Feil krig til feil tid

Klassekampen 1 – 09.04.2011 – Side: 27 – Del: 1


Enkelte ganger er det bedre å la pistolen forbli i hylsteret. Libya er en av de gangene.


Det har nesten blitt dagligdags. Norske soldater sendes i krig i fjerne land på vegne av internasjonale institusjoner. Fra Irak til Afghanistan – fra Pristina til Tripolis. Norske myndigheter tar tilsynelatende stadig lettere på beslutningen om å bruke makt. Mens Kosovo-krigen ble grundig debattert, ble norske fly sendt til å bombe Libya nesten uten kritisk refleksjon.

Dette er ikke mindre oppsiktsvekkende siden regjeringen opprinnelig var mot intervensjonen. Norge stod skulder ved skulder med Tyskland for å blokkere FNs vedtak om flyforbud over Libya, for så å løpe rundt køen av de som støttet forslaget og stille oss rett bak USA og som ett av 6 – SEKS- land som aktivt bidrar til operasjonen som vi for få kort tid siden var imot av prinsipielle årsaker.

Tro og enig

Norge gikk til krig, uten meningsbrytning i media eller Storting. La en ting være klart – Norge hadde ikke trengt å delta i Libya-operasjonen. Det var ikke ventet av oss. Konflikten truer ikke norske interesser, selv i utvidet forstand. Tvert imot er våre næringsinteresser knyttet til det sittende regimet. Det er også grunn til å spørre om midlet er tilpasset målet. Var det er ting vi lærte i Kosovo, så var det at jagerfly er lite egnet til å beskytte sivile.

Diskusjonen om hva som skal gjøres i Libya, er viktig for alle som bryr seg om humanitær intervensjon, folkerett og suverenitet. Stortinget har en konsensustradisjon i utenriksspørsmål. Et urovekkende tegn i tiden er at ikke et eneste parti gikk imot bombingen. Vi er enige, også når vi tar feil.


Powell-doktrinen

Det vil si at realistene ikke har vunnet debatten i en eneste stortingsgruppe, at hele Stortinget slutter seg til slik «internasjonalisme i skaftestøvler». Ikke en eneste parlamentariker har reist seg foran sin stortingsgruppe og gått gjennom sjekklisten:

Er våre nasjonale interesser truet?; Har vi et klart og oppnåelige mål?; Har risikoen og kostnader blitt fullt og ærlig analysert?; Har alle andre ikke-voldelige politiske virkemidler blitt prøvd?; Har vi en plausibel exit-strategi?; Har de mulige konsekvensene av våre handlinger blitt tenkt gjennom?; Er bruken av makt støttet av det norske folk?; Har vi reell internasjonal støtte?

Av Powell-doktrinens åtte spørsmål, kan vi bare svare uforbeholdent ja til ett – vi har reell internasjonal støtte. Vi har et vedtak fra FNs sikkerhetsråd. Det er kanskje derfor politikerne snakker så mye om dette mandatet.

Lærdom fra Kosovo

Bak alt snakket om «vi må hjelpe», kan det være på sin plass å nevne noen grunner til hvorfor vi burde ha latt pistolen forbli i hylsteret. Den mest åpenbare er at jagerfly er lite egnet til å beskytte sivile. Det lærte vi i Kosovo. Det er også høyst usikkert om vår inngripen vil tippe vektskålen, slik at Gadaffi blir kastet fra makten. Opprørerne er, hvis virkeligheten er noe å gå etter, en brokete samling helgekrigere ute av stand til å vinne, selv med NATO-fly i ryggen.

Hva sier erfaringene om utenlandske makters evne for å «bygge fred» i verdens konfliktområder? En av erfaringene fra norsk fredsengasjement i Midtøsten og på Sri Lanka var at de norske aktørene ender opp med å binde seg i forhold til en eller flere av partene. Problemet i Libya, er at vi ikke vet hvem det er vi hopper i seng med. Libya har vært en stor eksportør av jihad-krigene, og det er ikke usannsynlig at de mest kampdyktige elementene i opprørsbevegelsen er Islamister, enkelte trolig med Al-Qaeda tilknytning.

