Dagbladet 29. april 2004
BRITISKE MYNDIGHETER gikk nylig ut og ba landets befolkning stålsette seg mot kommende terroristangrep. En sammenbitt stemning har bredt seg i Europa og USA der man ser på nye anslag som uunngåelig. Både USA og EU har plassert terrorangrep med masseødeleggelsesvåpen på toppen av sine trusselvurderinger. Men hva betyr dette i praksis?
Det er flere grunner til at man frykter angrep med masseødeleggelsesvåpen. Vi ser nå en trend der krig «privatiseres» og drives av ikke-statlige grupper og nettverk mot sivile mål. Samtidig har man sett en «demokratisering» av masseødeleggelsesvåpenteknologi der kunnskapen om hvordan lage slike våpen i dag er bredt tilgjengelig blant annet gjennom Internett. Aksjonene i New York i 2001 og Madrid i år viser at grupper i Al Qaida-nettverket måler suksess i antall drepte. Det er grunn til å tro at man også i nye aksjoner vil søke å drepe så mange mennesker som overhodet mulig. Masseødeleggelsesvåpen er laget for å avstedkomme massemord, og er trolig dermed et attraktivt alternativ.
EN REKKE EKSPERTER ser allikevel på terroranslag med masseødeleggelsesvåpen som usannsynlig. Til tross for stor økonomisk og forskningsmessig innsats fra land som Libya, Irak og Syria på 1980 og 90-tallet, maktet disse ikke å produsere fungerende våpensystemer. Selv med informasjon og teknologi tilgjengelig er det en komplisert prosess å produsere effektive masseødeleggelsesvåpen. Et motargument er at mens stater skaffer seg slike våpen for å avskrekke, søker terrornettverk slike våpen for å bruke dem. Ikke-statlige grupper trenger ikke å ha de samme «kvalitetskravene» til våpnene som en stat, siden de ikke trenger å frykte motangrep med tilsvarende våpen.
Et av de få eksemplene på at slike våpen har blitt forsøkt brukt var da fanatikere fra Aun-sekten angrep undergrunnen i Tokyo med Sarin-gass i 1995. Til tross for at gassen var ment å ta et stort antall liv, førte angrepet til et begrenset antall omkomne. 12 mennesker døde. Foruten ødeleggelse er terroristene opptatt av å skape oppmerksomhet ved sine aksjoner. Terrorister kan komme til å velge messeødeleggelsesvåpen i fremtidige aksjoner blant annet på grunn av den frykten slike våpen vekker i sivilbefolkningen. Miltbrann-angrepene i USA i 2001 skapte panikk langt utenfor landets grenser og det er all grunn til å tro at nye anslag vil få en lignende effekt.
DET KOMMER STADIG nye meldinger om at terroristangrep med biologiske, kjemiske eller atomvåpen har blitt avverget. Myndighetene i vestlige land frykter først og fremst biologiske eller kjemiskE angrep på fellesressurser som drikkevann eller på folkesammenstimlinger. Det for terroristene mest kompliserte er et angrep med atomteknologi – enten gjennom en såkalt «skitten bombe» der radioaktivt materiale spres ved hjelp av sprengstoff eller, det verste scenario – et angrep med atomvåpen. En hovedfrykt er at terrornettverk omgår de teknologiske hindringene og skaffer seg «ferdige» masseødeleggelsesvåpen. Miltbrannangrepene i USA ble utført med bakterier utviklet av det amerikanske militæret. Det har vært mye snakk om de såkalte «koffertbombene», taktiske atomvåpen produsert i Sovjet på begynnelsen av 70-tallet hvorav et antall antas å ha kommet på avveie. Nylig hevdet den Pakistanske journalisten Hamid Mir, som har inngående kunnskap om Al Qaida, at nettverket er i besittelse av flere slike atomvåpen. De fleste eksperter tviler allikevel på om disse koffertbombene er i operasjonell stand – hvis de da i det hele tatt eksisterer. Norges ledende ekspert på dette feltet, Morten Bremer Mærli, påpeker allikevel at det er relativt lett å lage atomvåpen og advarer mot atomterrorisme som den største trusselen for terror med masseødeleggelsesvåpen.
MAN VET IKKE hvor neste slag vil ramme. Etterretningstjenestene i en rekke europeiske land har gått ut og bedt borgerne vise økt årvåkenhet. Denne taktikken står i kontrast til vår hjemlige etterretning som spiller ned terrortrusselen mot Norge. I Europa er Politiets Sikkerhetstjeneste, PST, på det nærmeste er alene i denne overbevisningen. Funnene fra de pågående kongresshøringene om CIA og FBIs arbeid i forkant av 11. septemberangrepene er også nedslående. Man vil tro at PST hevder at terrorfaren mot Norge er lav med denne lærdommen tatt i betraktning. Det er allikevel grunn til å advare mot å tro at Norges Irak-standpunkt er et fullgodt vern mot terrorangrep. Lav beredskap kan i seg selv være en «tiltrekkende» faktor. Som vestlige representerer vi også de verdier terroristene vil bekjempe. Å tro noe annet kan få fatale følger. PSTs trusselvurdering står i kontrast til det langsiktige arbeid norske myndigheter i snart et tiår har bidratt til i Russland for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen.
Det foregår nå hva den amerikanske ikke-spredingsnestoren Sam Nunn har kalt «et kappløp for å hindre terroristene adgang til masseødeleggelsesvåpen». Foruten å fungere som påskudd for invasjonen av Irak har dette arbeidet har blant annet resultert i avdekkingen av et Pakistan-basert illegalt nettverk som solgte atomteknologi til blant annet Iran og Nord-Korea. Libyas beslutning om å gi opp sine våpenprogrammer må også ses i sammenheng med dette arbeidet. Allikevel er det spesielt masseødeleggelsesvåpen fra det tidligere Sovjetunionen som bekymrer europeisk og amerikansk etterretning. Det finnes fortsatt tusenvis av tonn med kjemiske og biologiske våpen samt dårlig sikret radioaktivt materiale i Russland og de tidligere Sovjetrepublikkene. Det amerikanske Nunn-Lugar programmet har i et tiår stått sentrale i denne opprydningen.
I DETTE ARBEIDET har Norge fått en stadig viktigere rolle både gjennom Bellonas arbeid i Barentsregionen og gjennom den rolle den norske stat har tatt i samarbeid med G-8 landene. Terror er ikke noe nytt fenomen i internasjonal politikk. Verden har tidligere opplevd terrorbølger som kan sammenlignes med den vi nå er vitne til. Men et angrep med masseødeleggelsesvåpen vil være et brudd i menneskehetens utvikling. Det vil trolig føre til omveltninger i det internasjonale system – og i vestlige samfunn. Samtidig er det grunn til å tro at selv om man ennå ikke har opplevd terrorangrep med masseødeleggelsesvåpen i Europa er sannsynligheten for slike aksjoner økende.