Hvorfor flytter svenskene fra innvandrertette strøk?
Skribent besøker innvandrertett forstad utstyrt med fordommer og forstørrelsesglass. Er innvandrerne integrerte, trives de, er de som oss? Det er en forslitt sjanger, ingen tvil om det. Til mitt forsvar dro jeg til Göteborgs forsteder med en annen målsetning. Jeg ville snakke med de som dro. Jeg ville finne svar på spørsmålet som stilles over hele Europa: Hvorfor flytter den hvite befolkningen fra flerkulturelle nabolag?
Det er et spørsmål som er verdt å stille, ikke minst fordi Sverige blir stadig mer segregert. Tendensen er klar, viser tall fra den Statistiska Centralbyrån. I Sverige fremstilles innvandring som noe udelt positivt i ennå større grad enn i Norge. Men hvorfor flytter da de som opplever flerkulturen på huden? Gunilla Grahn Hinnfors, journalist i Göteborgsposten, kan ikke gi noe entydig svar på hvorfor byen segregeres, men understreker at «dette er et spørsmål som stadig flere stiller seg, ikke minst til valget».
Valget hun sikter til ga partiet Sverigedemokratene (Sd) 5,7 prosent av stemmene, nok til å sette dem på vippen mellom blokkene. Partiet assosieres mest av alt med motstand mot innvandrings- og integreringspolitikken. På en veldig underkommunisert, veldig svensk måte var dette traumatisk. Traumatisk fordi valget rugget på selve hjørnesteinen i svensk integrasjonspolitikk, antagelsen om at integreringen ville gå av seg selv, at dette er en gjensidig berikende utveksling. Sds framganger blant svensker i innvandrertette strøk satte et stort spørsmålstegn bak denne antagelsen.
Sverige har, fortjent eller ufortjent, fått et internasjonalt rykte for feilslått integrasjon. Rosengård utenfor Malmø brukes som skrekkeksempel over hele Europa. Karen Jespersen i Berlingske Tidende konkluderte at den svenske modellen med åpenarmet innvandringspolitikk og milde integreringstiltak ikke er bærekraftig. Svenske styresmakter er ikke enig i denne analysen. Med unntak av Sverigedemokratene er det ikke noe parti som åpent tar til orde for å legge om politikken som på fire år (2004-2009) åpnet døren for 219 688 innvandrere.
Omtrent der hvor Bohus festning i gammel tid markerte slutten på Norge, begynner Göteborgs forsteder. Angered, Bergsjøen, Biskopgården, Hisingen og Backa. Disse drabantene ble bygget for å huse industriarbeidere. I motsetning til Norge var Sverige en industrinasjon. Mens den norske arbeiderklassen ble telt i tusener, talte den svenske hundretusener. I påvente av forsatt vekst ble nye bydeler fulle av utleieleiligheter bygget nord og øst i Gøteborg.
Fra 1970-tallet ble arbeiderskaren mer multietnisk. Arbeidere fra andre land søkte seg til den svenske storindustrien. Da avindustrialiseringen skjøt fart på 1980-tallet ble de samme forstedene samlingsplass for det økende antallet asylsøkere med påfølgende familie- innvandring. Mange, de fleste, av innvandrerne integreres i løpet av to generasjoner, men i drabantbyene inntraff en slående endring: Der hvor innvandrerne flyttet inn, flyttet svenskene ut.
Deler av innvandrerbefolkningen har hopet seg opp en håndfull forsteder hvor de utgjør mer enn 80 prosent av innbyggerne. Göteborg har 507 330 innbyggere. I 2009 flyttet 7943 innvandrere til Gøteborg. Allikevel har byen negativ flyttenetto, det vil si flere utflyttede enn innflyttede – en manko på 4 064. Det er i stor grad svenskene som flytter. Utviklingen i Göteborg er representativ for flere andre svenske byer. På landsbasis er trettiåtte lokalsamfunn i forskjellige stadier av denne prosessen.