Med gode hensikter

Det som avtegner seg er tungt utenlandsk nærvær, militært og sivilt, på ubestemt tid – en form for neo-kolonialistisk formynderskap i konfliktsoner der grunnbetingelsene for demokratisk stabilitet rett og slett mangler. Det er verken norske F-16 eller norsk «fredskompetanse» det skorter på. Det norske bidraget til virksomme løsninger vil være ytterst beskjedent. Trolig vil Norge heller ikke være i stand til å hindre at oppdraget flyter ut, at vår side begynner å væpne opprørerne.

Så hvorfor denne utagerende idealismen? Statsmannen William Fox advarte under lignende omstendigheter britene mot å «klyve vi opp på vår Rozinante, for å fri verden for urettferdig og angripe alle verdens vindmøller». Vi vet ikke om det er gagnlig for Norge som kollektiv og våre nasjonale interesser å fremstå som våpendrager for de gode hensikter. Man antar at det skaper godvilje å trekke på når norske interesser, vår velferd og vår sikkerhet er under press. Jeg er ikke overbevist.

Fra A til B

Vi befinner oss nå i en «har du sagt A, så må du si B», situasjon hvor vi ut av frykt for å tape ansikt presses mot å bevæpne opprørerne, og kanskje også gjøre jobben for dem på bakken. Husker dere Afghanistan? Der var det et par håndfuller vestlige soldater i landet, da Kabul falt. I dag står vi der med over 131 000 mann og ingen synes å være helt sikre på hva vi egentlig prøver å oppnå, eller hvordan vi skal komme oss ut.

Torbjørn Røe Isaksen etterlyste i Minerva en bredere debatt om humanitære intervensjoner, som tar på alvor realpolitiske reservasjoner mot intervensjon. Han har solid ryggdekningen i forskningen når han stiller dette spørsmålet. En rekke nyere studier viser at konfliktområder og borgerkrig er urent farvann for både megling og væpnet inngripen. Humanitære intervensjoner kan bidra til å forlenge konfliktene, eller de vanskeliggjør situasjonen fordi tidspunktet er feil.

I Norges interesse?

Det er nemlig all grunn til å helle kaldt vann i årene på de som forsvarer Libya-krigen ut fra «Norske interesser», at dette handler om å forhindre en humanitær katastrofe og påfølgende flyktningestrøm til Norge. Tidligere erfaringer viser at glassmagasin-regelen om «knuser du det, så du eier det» stemmer også for land. Norges krigsdeltakelse nærmest garanterer tusener av Libyske asylsøkere til Norge.

For de som tenker enda større og mener Norge må forsvare en FN-ledet verdensorden, så er dette hybris. Norge er en småstat, vi kan ikke bære en verdensorden, like lite som vi kan rive den ned. Det må være mulig for krig å finne sted uten at Norge tar del. Det er heller ikke sikkert at intervensjonisme er klok alliansepolitikk.

Realisme

Norge har gått fra å se NATO som det innpaktningspapiret det bilaterale forholdet med USA kom i – og i retning av å se alliansen som et «fly-bonusprogram». Troen er at vi tjener oss opp ’gullpoeng’ gjennom å krige i utlandet, som så kan hentes ut dersom Norske interesser er truet. Tanken er at Norge er tryggere enn Estland fordi vi bomber Libya. Hvorvidt denne antakelsen stemmer, har ikke blitt gjort gjenstand for forskning.

Realister beskyldes ofte for kynisme fordi vi ikke er prinsipielt motstander av å bruke makt som politisk virkemiddel. Det hører til dette at realister mener makt bare kan brukes i et meget snevert sjikt – når landets vitale nasjonale interesser er truet. Det var grunnen til at realistene var den eneste grupperingen som i USA mer eller mindre samstemt gikk imot Irak-krigen. Stephen Walt kalte dette «en unødvendig krig». Mye tyder på at også Libya er en krig vi burde latt være.