Innvandring er vanskelig å emne å prate om. Tiår med kulturrelativisme har fratatt oss selve språket til å diskutere nyansert.
Denne gangen vil jeg dele noen tanker om Christopher Caldwells bok «Tanker om revolusjonen i Europa». Grunnen er enkel. Jeg tror boken, som handler om integrasjon og islam, er en av vår tids mest relevante bøker. Boken handler om viktige, men underkommuniserte sider ved innvandringen fra Afrika og Asia til Europa, som over tid har vokst til en folkevandring.
Noen ord om forfatteren.Christopher Caldwell er europakorrespondent for Financial Times. Han er en av Storbritannias mest respekterte journalister. «I motsetning til andre hverken raser eller tilgrumser Caldwell,» skriver Matt Carr ved det britiske Institute of Race Relations. Claire Berlinski skrev i sin anmeldelse i Washington Post: «Styrken i denne boken ligger ikke i at den legger fram nye fakta, som det er lite av, ei heller de løsninger den presenterer, fordi det finnes ingen. Hva det i stedet gir er uvanlig klarhet og helhet, en leser uvant med debatten vil, etter å ha lest boken, være godt informert.»
Den nyanserte analysen og avmålte stilen gjør konklusjonen i boken enda mer oppsiktsvekkende – at politiske eliter konsekvent har underkommunisert de negative virkningene av masseinnvandringen, og at dette er en dårlig gjennomtenkt plan som vi så vidt har begynt å høste de bitre fruktene av. Dette er et vanskelig emne å diskutere. Caldwell viser dette ved å sitere en overskrift fra sin egen avis: «Den urolige kosmopolitt: Hvordan innvandrere beriker en stadig mer engstelige vert.» Tiår med kulturrelativisme har fratatt oss selve språket til å kunne diskutere temaene på en nyansert måte.
Et av Caldwells sentrale ankepunkter er oppfatningen blant politiske eliter om at integreringen ville – gitt tid – ordne seg selv. Denne overbevisningen er overraskende utbredt, bevismengden tatt i betraktning. Over hele Vest-Europa ser vi framveksten av parallellsamfunn. De som ønsker å legge lokk på debatten hevder at mangfoldet i disse miljøene umuliggjør generalisering. Caldwell sammenligner dette med å nekte for at biler finnes, fordi Volvo og Volkswagen er forskjellige. Han hevder at problemene vi står overfor ikke vil løse seg ved å omdefinere dem eller å tie dem i hjel.
Caldwell hevder at masseinnvandring av muslimer skjer på et tidspunkt hvor europeere har mistet kulturell selvtillit, mens islam opplever en oppblomstring av nyortodoksi som definerer seg i opposisjon til vestlige verdier. Forfatteren knytter dette til «hvit flukt» fra flerkulturelle områder. De sosiale effektene er sterke og varige. I Brussel er de syv mest vanlige guttenavnene Mohamed, Adam, Rayan, Ayoub, Mehdi, Amine og Hamza. Marseille, Antwerpen og Birmingham er bare de første av et stadig økende antall byer med innvandrerflertall. I Oslo ventes dette å inntreffe i 2029, skal vi tro norske Human Rights Service.
Enkelte hevder at storstilt innvandring gir europeiske land et mer internasjonalt preg og beriker samfunnet og den opprinnelige befolkningen. Caldwell spør retorisk om hvorfor vi da er opptatt av «integrering» siden dette jo vil vanne ut berikelsen? Grunnen er at hva vi er vi vitne til, ikke multikulturalisme, men snarere multi-monokulturisme. Altså separate klynger som kun i begrenset grad tar til seg verdiene i det samfunnet de har flyttet til, og viktigere – ikke ønsker å gjøre det.
Multikulturalistenes håp om at vi skulle lære av hverandre har vist seg å være forfeilet. Den opprinnelige befolkningen har ikke noe ønske om å bli mer muslimsk, den har distansert seg fysisk – gjennom flytting. I Caldwells ord: «Innvandringen verken beriker eller bekrefter europeisk kultur, den erstatter den. Europa ønsker ikke sine nyeste borgere velkommen, men gjør plass for dem.» Over hele Europa ser vi det samme mønsteret som vi ser i deler av Groruddalen hvor, ifølge Oslo kommune, andelen innvandrere på 13 år har økt fra 34 til 64 prosent.
