Slutten på krigen i Afghanistan skal fremforhandles i Oslo.
Morgenbladet Apr 13, 2020
Hvorfor sendte Norge soldater til Afghanistan? Det er så lenge siden, hvem husker? Det synes upassende å spørre om hva vi håpet å oppnå. I årenes løp har målsetningen for okkupasjonen av Afghanistan pendlet mellom det fantastiske og det trivielle. Nå er enden nær.
«The Afghanistan Papers», publisert i The Washington Post 9. desember, viser at amerikanske politikere fra starten tvilte på om stort kunne oppnås. Lederne visste knapt hvem fienden var, langt mindre hvordan ‘seier’ ville se ut. 19 år senere er spørsmålene de samme.
Fredsavtalen, som USA og Taliban underskrev for to uker siden, er enten svært komplisert eller svært enkel. Avtalen er en tidsplan for tilbaketrekking av Amerikanske styrker fra Afghanistan og utveksling av krigsfanger. Taliban skal transsubstansieres til antiterrorstyrker.
Avtalen har åpne og hemmelige klausuler. De hemmelige artiklene skal, ifølge New York Times, omhandle hva slags typer angrep som er forbudt, samt rutiner for å rapportere styrkers posisjoner med hverandre for å unngå trefninger over de kommende 18 månedene.
Siden USA har sverget at landet bare vil trekke seg ut fra Afghanistan nå forholden ligger til rette for det, er det sentrale at volden avtar. Taliban skal ha skrevet under på vage forpliktelser om å respektere borgerrettighetene som de undertrykte da de styrte landet.
Det militære er så viktig fordi regimet i Kabul ikke har levert varene. Økonomien er fullstendig avhengig internasjonal bistand, korrupsjonen gjennomsyrer alle grener av forvaltningen og landets institusjoner er svake, ifølge International Crisis Group.
USA vil ut av Afghanistan. Taliban vil styre landet. Disse to grunnleggende målsetningene kan ikke sammenfalle, fordi det ville se ut som om Taliban beseiret USA, noe de aldri vil bli i stand til. Mye handler derfor om optikk, hvordan ting tar seg ut.
Fredsavtalen er ment å skape et mulighetsvindu da vestmaktene kan trekke seg ut. Få tror at Taliban vil trolig aldri bli en godartet politisk bevegelse, men de må fremstå slik i 2020. Om de bruker pausen til å ta knekken på andre jihad-franchiser, er det bare fint.
Kan regimet i Kabul overleve? Synet på regjeringen i Kabul varierer med hvem du spør. Er de feilbarlige demokratitilhengere eller korrupte mafiabosser? Begge deler, trolig.
Norske militære kilder hevder at regjeringsstyrkene blir stadig mer robuste. Det har de sagt en stund. Afghanistankrigen har blitt så lang, dels på grunn av militære som gjerne vil at ofrene i bakspeilet skal være meningsfulle.
Mye av regjeringshæren og mye av Taliban vil uansett foretrekke å søke asyl i Sverige. Mange av de unge mennene som nå presser på grekernes grensegjerder, er afghanere.
Neste steg mot en fredsavtale, er samtaler mellom afghanere på begge sider av konflikten. Disse skulle begynner i Oslo 10. mars, men ble utsatt på grunn av Corona-epidemien.
Kabul vil trolig mislike at Taliban får frigitt 5000 fanger, mot regjeringshærens 1000. Det ventes as spørsmålet om verifikasjonsmekanismer vil stå sentralt i innenriksforhandlingene. Hva vil skje dersom Taliban bryter løftene? Truer USA med uinnskrenket dronekrig?
Uheldigvis ga ikke fjorårets valg noen klar vinner og to kandidater hevder nå at de er president. Kabul-regjeringen synes ute av stand til å presentere noen samlet front. Ashraf Ghani og Abdullah Abdullah har dannet rivaliserende regjeringer med egne væpnede styrker.
Det står fremdeles 13 000 amerikanske soldater i Afghanistan. 37 land, Norge blant dem, har kun små kontingenter. Du ville kanskje vente at de allierte ville ha et ord med i saken om en fredsavtale, men alle synes å være klare for å dra hjem, uansett utfall.
Derfor har USA gjort opp med Taliban, uten forpurrende tredjeparter. Kabul-regjeringen er kanskje ‘ikke interessert i fred, men freden er interessert i dem’ for å omskrive Trotskij. Hjulene er satt i bevegelse.
Er det noe vi kan lære fra Afghanistandokumentene, så er det at dette er hvordan ‘seier’ ser ut. Afghanistandokumentene sammenlignes ofte med ‘The Pentagon papers,’ som ble lekket i 1971, og bidro til å få slutt på Vietnamkrigen.
De to lekkasjene er vesensforskjellige. De ene var en kronologi av hemmelighetstemplede dokumenter fra måned til måned over ti år. Afghanistan-lekkasjen er, for det meste, ugradert etterpåklokskap, samt innberetninger fra Donald Rumsfeld i årene 2002-2003.
New York Times-journalisten Amy Waldmans bok A door in the earth (2019), er i så måte et sterkere vitnesbyrd. Hun som i en årrekke rapporterte fra Afghanistan skriver om ansvarsløstsvermeri og skamløs opportunisme blant bistandslobbyen.
Afghanistan var prøveklut for en ny modell der de militære skulle ta seg av sikkerheten mens private sivilsamfunnsaktører skulle bygge opp samfunnet, slik at freden kunne slå rot. Dette mislyktes storstilt og i det stille. Norge har investert rundt 6 milliarder i NGO-løsningen.
Statens evaluering «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014» (Nou 2016:8) unnskylder sivilsamfunnet. De tillegges ikke ansvar, feilsatsingene kom av påstått mangel på «tydelig skille mellom militær og sivil innsats». Inkompetanse nevnes, pussig nok, ikke.
USA startet tilbaketrekkingen i mars, på tross av at Oslo-forhandlingene ikke har funnet sted. Til sommeren skal de være nede i 5000 mann og mange NATO allierte vil slå følge. Vesten vil forlate Afghanistan med uforrettet sak. Sjansen for fornyet konflikt er overhengende.