Svensk integrasjonsdebatt har fokusert på to hovedspor, under overskriftene ’klasse’ og ’rasisme’. Førstnevnte ser segregering som et rent sosioøkonomisk spørsmål. Integrering blir da primært et spørsmål om omfordeling. At de det vedrører er innvandrere, er mindre viktig. Segregering forklares i denne modellen med at det er middelklassen som flytter. Forskerne har imidlertid ikke noe godt svar på hvilken økonomisk faktor det er som på så kort tid og så selektivt løftet en gruppe – svenskene – ut av arbeiderklassen og bort fra forstedene.
Strukturell rasisme går i grove trekk ut på at innvandrere diskrimineres av usynlige ’strukturer’ i samfunnet. Det er skrevet tusener av sider om hvordan svenskene er rasister, ofte uten å være klar over det selv. Manglende integrasjon er dermed svenskenes skyld. Denne tanken har møtt stadig mer motbør. Om det er de antatt innvandrerfiendtlige som flytter ut, er det ingen tegn til at mer tolerante borgere pakker sine flyttelass og reiser i motsatt retning.
Disse to forklaringsmodellene er de viktigste måtene å snakke om integreringspolitikk på. Men de gir ikke fullgode svar på spørsmålet jeg hadde kommet for finne svar på – hvorfor flytter svenskene? I et essay fra 1958 gav sosiologen Morton Grodzins flytting fra etniske blandede områder en merkelapp som har blitt sittende: hvit flukt. Det var for å forsøke å forstå mekanikken i dette fenomenet at jeg, i lag med min gresk-norske makker, kjørte mot Sverige. Vi var sikre på å passe inn. Vi kjørte nemlig Volvo.
Bydelen Bergsjøn har i dag nittitre prosent innvandrere og er Göteborgs fattigste område, med høyest arbeidsledighet og lavest inntekt per innbygger. Området har også den laveste valgdeltakelsen i byen. I den høstgrå luften virket ikke stedet som noen trykkoker, snarere kjedelig. Blokkene er godt vedlikeholdt. Det er ikke mer søppel og graffiti her enn andre steder i byen. Men blomsterkassene, trekant-lysestakene og de vippende hvite gardinene som vitner om svensk hjemmekos mangler. Av ukjent årsak er alle gatenavn viet til romfart. Zenitvägen, Teleskopgatan, Rymdtorget. Som om et fragment fra Sovjetunionens kollaps har landet i en svensk skog.
På Komettorget kommer jeg i prat med Linda Karlsson, en snakkesalig kvinne i 60-årene som selv har flyttet fra Bergsjøn, men som er på fredagsbesøk hos sin gamle mor. Hun sier det er de mest ressurssterke svenskene som flyttet først, ledet an av barnefamiliene. Dette kom, sier hun, av kvalitetsfallet som kom med at stadig færre av elevene mestret svensk. Hun hevder at det er omsorgssvikt fra myndighetene overfor den opprinnelige befolkningen som har gjort at folk gir opp og drar: «Det var episoden med læreren som ble knivstukket som var dråpen som gjorde at jeg bestemte meg for å flytte ut av byen».
Etter mye leting finner jeg artikkelen som antas å vise til episoden hun sikter til. ’Lärarnas Tidning’ nr 17/99 forteller om læreren Greger Mossberg på Bergsjöskolan som bevitnet tyveri av en flatskjerm fra skolen. Da han møtte de elevene som bar i vei skjermen, rapporterte læreren dette til politiet. Dette fikk tyvene med seg, og samme kveld «…ringer det på hans dörr. Han öppnar och känner igen en av killarna från kvällen innan. Pojken har sällskap av tre kompisar. Greger får ta emot slag och blir knivskuren …»
To av guttene som dukket opp i Mossbergs hjem blir tiltalt i retten for tyveri eller heleri, innbrudd og legemsbeskadigelse. Men det eneste tingsretten anser som bevist er at Greger Mossberg ble angrepet natten etter hans politianmeldelse. De to unge mennene han kjente igjen i sitt hjem gis alibi av kjærester og foreldre. Greger Mossbergs krav om skadeerstatning avvises. «Segerjubel bryter ut bland ungdomar i rättssalen när domslutet läses upp.»
