Roma: I Italia står kirkene tomme.
Da jeg steg ut i det sterke sollyset fra mørket i krypten, tenkte jeg bare på to ting: Gud – og at noen hadde stjålet lommeboken min. Det var første gang jeg besøkte Peterskirken i Roma. Det som engang var Kristenhetens høysete. Herfra skaltet og valtet kirken med konger og prelater – bebudet korstog og inkvisisjoner – misjonerte og bannlyste. I dag er volumet skrudd ned, de færreste lytter til Guds vikar på jorden.
Etter å ha sagt mitt Fadervår, slentrer jeg mellom sarkofagene i gravkammeret under kirken. Her ligger pavene i rekker, som fordums heltekonger, slike som sover under fjellet for å kunne vende tilbake hvis ufred truer riket. Nå er kirken truet, men det er ingen tegn til bevegelse i sarkofagene. Steinansikter stirrer blindt ut i evigheten. Religion er inne i en dramatisk svekkelse i Europa. Eller, mer presist, kristendommen svekkes. Rotråten som har uthulet de protestantiske kirkene gnager nå også på røttene til katolisismen.Å å forklare dette fenomenet gjøres vanskeligere av at Islam i de samme årene har opplevd en oppblomstring og utviser en vitalitet i Europa som er enda mer slående, kristendommens sklerose tatt i betraktning.
Jeg ble stående foran sarkofagen til Pave Nikolas V, han som unnlot å komme Bysants til unnsetning da byen ble angrepet av en muslimsk hær i 1451. Stephan Zweig skrev om siste gudstjenesten i Peterskirkens tvilling i øst, Hagia Sofia: «Så begynner den siste scenen, en av de mest gripende i Europas historie, en uforglemmelig undergangens ekstase. De dødsmerkede samler seg […] i skjæret av vokslysene, som flakkende kjemper med mørket under de høye velvingene, ser den knelende, bedende massen ut som et eneste legeme. […] Den siste messen, det østromerske rikets dødsmesse, har begynt. For siste gang lever den kristne tro i Justinians katedral».
I dag er det den vestromerske kirken som har ryggen mot veggen. Sluttkampen synes å finne sted i sakte film. Fienden ved porten har ikke krumsverd, men Prada-vesker. Kommentator George Will har kalt Vatikanet for «40 mål med tro i et hav av gudløshet». Pave Benedikt XVI er enig: «Europa har utviklet en kultur som uteslutter Gud fra den offentlige bevissthet, på en måte ikke tidligere sett i menneskehetens historie». Jeg hadde reist til Roma for å forsøke å finne svar, ikke på hvorfor Islam er så vital, men snarere hvorfor kristendommen er så svak. Hvorfor vender Europeerne seg bort fra sine forfedres tro?
På vikende front
Romerne lever i ruinene av sin fortid. I så måte tar pavetiden opp mer plass enn antikken. På de om lag 500 kvadratkilometerne som utgjør den moderne byen Roma finnes mer enn 900 kirker. Men de storslagne byggverkene er kulisser for det moderne liv. Kirkebyggene står i dag som minnesmerker over den katolske kirkes fordums storhet. De fleste av romerne i dag er ikke lenger personlig kristne. Turister tramper inn i disse hellige stedene med sine digitale kameraer i knipser i vei mot Michelangelos og Berninis malerier mens nonner i sort skotter fra glisne benkerader, rosenkranser og hvite knoker.
I århundrer var Europa synonymt med kristenheten. Middelalderkirken satte enhet over alt annet i den tro at den representerte samfunnet overfor Gud, og vice versa. Den dag i dag definerer tre av fire Europeere seg som kristne. Samtidig har andelen av europeere som sier de ikke-religiøse steget fra mindre enn 1 prosent av befolkningen i år 1900 til 15 prosent i dag. 3 prosent sier at de ikke tror på Gud i det hele tatt. Alle religioner, unntatt islam, er på vikende front i Vest-Europa, ifølge Center for Study of Global Christianity. Tilbakegangen har vært antatt å være mest markant i land som Norge og Nederland hvor kirkefremmøte har falt under enn 5 prosent i mange sogn.
