Trykket i Dagens Næringsliv, torsdag 8 desember, 2011.
Lærdom: La oss ikke gjøre dette igjen
I 2013 skal Norges militære bidrag i Afghanistan avsluttes. Planen er at afghanerne allerede neste år skal overta ansvaret for sikkerheten i Faryabprovinsen. De færreste tror at Kabuls styrker vil være oppgaven voksen. Vi reiser altså trolig hjem med uforrettet sak. Norge har brukt enorme summer på ISAF-operasjonen, 11,1 milliarder kroner. Som gode stakhanovitter har vi overoppfylt våre kvoter. Norge har det største troppebidraget av alle NATO-land relativt til innbyggertall, 480 mann. Bistanden flommer, på tross av nedslående evalueringer.
Hva gikk galt? Enhver forklaring må begynne med Provincial Reconstruction Teams. PRT er bærebjelken i Norges nærvær i Afghanistan. Formålene med PRT har vært å muliggjøre bistand, nødhjelp, samt å støtte sentralmaktens forsøk på å ta kontroll over Faryabprovinsen. Norske myndigheter har foretrukket å understreke det sivile elementet. Stortingsmelding for utenrikspolitikken (2006-2007)stipulerer, uten å vise til kilder, at den norskledet PRTen har «bidratt til stabilitet». Det nevnes ikke at Taliban fikk fotfeste i provinsen på samme tid. Bak lukkede dører har Norge blitt kritisert av sine koalisjonspartnere for til å sette mer ressurser inn på å se bra ut for hjemlig opinion enn faktisk å oppnå ISAFs overordnede målsetninger.
Generalmajor Jon B. Lilland fikk i oppdrag å komme til bunns i dette. Den såkalte Lilland-rapporten viser til at Norge har langt på vei mislyktes i å stabilisere og gjenoppbygge provinsen, dels som et resultat av målsetninger som er vage og dels på grunn av direkte misvisende retorikk. Sivile henseende har gang på gang trumfet militære. Et eksempel er at for Norge har «helhetlig tilnærming» ikke innebåret felles planlegging, oppfølging eller evaluering – slik det har gjort for våre allierte. En kilde med kjennskap til prosessen hevder at «helhetlig ledelse» i praksis innebærer en politisering av forsvaret, der byråkrater og politikere tar over på bekostning av de fagmilitære.
Et eksempel er avgått forsvarsminister Faremos «fang og slipp fri»-ordre. Afghansk rettsvesen når ikke opp til norske forventninger, så tilfangetagne stridende skal slippes fri. Da ordren ble mottatt med lavmælt banning blant soldatene svarte Faremo med moralsk harme: «det virker som om soldatene bryr seg mindre om de tilfangetattes menneskerettigheter enn …» Hun kunne sagt «enn sin egen sikkerhet» – men hun gjorde ikke det. Enkelte vil også se en selvmotsigelse i at vi ikke vil gi Afghanerne ansvar for fanger, men vi vil villige til å gi dem ansvar for hele provinsen.
En lignende fortolkning er tilfelle med «integrerte oppdrag», et av kjernebegrepene for ISAF. Norge har sluttet seg til NATOs såkalte Comprehensive Political Guidance (CPG) og effektbaserte operasjoner (EBAO). Norge har vært en prinsipiell tilhenger, men har i praksis reservert seg. Når man leser Lilland-rapporten kan man få inntrykk av at det norske selvbildet har kommet i veien for oppdraget, har gjort det vanskeligere for de norske troppene å oppnå de målsetningene som de ble sendt til Faryab for å oppnå.
Den norske innfallsvinkelen har skapt spenninger med våre NATO-allierte. De landene som har blødd for den felles strategien har vist mistro mot de landene som har unndratt seg. Et øyeblikksbilde illustrerer poenget: Under et seminar i Paris i juni 2008 i forbindelse med det franske formannskapet i EU, ble norske soldater flere ganger referert til som «turister» av en representant for det danske forsvaret og ble møtt med bifall fra britiske, franske og amerikanske offiserer. Det skal her sies at episoden nok er mer representativt for 2008, da Norge i svært liten grad var med på reelle kamper. Dette har siden endret seg. Situasjonen i Faryab er blitt mer utrygg. Norske soldater slåss mer. Våre allierte refererer i dag til olaguttene med nyvunnet respekt.
Den stadig mer utfordrende sikkerhetssituasjonen er ubeleilig for et Norge som er ivrig etter å erklære ‘oppdrag utført’ og dra hjem. En evaluering fra Tufts University med tittelen «Winning Hearts and Minds?», betalt for av UD, trakk i 2011 konklusjonen at det norske PRT har et bedre «omdømme» enn sine amerikanske og britiske allierte. Dette kunne tyde på at Norges mjuke tilnærming har funnet støtte i de lag av befolkningen som norsk bistand primært har nådd frem til, usbekere og tadsjiker. Lill-Hege Nergårds masteravhandling konkluderer at ’populariteten’ kom av nettopp manglende nærvær: «styrkene fokuserer sterkt på å holde seg selv trygge og utenfor fare gjennom å tilbringe mesteparten av tiden innenfor sin base, langt fra befolkningssentraene ». Avhandlingen konkluderer at «det militære nærværet bruker mye kapasitet og store resurser på å oppnå meget lite».
En mulig epigraf for Norges Afghanske krig kan være at dersom man ikke har bruk for soldater, så bør man la være å sende dem.