Hva de etablerte forklaringene har til felles er at de ser innvandrerne som en passiv part, klienter som ikke har fått den hjelp de har krav på fra storsamfunnet. Jeg ringer opp Håkan D. Han var DJ på en nattklubb på Hisingen tidlig på 90-tallet – på den tiden jeg selv tilbrakte mye tid der nede. Han målbærer en mening man ofte ser på nettet og sjelden i trykte medier i Sverige, nemlig at deler av innvandrer-befolkningen ikke ønsker å inkluderes. Med den åpenhjertighet s om gøteborgere er kjent for i Sverige, legger han til at – ja, han snakker om muslimene.
Håkan hevder at bak snakket om rasisme ligger det faktum at mange av innvandrerne ikke har tatt til seg de faglige og kulturelle ferdighetene som trengs for å fungere i det svenske arbeidsmarkedet: «En gavmild velferdsstat finansierer dette valgte utenforskapet,[dette avler] parallellsamfunn som preges av en økende fiendtlighet mot landet de lever i.» Han er ikke villig til å sette det fulle navnet sitt under denne meningen og viser til at slikt ikke kan ytres offentlig uten å bli stemplet som rasist. Den svenske forskeren Maria Bäckman har beskrevet at det virkelig forekommer at svensker i mindretall opplever å bli stemplet ut ifra sin kultur og religion. Selv om omvendt rasisme etter alt å tyde er et begrenset fenomen, vekker det sterke følelser – internett resirkulerer slike historier helt til de virker representative.
Kvibergs Marknad. Lørdagsmarkedet kaller seg flerkulturelt. Det kan stemme – det minner om Birmingham, eller Marseille. Jeg slår av en prat med en palestinsk klesselger, Amir Baghdadi, som selger muslimske kvinneklær fra en liten bås. Vi blir stående og prate om den økonomiske krisen og priser på hijaber. Jeg spør hvor svenskene er. Han sier at dette ikke er for svensker – selgerne som alle kommer fra forskjellige land snakker arabisk, ikke svensk, seg imellom. Jeg spør om han tror palestinerne vil få sitt eget land. Han svarer at ’det blir nok til min død’. Jeg stiller ham spørsmålet som ofte brukes som en syretest på integrasjon: Hvor vil han begraves? Han hever øyenbrynene – i Palestina, naturligvis. De andre selgerne slutter seg til dette. De vil ikke begraves i Sverige.
Ved en bod treffer jeg Hasse som selger krimskrams. Jeg har ikke noe bedre ord for samlingen av løsøre som spenner fra rustne hesteskospiker til tomme granathylser. Hasse bor fortsatt på Kviberg og insisterer på at det høye antallet innvandrere er helt uproblematisk. Tre av hans venner som henger ved boden protesterer – de har alle flyttet. Jeg spør dem hvorfor. Ham de kaller «Gais» ser på skoene sine og mumler at ’det er vel naturlig at man vil leve blant sine egne’. Han kan ha rett i det. I en lang rekke europeiske land ser vi at når en gruppe innvandrere når en viss mengde, har de en tendens til å søke sammen.
Göteborg sentrum en fredagsnatt. Partysvensker hoyer på vei fra pub til pub. Korte kjoler og høyt hår. Det slår meg at de fleste ikke-etniske svenskene ikke tar del i festivitasen. De står i små klynger og ser på. Ikke aggressivt eller misbilligende, bare utenfor. Debatten om hvorvidt utenforskapet er villet eller påtvunget er uten ende. Det er med sikkerhet elementer av begge deler. På samme måte som innvandrerungdommene som brant biler og kastet stein på politiet på sensommeren 2009 både svikter og har blitt sviktet.
En overdimensjonert autostrada leder opp mot Angered. Bydelen ble bygget mellom 1967 og 1974. Da økonomien sakket fart ble de storstilte byggeplanene lagt på hylla. Bydelen som ble bygget for å huse svenske arbeidere i landlige omgivelser, holder førti år senere utenlandsfødte arbeidsledige langt vekk fra jobbmarkedet. Seks av ti er på trygd. Velferdsøkonomen Assar Lindbeck påpekte at det å sende nykommere til områder med tomme leiligheter innebar å sende dem til steder som var «per definisjon i et område med høy arbeidsledighet». Men geografi er nok ikke hele forklaringen. Mens arbeidsledigheten i Angered i 2006 var 12 prosent, var tallet i nabobygda Kryddkrassegatan bare 3,5 prosent.