Selv om de fleste europeere anser seg som kristne, går langt færre til gudstjeneste. Benedikt benyttet noen av sine første prekener som Pave til å erkjenne dette: «De såkalte tradisjonelle kirkene gir inntrykk av å være døende». Dette stemmer, bokstavelig talt. Menighetene blir stadig eldre og fåtallig etter hvert som de legger ut på den reisen du ikke kommer tilbake fra. Litt mer enn en kilometer fra Vatikanet, på San Crisogonokirken, telte jeg bare 29 i menigheten på en søndagsmesse i en kirke med sitteplass til over 500. Gråhodene var i overtall. «Nå er det bare bryllup og en og julegudstjenestene som fyller kirken» sier Luigina Diangelo, 79 mens hun samler katekismer fra stolradene.
Litt lengre ned i gata ligger den katolske St Augustinskolen. Det er fortsatt vanlig, spesielt i de øvre sosiale lag å sende barna på katolske skoler. Gjennom porten kommer jeg i prat med Moder Catharina som går vakt i frikvarteret. I sin sorte og hvite habitt har hun den ubesværete autoritet man vanligvis finner hos høyere offiserer. Jeg spør henne på vaklende spansk om hun tror elevene vil beholde barnetroen senere i livet? Til min overraskelse svarer hun på klingende Bayersk – hun er ikke det spor bekymret. Så lenge frøet er plantet så vil det kunne spire. Gottes Wort bleibt immer und ewig, legger hun til. Guds ord er for evig og alltid. Etter å ha knikset farvel krysser hun skolegården og de skrålendeguttene deler seg som Rødehavet.
Tradisjonelt har Italia antatt å ha det høyeste kirkeframmøte i Vest-Europa. Oppmøtet ble antatt å være stabilt. Ifølge en 2005-undersøkelse fra Eurispes, identifisert 87,8 prosent av befolkningen seg som katolsk, av disse, anså 36,8 prosent seg praktiserende katolikker og 30,8 prosent sa at de deltok kirken hver søndag. Men en studie utført i Venezia i 2007, antyder at det virkelige tallet er langt lavere. I undersøkelsen spurte folk tilhørende inne 619 sogn hvor ofte de hadde vært i den siste måneden, fant at bare 15 prosent av kristne går til messe hver søndag.
Har kunnskap skylden?
Roma er et annet sted. Hvor ellers ville rørleggeren si, «Min herre, disse rørene ble installert av Julius Caesar», og nesten mene det? Det er også en levende by. En by hvor romabarn uten sko tigger på piazzaene mens mødrene titter rundt hjørnet, sko i hånd; hvor løshundene jakter i flokk. Enkelte hevder at hundene stammer fra de beryktede gatebikkjene i antikkens Rom, men ingen er sikre; for vår tids romere er like avsondret fra antikken som gladiatoren i plastikkrustning utenfor Kolosseum; eller de velkledde, men akk så insolvente aristokratene som drikker sin kaffe på Caffe Greco; eller den hjelpsomme mannen på Petersplassen som hevdet at «om et øyeblikk vil solen tegne et kors på domen» og stjal lommeboken min mens jeg stod der og glodde som en idiot.
Riccardo Perissich er forhenværende EU-topp og arbeider nå ved Piazzale Flaminio – plassen med de to identiske kirkene. Han har et intelligent vesen og faste øyne. Jeg blir så oppløftet av fraværet av røykeforbud at jeg glemmer at jeg ikke røyker og hjelper å tåkelegge kontoret. Perissich kjenner Italia bedre enn de fleste. Han mener drivkrefter bak avkristningen har å gjøre med «mest av alt, Europas velstandsøkning. Rent historisk har folk flest levd nær eksistensminimum. Dette har de siste tiårene endret seg. Ikke minst gjennom utvikling av velferdsstaten. Overlevelse er således ikke fokus for folk flest. Med en velfødd befolkning smuldrer behovet for religion opp». Jeg innvender at amerikanerne fortsatt er religiøse. «Det» sier Perissich «er en større gåte enn av Europeerne avkristnes». Et mulig svar, foreslår han, er at Europeere er bedre utdannet.