Caldwell stiller også spørsmål om innvandring er så økonomisk nødvendig som tilhengerne hevder. Han hevder også at de fleste fremmedkulturelle innvandrergruppene tok og fortsatt tar mer ut av statskassen enn hva de betaler inn. Han forsøker å fange dette med hjelp av fakta og tallmateriale. Ta følgende statistikk fra Tyskland: Mellom 1971 og 2000 økte antallet utenlandskfødte innbyggere i landet fra 3 millioner til om lag 7,5. Likevel forble antall innvandrere i arbeid mer eller mindre den samme, rundt 2 millioner. For fire tiår siden stod to tredjedeler av tyrkiske tyskere i arbeid. Tallet har siden falt til om lag en tredjedel. Tyrkere i Tyskland har tre ganger hyppigere trygdeavhengighet enn etniske tyskere, og deres gjennomsnittlige pensjonsalder er 50.
Spørsmålet blir da: er den samfunnsmodellen som Norge har valgt, forenlig med en omfordelende velferdsstat på lang sikt? Jeg gir her pennen til Caldwell, som under overskriften «Velferd og hvit flukt» har følgende å si:
«Komplekse velferdssystemer av den typen som europeiske økonomier er blitt bygget opp rundt over de siste seksti årene, oppstår sjelden i multietniske samfunn. Den nåværende innvandringsbølgen vil bli en test på hvorvidt multietniske samfunn klarer å opprettholde dem. Mye tyder på at de ikke vil gjøre det. […]. Harvard-sosiologen Robert Putnam har kommet til at folk som lever under forhold hvor det er etniske forskjeller «lukker seg inne». De stoler mindre på naboene sine, og er mindre tilbøyelige til å bruke pengene sine på felles eller sosiale goder.
‘En stat kan ikke grunnlegges med en tilfeldig sammensatt gruppe av personer eller i en tilfeldig tidsperiode,’ skrev Aristoteles. ‘De fleste stater som har sluppet inn personer av annen avstamning, enten på den tiden de ble grunnlagt eller senere, har vært plaget av opprørskhet.’ Det Aristoteles kaller opprørskhet ville vi i dagens mer relativistiske tidsalder kalle opposisjon. Innvandrere har ikke de samme fordommene som innfødte.
Så snart innvandrerne finner ut av det europeiske velferdsbyråkratiet, kan det hende de ender opp med en annen oppfatning av hensikten med det sosiale sikkerhetsnettet. Istedenfor å bruke trygden til å betale for la oss si mat, bruker de dem kanskje til å betale for eksempelvis islam. To tredjedeler av de franske imamene lever på trygd. […]. Et annet problem vedrører mobiliteten. Det antas at innvandringen setter de mobile nykommerne opp mot de innfødte. Det gjør den, men bare en kort stund. De innfødte er mer mobile enn de ser ut til. Flytting avstedkommer sekundær flytting. […] Uansett hvor mye folk påstår at de er tilhengere av mangfoldet, har de en tendens til å flykte av fra det.»
Jeg er ikke blant de som mener at den framtiden som Caldwell maler i bleke farger, er uunngåelig. Jeg tror at den norske modellen er levedyktig. Men dette krever en erkjennelse i norske eliter om at den slags mangfold som de velmenende integreringsekspertene har feiret, er et mangold som nordmenn flytter bort fra og – gitt tid – vil nekte å betale for. Dette er en av de sentrale oppgavene for regjeringens nyoppnevnte inkluderingsutvalg hvor undertegnede har takket ja til å ta del.
I en oppvisning av dugnadsånd har Hans Rustad og gruppen rundt nettstedet document.no kjøpt rettighetene og oversatt Caldwells bok til norsk. Der kan den lastes ned gratis, noe jeg håper at mange vil gjøre. Ikke fordi alle resonnementene i boken er like overbevisende. I Norge har for eksempel ikke fallet i kirkegjengere påvirket fødselsratene slik det har gjort i land lengre sør. Men jeg anbefaler likevel alle å lese den. Hvorfor? Fordi den beskriver en virkelighet som – dessverre – er virkelig.
Trykket i ErlikOslo 21.09-2010