidaritetspool’ der medlemslandene bidrar med personell,
materiell eller annet for å avlaste land som ofte er det første mottakerlandet og hvor
asylprosessen skal startes. Slik skal land få kjøpe seg fri fra å ta imot asylanter.
Dersom ingen melder seg frivillig til å ta imot av asylsøkeren (noe EU-land sjelden gjør),
ønsker EU å tildele hvert land migrasjonskvoter. De kan søke rabatt dersom medlemslandet
har tatt imot mange de siste 10 årene. Dette er kjernen og dette er problemet.
Den ‘frivillig solidaritetsmekanismen’ som er hva EU kaller tvungen omfordeling, er
omstridt. EU-parlamentariker Tom Vandendriessche hevdet i debatten at EU vil frata statene
kontroll over grensene, uten å endre praksis som gjør at grunnløse asylsøkere i praksis får bli.
Han viste til at EU har avskaffet ‘ulovlig innvandring’, men bare i retorisk forstand. Det heter
nå ‘irregulær migrasjon’ – og nåde den som kaller det ulovlig innvandring. Høyresiden
mistenker at liberalerne i EU vil være like grenseløse som liberalerne i USA.
Innvandring er liberalernes kryptonitt. De minner om slike folk som virker helt normale, til de
insisterer på å ha blitt kidnappet av en UFO. De kan saktens snakke om grensekontroll, men
når det virkelig gjelder, gjør de lite.
Det skorter på tillit. Dette er arven fra 2015. Den gang syntes EU mer opptatt av å ta makt
over fordelingen migrantene enn å få kontroll med tilsiget. 22. september ble 120 000
asylsøkere forsøkt tvangsfordelt blant medlemsstatene via kvalifisert flertallsavstemning.
Å vekte stemmer på basis av folketall er vanlig i mindre kontroversielle saker, men hadde
aldri før blitt brukt på noe så omstridt som innvandring. Å overkjøre mindretallet var kontant,
men korttenkt.
Flere medlemsstater nektet å etterleve vedtaket. Kvalifisert flertall kan trolig ikke brukes igjen
uten å anstifte åpen suverenitetsstrid mellom institusjonene og medlemslandene om hvem som bestemmer. EU brukte således sitt mest dramatiske virkemiddel, uten å skjære gjennom.
3
«Vi er nær på å finne et kompromiss. Vi kan ikke rote dette til» sier EU-parlamentets leder,
Manfred Weber: «Vi trenger solidaritetsmekanismen på EU-nivå for ekstraordinære
situasjoner».
Høyresiden frykter at ‘ekstraordinær’ bli den nye normalen dersom retten til å kontrollere
innvandringen avstås til EU. Makt manifesteres i praksis, ikke potensial. Det er kanskje derfor
den konservative Manfred Weber som har blitt sendt ut for å forsvare pakten på EUs vegne.
Det er egentlig EU-kommissær Ylva Johansson som har ansvaret, men hun har vist seg
uinteressert. Weber hyller 2016-avtalen med Tyrkia, som stopper migranter i bytte mot 6
milliarder euro. Han etterspør lignende avtaler med andre land i regionen.
Det er grunn til å spørre om EU er denne oppgaven moden. Sjefen for Frontex, Fabrice
Leggeri, trakk seg i april 2022 etter korrupsjonsanklager. Europaparlamentet nektet i oktober
2022 å godkjenne Frontex-budsjettet for 2020.
Problemet at EU har gitt så mange rettigheter til asylsøkere at, det er vanskelig å sende noen
tilbake. Dette understrekes i at returavtalen, som ble inngått sammen med pengegaven til
Tyrkia, har ført til at svært få grunnløse migranter blir returnert.
Det er publisert flere rapporter om Frontex’ medvirkning til ‘ulovlige’ tilbakevisninger av
asylsøkere sammen med et antall rapporter fra sivilsamfunnsaktører som viser at EUs
juridiske rammeverk borger for en langt mer liberal asylpolitikk enn de prøver å praktisere.
Nå samles Europaparlamentet i Strasbourg. «Dersom migrasjonspakten blir en realitet, vil det
undergrave muligheten for restriktiv migrasjonspolitikk» sa EU-parlamentariker Charlie
Weimers til den svenske avisen Expressen.
Også Norge vil bli bundet av den nye pakten. Stortinget voterte 31. mai 2021 om Norge skulle
avstå. Samtlige partiet utenom FrP sa nei. Jon Helgheims påstand om at pakten «forsterker en
allerede mislykket politikk» overbeviste ingen, underlig nok.
Høyresiden i Europaparlamentet er nå i en vanskelig stilling. Blokkerer de avtalen, vil de få
skylden for den kommende migrasjonskrisen. Derfor vil EUs migrasjonspakt trolig vedtas.
Hvorvidt pakten vil føre til redusert antall ‘irregulære’ migranter er mer usikkert.