Har virkelig universitetet skylden? Jeg kommer til å tenke på Benito Mussolini som hadde en hang til å avbryte seg selv med den vidunderlige innskutte bisetningen: «tilgi meg mine lærde referanser.» Tanken er at stadig flere unge får universitetsutdannelse og derigjennom – avhengig av perspektiv – blir skolert i vitenskapelig tankesett, eller i de fordommene som råder i akademia. I Italia er det, i følge historieprofessor Leopoldo Nuti, i vanlig å anta at akademikere er gjennomgående er mer venstrevridde og mindre religiøse enn folk flest. Dette er et generelt vestlig fenomen. William F. Buckley skrev hva som skulle bli en av grunntekstene for den nye høyresiden for å avsløre nettopp dette. I boka «God and man» kritiserte han lærekreftene ved Yale-universitetet for aktivt å undergrave studentenes gudstro.
Buckleys syn møter motbør fra William Provine, professor ved Cornell som påpeker at et vitenskaplig sinnelag innebærer en erkjennelse av at verden er organisert i strengt samsvar med mekanistiske prinsipper. Det finnes ingen guder og ingen skapende krefter som er rasjonelt påviselige. For det andre, moderne vitenskap aksepterer ikke at det finnes noen gudgitte moralske eller etiske lover, ingen absolutte veiledende prinsipper for menneskelig samfunn. For det tredje er mennesket vidunderlig komplekse maskiner. Enkeltmennesket blir etisk gjennom to primære mekanismer: arv og miljøpåvirkninger. Det er det hele. For det fjerde, må vi konkludere med at når vi dør, så dør vi og det er slutten.
Jeg har takket ja til å gjesteforelese ved Professor Nutis kurs ved universitetet Roma Tre. Etter timen blir jeg stående og snakke med noen av studentene. I Italia er religiøs tro et mindre privat anliggende enn hva det er i Norge og studentene svarer villig: «Selv går jeg aldri i kirken og faktisk kjenner jeg heller ingen som gjør det», sier Giovanna Baria, 28. Hun fortsetter – jeg kommer fra en liten landsby i sør hvor det å gå til gudstjeneste var en var en vane for de fleste». Da jeg spør om det er all lærdommen som har skylden skyter Massimo Bergamo, 31 inn, «det der er bare tull. De fleste er ikke blindt troende (han folder hendene og skuer teatralsk mot himmelen), eller harde ateister (han viser en knyttet neve) – de fleste er agnostikere – de fleste tror litt».
Et møte med inkvisisjonen
Studenten har et poeng. Ettersom europeere har beveget seg bort fra tradisjonell religionsutfoldelse, sier et økende antall at de er «åndelige» snarere enn religiøse. Jeg tar en drosje ned til Vatikanet hvor jeg er med en gruppe som skal få omvisning på Vitenskapsakademiet. Sveitsergarden med sine harlekinuniformer og hellebarder hilser og hever porten. Det er fint i Vatikanet, litt som de hengende haver i Babylon. Vann renner, karper svømmer, ranker klatrer. Vi geleides gjennom haveanleggene av Pater John Kennedy som arbeider ved det som før inkvisisjonen og som nå heter Kongregasjonen for troslæren. Han er vittig, som irer flest; spøker om at korguttene i sine skarlagenskapper minner om små kardinaler. Mens vi spaserer tenker Kennedy høyt:
«Jeg vil si at det er mange grunner til at kirken terreng i Europa. At så er tilfeller er et ubestridelig faktum. Det har ofte blitt sagt at individualisme og materialisme, og særlig relativisme er vår tids avguder. Disse forsterker andre faktorer som påvirker kirkens troverdighet. Enkelte ønsker å håndplukke en blanding av læresetninger som bekrefter den livsstilen de allerede fører og deltar bare i offentlige tilbedelse hvis og når det føles hensiktsmessig. En annen trend er at enkelte krefter forsøk på å fordrive religion fra det offentlige rom. Kristen terminologi, bilder og symbolikk brukes fortsatt, for eksempel i musikkvideoer og reklame, men de et tømt for ærbødighet , for hellig betydning».