I tippekiosken i Angereds Centrum kommer jeg i snakk med innehaveren og en kunde. Begge følger travløpet på skjermen med øynene mens vi prater. Kunden, Kalle Svensson, hevder at den raskt minkende andelen svensker i økende grad utgjøres av sosiale tapere og pensjonister. Til tross for at han selv er uføretrygdet oppgir han de mange arbeidsløse som årsak til fraflyttingen. «Det er med arbeidsledigheten at alle de andre problemene kommer,» sier han, før han ettertenksomt legger til: «De dramatiske avisoppslagene om kriminalitet og andre problemer til side, så er ikke Angered noe dårlig sted å bo – verken for oss fastboende, eller for nykommere. Folk driver med sitt, her som andre steder.»
Vi har reservert nattely i Surne. I service og komfort står hotellet i stil med stedsnavnet. Lysvåken etter møter med nye mennesker og steder gir jeg meg til å lese. Boka The Tipping Point handler om hvordan små ting kan få store konsekvenser. I sosiologi er vippepunktet når et en gang sjeldent fenomen raskt og dramatisk blir mer vanlig. Interessant nok ble begrepet først brukt om nettopp hvit flukt. Når innvandrerandelen i et lokalsamfunn overstiger en viss prosentandel, skyter fraflyttingen fart. Det samme mønsteret kan observeres i nær sagt alle vesteuropeiske land. En gradvis vekst opp mot dette vippepunktet følges av en rask forskyvning hvor innvandrerbefolkningen kommer i stort overtall.
Bokens forfatter, Malcolm Gladwell, hevder at vippepunkter kommer av – smitteeffekt, det faktum at små hendelser kan ha store effekter og at endring ikke skjer gradvis, men i form av en dramatisk forskyvning. Han viser til tre katalysatorer for slike omveltninger. Den ene er jungeltelegrafen, som fortsatt er den viktigste drivkraften for holdningsendringer. Hva et fåtall av opinionsdannere mener, har mye å si for hva mange andre mener. Den andre faktoren ermottagelighet. Dette er kritisk for vippepunkter fordi dette avgjør hvilke holdninger som fester seg hos mottakeren. Det er det som avgjør hva et barn lærer av et barneprogram, hvilke avisartikler du nevner bed lunsjbordet, hvilken låt fra radioen setter seg på repeat i ditt indre øre. Den tredje faktoren er at nøkkelen til endret atferd ofte er å finne i de minste detaljene i deres eget liv. «Mennesker er mye mer sensitive for omgivelsene enn man skulle tro,» skiver Gladwell.
Et tenkelig scenario at elitenes døvhet overfor varselsignaler gjorde at de som kjente flerkulturen på huden ga opp det offentlige ordskiftet som kilde til informasjon. At integreringsdebatten gikk under jorda.. Det er et gigantisk sosialt eksperiment som ble iverksatt uten at de som fikk flerkulturen inn i livene sine ble tatt med på råd. Svenske eliter virker ikke bare uforberedte på problemene som kom med storstilt fjernkulturell innvandring inn i en homogen befolkning. Et youtube-øyeblikk er de liberales innvandrerminister Birgit Friggebo på dialogmøte i Rinkeby i 1992. Møtet er i ferd med å spinne ut av kontroll. Innvandrere raser mot ministrene. Desorientert av de sterke følelsene griper hun mikrofonen og ytrer ordene som har blitt selve symbolet på politisk naivitet: «nå synes jeg at vi skal alle sammen synge ’we shall overcome’».
