Dagens Næringsliv
Et demokrati, om vi kan holde på det.
Demokrati i betydning folkestyre gjennom representative organer er en relativt fersk styringsmodell. Før 1900-tallet var det vanligere å anse det som best at samfunn ble styrt av de som var spesielt egnet. Eliter ble ansett å ha spesielle evner å styre på vegne av de munnpustende massene, som det var bred enighet om at var for ustadige til å vite sitt eget beste.
Max Weber, sosilogiens far, skriver et sted at folkestyre var en konsekvens av endringene som fant sted i krigføring på 1800-tallet. Fremveksten av massehærer og allmenn verneplikt ga staten retten til å, om nødvendig, kreve borgernes liv. Dette nødvendiggjorde en motytelse. De som kjempet for staten fikk et ord med i laget om hvordan den skulle styres.
Dette er nevneverdig siden avskaffelsen av verneplikt i vestlige demokratier har sammenfalt med en tung trend, nemlig uthulingen av folkestyret. I globaliseringens tidsalder har folkevalgte organers makt blitt dramatisk svekket på bekostning av ikke-demokratiske organer. Stadig oftere opplever velgere at de ikke får hva de etterspør.
Dette er ingen konspirasjon. Dypere økonomisk integrasjon nødvendiggjør harmonisering av lover og regler på tvers av grenser. Slike ‘ikke-tollbarrierer’ utgjør de viktigste hindrene for frihandel i verden i dag. Men konsekvensene av harmonisering kan komme i strid med folkeviljen. Nordmenn kan oppleve at internasjonale regler gjør det umulig å hegne om populære særegenheter.
Ifølge Harvard-økonomien Dani Roderik vil dypere integrasjon i globale markeder derfor føre til at nasjonale ledere må se bort fra folkeviljen, eller det vil føre til oppløsningen av nasjonalstaten i takt med at makt migrere til overnasjonale organer som innfører regler som alle må følge.
Dette fører til følgende utfordring: et samfunn kan ikke forbli globalt integrert, uavhengig og demokratisk – vi kan bare få to av tre. Demokratiet er i praksis salderingsposten. I 2003 konkluderte den norske Maktutredningen at «demokratiet som et formelt beslutningssystem gjennom flertallsvalg og folkevalgte organer er i tilbakegang». Siden den gang har trenden tiltatt.
Statsviteren Cas Mudde skriver i tidsskriftet International Affairs: «I hovedsak er den populistiske bølgen en illiberal demokratisk respons på tiår med udemokratisk liberal politikk.» Dette er da også grunnen til den vrede som rettes mot EU. Unionen har visselig et slags parlament, men ‘regjeringen’, EU-kommisjonen, er ikke under demokratisk kontroll.
Siden midten på 1980-tallet har maktbalansen mellom EU og nasjonale parlamenter vippet i EUs fordel. «Vi er i ferd med å komme til et punkt da medlemsstatene har gitt opp så mye makt at de folkevalgte blir irrelevante», sa Dieter Grimm, en tidligere dommer ved den tyske grunnlovsdomstolen til avisa Frankfurter Allgemeine. «Velgerne vil da bli redusert til å hake av stemmesedler, uten reell innflytelse».
Dette er en oppsiktsvekkende uttalelse. Ikke minst siden det er ventelig at ikke er dummere enn at de vil innse dette. Dette er problematisk fordi demokratiets styrke aldri lå i å kanalisere ufiltrert opinion inn i styringsorganene. Snarere er demokratiets styrke at det skaper legitimitet mellom de styrende og de styrte. Ved at velgerne får et ord med i laget, slutter vi opp om makthaverne – også når vi stemte på et parti som ikke kom til makten.
Akademia må her sies å ha valgt seg globaliseringen og overnasjonaliteten over demokratiet. Mange lærde bøker er skrevet, blant annet av Jürgen Habermas, som forklarer hvordan svekket folkestyre er en høyere form for demokrati.
Brexit og valget av Trump ble ledsaget av en oppsiktsvekkende uttømming av anti-demokratisk sinnelag der de rike, de innflytelsesrike, de mektige og berømte har funnet sammen i enigheten om at folk flest er uinformerte tåper som åpenbart ikke vet sitt eget beste. Tidvis kan det virke som om det hatede ordet ‘populisme’ er et kodeord for demokrati.
Unionen er også et symptom på en bred trend hvor nasjonalstaten er under press fra globaliseringen av økonomien, rettsliggjøringen av styring og legitimeringen av ikke-statlige aktører. Det er lite som tyder på at demokratiet vil styrke seg i tiden som kommer. Det ser nemlig ikke ut til at demokratiet i sin svekkede tilstand er sterkt nok til å hindre at et mektig fåtall får stadig mer politisk makt.
Hva vil dette medføre? Trolig vil nærhet til makt føre til fordeler for de det gjelder. Sentrum over periferi; by over land; kapital over arbeid; privat over offentlig; individuell over kollektiv – listen er like lang som denne spalten. Kan hende vil elitene vise at de klarer å levere bedre, være mer lydhøre og effektive enn de folkevalgte. Kanskje kan Bill Gates levere bedre bistand enn Norad.
Alternativet systemet mister legitimitet og politikken migrerer fra stemmeurnen og tilbake til gata. Kan hende vil vi alle måtte velge mellom mer velstand og stabilitet eller mer demokrati og innflytelse. Valget er ikke lett, når du tenker over det.