Kennedy balanserer fingerspissene mot hverandre mens han stirrer intenst mot bakken: «Denne dekonstruksjonen er ikke uten konsekvenser. Mens åndelighet og tro kan oppfattes å være et valgfritt tilbehør, et privat anliggende, er det stadig vanskeligere å vise dette offentlig uten frykt for å støte. Dette til tross vår voksende vilje til å respektere rettighetene til religiøse minoriteter. Som en konsekvens, risikerer religion å bli privatisert, eller valgt bort. For de som ga etter for presset for å ha ’moderne meninger’ – vil få oppdage den bitre tomheten i livet uten tro, sakramentene og åndelig fellesskap. Det er et tragisk faktum at mye av det som blir presentert som veien til selvrealisering ofte viser seg å være fundamentalt hul, bedragersk og, på mange måter… ødeleggende».
Jeg spør han «Er sekulariseringen skadelig for samfunnet»? Kennedy trekker pusten flere ganger før han svarer: «I seg selv, er overgangen fra religiøse verdier til ikke-religiøse verdier ikke bra. Et samfunn som baserer seg på menneskelige regler, vil skuffe seg selv på grunn av menneskelig skrøpelighet. Menneskets natur inneholder både egoistiske og sosiale impulser», han legger til: «førstnevnte er sterkere enn sistnevnte». Samtalen får meg til å tenke på en av de store scenene fra den siste av Gudfaren-filmene, den hvor Don Corleone møter en kardinal Lamerto i Vatikanet. Kardinal Lamberto plukker opp en stein som ligger i en fontene. Etter å ha kakket steinen mot siden av fontenen og brutt den i to sier han: “Se på denne steinen. Det har ligget i vannet i svært lang tid, men vannet har ikke trengt det. Se. Helt tørr. Det samme har skjedd med Europeerne. I århundrer har de vært omgitt av kristendommen, men Kristus har ikke trengt inn i dem».
Vi blir avbrutt av en staut kar fra sveitsergarden som ber oss ta en annen vei. Paven er ute på sin daglige spasertur og ønsker å få gå i fred. Vi vender ryggen til den hvitkledde som kommer imot oss, tilsynelatende i dype tanker. Jeg spør Kennedy om hva som er den største trusselen mot kirken? Han kikker skrått på meg og svarer: «Individualisme og materialisme. Dette har også mye å si hvordan folk forholder seg til religion – mange ønsker å håndplukke seg fram til en blanding som bekrefter den livsstilen de ønsker. Åndelighet og tro er for mange rene forbrukerprodukter. Det er evangeliske menigheter som vokser mest i USA, ikke de tradisjonelle kirkene. Kennedy tror evangelisten vil komme til Europa, slik hurtigmaten gjorde det. De evangeliske menighetenes fokus på egennytte appellerer til de som ikke vil vente på paradis.
Michel Houellebecq skrev bestselgeren «Muligheten av en øy» om dette. I et intervju sier han boken ble skrevet som et resultat av at «jeg var bekymret over katolisismens forsvinning i Spania og Irland. For tretti år siden, trodde folk at de ville leve lykkelig i et liv etter døden, mens nå er de fornøyde med å la seg kremere». i boken trekker Houellebecq en linje inn i fremtiden hvor dagens hedonisme og kynisme baner vei for en ny religion. Denne newage-troen spekulerer i nettopp det vage og degenererte bekjennelsesspråket som tillater folk å forestille seg at de er blottlegger sine sjeler når det i virkeligheten bare fremviser sin egen grunnhet. I boken forsøker den katolske kirken å konkurrere med den nye kulten i selvrealisering. Men fungerer ikke, omtrent som når den norske sognepresten henter fram bongotromma. I Houellebecqs bok avlider kristendommen i en orgie av selvrealisering og mystisisme – ledet an av kvinnene.
En viktig årsak til kirkens nedgang, er at den har mistet grepet på grunnfjellet, kvinnene. Mitt siste møte for dagen er med en ung forretningskvinne. Vi treffes på kafé Osteria dell’Ingegno hvor klientellet ser ut som om de venter på motefotografen. Stemningen er varm og familiær, alle sier ciao, ciao til hverandre i et sett. Maura Satta Flores forteller at hun har gått på katolsk grunnskole, katolsk gymnasium og katolsk universitet. Allikevel kaller hun seg ikke katolikk. Grunnen er at hun mener kirken misbilliger hennes livsvalg – hun er samboer med en mann som tidligere var gift. «Familielivet i Italia er i endring, familiebåndene er ikke så tette som de var. Det er ikke lengre vanlig å leve sammen som storfamilier og det er ofte bestemødrene som insisterer i at alle går til messe». Maura mener italienerne i liten grad reflekterer over hvorvidt den pågående avkristningen er positivt eller negativt. Mange føler seg friere til å ta avgjørelser innenfor sitt eget moralske rammeverk.