Det er et lite diskutert fenomen, dette at elitenes entusiasme for flerkulturen, i alle fall i noen grad, bunner i mangel på kunnskap. Som kunstneren Christopher Rådlund sa det « Det er lett å være radikal i Linnéstaden» (Göteborgs Ullevål Hageby). Politikerne virker til tider fremmede for det folket de er ment å representere. Et eksempel kan være Mona Sahlin, sosialdemokratenes leder. I 2002, som daværende integrasjonsminister talte hun i en moské, iført muslimsk hodetørkle. Hun ble sitert i organet Euroturk, «Jeg tror det bare er det som gjør mange svensker så sjalu på innvandrergrupper. Dere har en kultur, en identitet, en historie, noe som binder dere sammen. Og hva har vi? Vi har midtsommeraften og lignende fjollete ting.»
De fleste svensker har ingen ønske om å delta i noen gi og ta-prosess hvor de skal bli mer som innvandrerne. De ser ikke på sin egen kultur som det spor fjollete. Sverige var inntil nylig en av verdens mest homogene nasjonalstater. På Hisingens bibliotek kommer jeg over et bilde fra en fotballkamp fra 1954. Arbeiderklasselaget Gais ble seriemester. Det mest slående med bildet er tilskuerne, hvor like de alle er. De fleste har like frakker og like hatter – sannsynligvis var sigarettene i munnvikene av en to tre forskjellige merker. Dette var ikke tilfeldig. Sosialdemokratene som styrte Sverige i en mannsalder satte likhet som den høyeste verdi og oppmuntret folk til å være, nettopp, like.
Det er et høyst reelt gap mellom hvor mye integrasjon storsamfunnet føler de kan avkreve nye landsmenn og hvor mye flerkultur de ønsker å ha i sine umiddelbare omgivelser. The tipping point tilbyr en mulig forklaring på hvordan små ting kan føre til en stor beslutning som det å flytte. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at integreringsproblematikken handlet om bacon. Flere av svenskene som ble intervjuet, fortalte med harme om svenske skolebarn i mindretall som blir mobbet av muslimske klassekamerater fordi de spiser svin.
Forskernes rolle i svenske integreringsdebatt er seg selv verdt å nevne. Mye energi har blitt brukt på å finne nye måter å stykkdele innvandringen på for å få negative aspekter til å virke mindre. Ditto flid har gått med på å finne nye positivt klingende merkelapper på et fenomen som vekker negative assosiasjoner. Den nyeste fronten for dette arbeidet er å finne et positivt ladet uttrykk for å erstatte nettopp ’segregering’. Utrederne ved TCO hevder at segregering ikke nødvendigvis er problematisk. I denne setningen er ordet ’nødvendigvis’ det viktige. Er det én ting samfunnsvitenskapen har lært oss, så er det at når kulturelle, religiøse, økonomiske og geografiske skiller faller oppå hverandre – når en underklasse av minoriteter lever adskilt fra flertallet – så har vi grunnlaget for konflikt i et samfunn.
Göteborgs politikere har fått øynene opp for denne utfordringen. En serie av påkostede tiltak er satt i verk. Det bygges middelklasseboliger som skal lokke svenskene tilbake til forstedene. Storstilt innsats går med på å identifisere ungdomskriminelle tidlig og pense dem inn på en bedre bane. Politiet praktiserer nulltoleranse overfor mindre lovbrudd. En rekke dialoginstanser skal fange opp misnøye. Arbeidsmarkedstiltak kombinerer en utstrakt hånd med løfter om kutt i trygdeytelser til de som ikke tar den. Tiltak vi kjenner fra Nederland, Frankrike og Storbritannia.
Men enda har ikke noe land funnet noe tiltak som effektivt reverserer hvit flukt etter at den har funnet sted. Svenske innvandrerbydeler er ikke som New Yorks etnisk homogene miljøer som Chinatown, der gründerånden blomstrer. De svenske forstedene huser ofte 30-40 forskjellige nasjonaliteter, og faktum er at de i tillegg til det å være fremmede i det svenske samfunnet, også er sosialt isolert og står utenfor arbeidsmarkedet. Som ordføreren i Göteborg uttrykte det tidligere i dette tiåret: «Utsiktene til å gjøre Bergsjön til et vanlig svensk nabolag, er så godt som null.» Mye som tyder på at segregering vil forbli på den politiske dagsordenen i Sverige i lang tid framover.
ErlikOslo 18.10-2010