Bergens Tidende – 28.05.2010 – Side: 34
Det raser en kulturkamp i Norge i dag. Det kjempes om sannhetene. Vanlige folk finner igjen sin stemme etter å ha blitt umyndigjort av en kulturradikal elite som har vekslet sine akademiske grader om i moralsk overhøyhet. Forbrytelse og straff er et av feltene hvor gapet mellom folk flest og smaksdommerne er størst.
Lett å tilgi
Kriminologene Nils Christie og Thomas Mathiesen har formet norsk straffepolitikk gjennom den fornuftsstridige tesen «det finnes ingen kriminalitet». I deres verdensbilde er forbryteren hovedpersonen, den som fortjener oppfølging og omsorg.
Offeret er mindre viktig. Siden det som har blitt gjort ikke kan gjøres ugjort og siden straff sjelden er gagnlig for forbryteren, mener professorene at det er liten vits i å straffe. De mener at alt som trengs er at voldtektsmannen og den voldtatte tar hverandre i handa i et konfliktråd, så er saken ute av verden.
I det sivile samfunn står verdier som godhet og tilgivelse sentralt, skriver Christie: «[…] straff betyr et brudd med disse verdiene. Det er som om vi ofte glemmer hva som er det sentrale element i straffen: At det er handlinger som er ment å få andre mennesker til å lide». Han synes å mene at tilgivelsen skal gis uavhengig av om overgriperen straffes eller i det hele tatt vedkjenner seg forbrytelsen.
Virkelighetsflukt
Christie glemmer kjekt at det finnes et prinsipp som er viktigere i siviliserte samfunn enn hans normative godhetsregime. Det er at vi må ta ansvar for våre egne handlinger. Feilparkerer du, må du betale parkeringsbot. Jeg skulle gjerne hørt Christie prøve seg med tilgivelsesresonnementet på klagetelefonen til Europark.
Virkelighetsfjernhet går hånd i hånd med ansvarsfraskrivelse. For hvis vi er hinsides godt og ondt, da finnes det jo ikke lenger noe rett eller galt. Hvis «å forstå alt er å tilgi alt», kan kriminalitet omdefineres som tragiske ulykker, sinnssykdom eller forståelige utslag av sosioøkonomisk ulikhet.
Da kan vi glemme at det finnes enkelte som skader andre – fordi de kan. At det finnes mennesker som bevisst lyver, slår, stjeler – fordi de velger det. Som forbryter seg gang på gang – fordi unnfallenhet tillater dem å gjøre nettopp dette. Forbrytere reiser til Norge i ens ærend – fordi det lønner seg.
Fem grunner til straff
Jeg kan se fem grunner til at vi straffer. Den første er gjengjeldelse. Offeret har krav på oppreisning – samfunnet straffer i fornærmedes sted. For det andre skal forbryteren få sjansen til å gjøre opp for seg ved å sone på en måte som står i forhold til forbrytelsen.
Det tredje målet med straff er at samfunnet beskyttes fra gjerningsmannen i en periode. Behandling er den fjerde motivasjonen – forbryteren skal hjelpes bort fra en kriminell løpebane. Det femte målet er allmennpreventivt. Straff skal inngi respekt for loven.
I Norge har balansen mellom disse fem motivene blitt forrykket til et punkt hvor det ene overskygger de fire andre: Forbryterens behov settes foran offerets og samfunnets behov. Straffevesen har blitt «kriminalomsorg». Overgriper og offer behandles som om de var som moralsk jevnbyrdige
Stygge tall, snille straffer
For, hvis kriminalitet er sosialt konstruert, så er følgene håndfaste. Da kulturradikalernes tankegods slo igjennom på 1970-tallet var Norge et av verdens tryggeste samfunn å bo i, det var svært lite alvorlig kriminalitet. Siden den gang har kriminaliteten økt raskt. Allikevel er tallene for lovbrudd overraskende jevne. Antallet lovbrudd anmeldt fra 1993-2008 økte fra 327 466 til 386 000.
Hvorfor? Noe av svaret ligger trolig i kreativt bokholderi, noe i mørketall. Mye tyder på at terskelen for anmeldelse er hevet. Den første gangen noen brøt seg inn i leiligheten min tok det to uinteresserte politifolk tre dager å rykke ut. De neste gangene anmeldte jeg ikke forholdet. Sjansen for oppklaring er uansett mikroskopisk.
Oppklaringsraten på landsbasis er spinkle 30 prosent. I Oslo er den under 20 prosent. Staten kutter soningskøene gjennom å gi strafferabatter, som igjen gir ytterligere avslag på det som i utgangspunktet er blant verdens snilleste straffenivåer.
Ifølge Statistisk sentralbyrå er gjennomsnittlig soningstid 103 dager. 28 prosent av forbryterne møter ganske enkelt ikke opp til soning, det har nemlig ingen konsekvenser å la være. I Norge straffer vi ikke hvert enkelt lovbrudd, men gir kvantumsrabatt. Fengselsåret ikke 12, men 9 måneder.
Naiv hyrde
Ved å late som om kriminalitet ikke finnes, kan Christie omdefinere de kriminelle til «De utstøtte». Disse verdig trengende tillegges lite eller ingen skyld for situasjonen de har brakt seg selv opp i. Rollen som «de utstøttes forsvarer» gir professoren ikke overraskende til seg selv.
Men han tar ikke noe ansvar for de lovbruddene og lidelsen som er et direkte resultat av hans arbeid for å tømme fengslene. En uttalelse kan stå for mange. Da han i bladet Forskning beskyldes for å være naiv, svarer Christie: «Men er ikke det bare fint, da»? Det er folk flest som betaler prisen i form av voldtekter, innbrudd og drap som kunne vært unngått.
Mens slike som professor Christie og undertegnede betaler for dette med en og annen stjålet laptop, er det de som befinner seg på bunnen av samfunnet som betaler den største prisen. Det blir stadig farligere å leve på gata hvor statsmaktens avmakt lar de kriminelle sette spillereglene.
Klam paternalisme
Elendigheten gjøres komplett ved å behandle mindre velstående som om de var moralsk mindreverdige. Denne klamme paternalismen: Det er ikke rart at de mindre privilegerte slår og stjeler – det er ikke til å forvente at de skal vite forskjell på rett og galt.
Filosofen Isaiah Berlin sa engang at problemet med intellektuelle er at de bryr seg mer om ideer er interessante enn hvorvidt de er sanne. Det er mannen i gatas fortrinn. Folk flest har ofte en klarere forståelse av hvordan ting henger sammen enn venstreradikale kriminologer.
God dømmekraft er basis for god offentlig politikk. I virkeligheten kan dårlig offentlig politikk vise seg overraskende gjenstridig. Selv når det er åpenbart at midlene ikke når målet. Norsk kriminalpolitikk er et eksempel på dette.