Tapet av moralsk autoritet
På veien hjem i drosjen stiller jeg sjåføren det samme spørsmålet som jeg har stilt alle andre – hvorfor svekkes kristendommen i Italia? Han tar en helt annen innfallsvinkel: homofili og pedofili. Pedofiliskandalen som eksploderte i Europa etter at lunta ble tent i USA, har svekket kirkens autoritet. Det er vanskelig å finne pålitelig statistikk for geistlig seksuelle overgrep i Italia fordi den italienske regjeringen har en avtale med Vatikanet som gir immunitet for pavens tjenestemenn, herunder biskoper og prester. Dette sagt har kirken blitt rammet av en serie saker hvor prester har forgrepet seg på guttebarn i deres varetekt. Kirkens svekkede makt gjør det lettere for folk som har opplevd overgrep til å snakke ut. Sjåføren mener kirken hadde valget mellom prestene og barna og at de valgte feil.
Gapet mellom liv og læren er også problemet i forhold til homofili. Panorama, et italiensk nyhetsmagasin, publiserte i 2010 en ’avsløring’ av Romas homofile presters hemmelige liv. Homofile patere er tydeligvis ikke noen sjeldenhet i Roma. Far Carlo (et pseudonym) fortalte magasinet på 98 prosent av prestene i den evige byen er skeive. Artikkelen kom etter en annen avsløring som viste at italienske prester ofte ga råd i skriftestolen som var radikalt forskjellig fra offisiell katolsk doktrine. En journalist fra magasinet L’Espresso ble fortalt av en prest at den «beste holdning» til homoseksualitet var «å være deg selv» – «hva engelskmennene kaller ’å komme ut’». I følge kirkens lære er homofili er en lidelse. Da jeg spør sjåføren hva dette har å si, svarer han: «Hvorfor? Grunnen er enkel – presteskapet har svært lite å si til folk flest. De lever ikke i vår verden. At de er… [han gjør en obskøn håndbevegelse mot munnen, mens han dytter kinnet med tungen].. understreker bare dette ».
Problemet er bare at mange av de anmerkningene over, ville også ventes også å ramme Islam i Europa. Men så er ikke tilfellet. Blant Europas om lag 20 millioner muslimer er trenden den motsatte, mange steder vil minaretene overta for kirkespirene etter hvert som muslimene kommer i overtall i byer som Amsterdam og Rotterdam; Strasbourg og Marseille; Blackburn og Bradford. Det moderne historiefagets far, italieneren Giambattista Vico, mente at sivilisasjoner går gjennom de samme stadiene som mennesker – fra barndom til ungdom, voksen alder og alderdom. Og hver av disse epokene har sitt eget verdensbilde – fra barndommens mystikk til ungdommens overmot; til de voksnes verdensvanthet – og til slutt – alderdommens nostalgi og forfall. Til slutt dør det – mer av alderdom enn noe annet.
Eller vil troen vende tilbake til Europa, slik den har gjort i Amerika? Ved Fontana di Trevi – der hvor Anita Ekberg tok filmhistoriens mest berømte fontenebad står en pastor i midten av en sirkel tilhørere. Med bibelen hevet over hodet og et urovekkende bredt smil nesten roper han mot tilhørerne: «Vi skal bringe Kristus tilbake i folks hjerter! Hvis vi kan lykkes i Roma, kan det gjøres hvor som helst!! Selvfølgelig kommer vår fiende, Satan, ikke til å la dette skje uten kamp. La oss ikke glemme at fienden er veldig kraftig, veldig slu, veldig bestemt, men også veldigdesperat fordi han vet han er allerede tapt krigen.» Tilhørerne klapper, enkelte plystrer skingrende. De er unge…
Trykket i ErlikOslo 13.12-2011