Minerva 3. mar. 2021
Harvard-professoren Samuel Moyn hevder arbeid for å gjøre kriger mindre grusomme gjør dem lengre.
Alfred Nobel synes ikke å ha tenkt stort på krigens redsler før slaget ved Solferino i 1859. Det var de tusener av soldater som ble liggende kvestet igjen på slagmarken der de døde i fornedrelse under timene og dagene som fulgte som synes å ha vekket Nobels fredsengasjement.
Så Alfred ble pasifist og tilhenger av avrustning? Ikke så rask. Vi kjenner med til Alfreds tanker om fred fra hans korrespondanse med fredsaktivisten Bertha von Suttner. Her fremgår det at Alfred tvert imot mener at veien til fred går gjennom avskrekking.
Våpnene må gjøres så grufulle at krig blir irrasjonelt, utenkelig. Det forklarer hvorfor den svenske industriherren kort før han innstiftet Nobels fredspris også kjøpte Bofors våpenfabrikk i håp om å gjøre selskapet til en av verdens største våpenprodusenter.
Men også dette er forenklet, fordi Alfred mente at han levde i et mulighetsvindu for å finne alternativer til krig. Ellers vil menneskeheten utrydde seg selv, ifølge Nobel. Og der er vi fremdeles. Det er fremdeles mulig at vår sivilisasjon vil ende i en atomkrig.
Den humane korte krigen
Den nye boken Humane, som handler om «hvordan krigføring ble både mer human og vanskeligere å avslutte», vier et helt kapittel til Alfred Nobel. Yale-professoren Samuel Moyn hevder at vår tids fokus på å hindre krigsforbrytelser og overgrep, snarere enn å fokusere på å forhindre krigsutbrudd har gjort moderne kriger mer grufulle, ikke mindre.
Den mest humane krigen er kort. Dette er en kjent amerikansk intellektuell tradisjon. Det ble satt på spissen i diskusjonene forut for atombombingen i 1945. Amerikanerne kom frem til at et atomangrep ville koste færre menneskeliv enn å erobre resten av landet slik de hadde hærtatt Okinawa.
Moderne evighetskriger
Spørsmålet er på dagsorden igjen på grunn av en ny «sannhet» som har blitt advart mot av Joe Biden, av Emanuel Macron og Vladimir Putin, samt en lang rekke andre ledere: Frykten for at humanitære kriger er evigvarende kriger.
Oppdraget i Afghanistan er, etter 20 år, USAs lengste krig noensinne. Frankrikes intervensjon i Mali er nå inne i sitt niende år. Russlands inngripen i Syria var ment å vare noen uker, den er nå alt seks år gammel.
I innledningen skriver Moyn: «I årene siden 11. september har vi gått inn i en tid preget av endeløs krig. Med liten debatt eller kritisk ettersyn utfører USA militære operasjoner over hele kloden. Det betyr lite hvem som er president eller om liberale eller konservative har makten».
Dette er kontroversielt, så kontroversielt at en forhåndsomtale er på sin plass. Moyns bok kan bli den retoriske ‘spikeren i kista’ for tanken om at menneskerettigheter trumfer suverenitet, at land har rett og en plikt til å intervenere militært for å forhindre forbrytelser som folkemord.
Moyns bok kommer i salg den 14. september, men mye av boken er alt presentert i form av foredrag og artikler. Jeg har fått se på deler av boken av min kollega, men kan ikke sitere siden teksten enda ikke er i trykken.
Krig uten mål
Boken har åtte kapitler. Den starter med en advarsel. Humanitære kriger er ulike andre kriger, de er ofte lengre. Vi vet fra «democratic peace»-tradisjonen at demokratier går ugjerne til krig, men er også ofte uinteresserte i fred uten seier.
Men de moderne kriger mangler ofte noe «seierskriterium». De mangler ofte målsetninger som kan oppnås med militære virkemidler. Resultatet er ‘evighetskrigene’ som politiske ledere nå i økende grad avsverger.
I bokens første fire kapitler skuer Moyn tilbake på et og et halvt århundre med debatt om maktbrukens moral. I det nittende århundre kjempet grunnleggerne av Røde Kors for å gjøre krig mindre dødelig. Den første av alle Nobels fredspriser gikk til nettopp dette arbeidet.
Gjør etikken krigene endeløse?
Bokens andre halvdel forespeiles i undertittelen «Hvordan USA forlot fredstanken og gjenoppfant krig», stiller Samuel Moyn et nedslående, men presserende spørsmål: Hva om innsats for å gjøre krig mer etisk – for å forby tortur og begrense sivile tap – gjør kriger lengre, og derfor verre?
Jeg er ikke sikker på om motsetningen mellom å være mot krig, og å være mot krigsforbrytelser er så klar som Moyn vil ha det til, men her har Samantha Power fått tilsvar på boken A Problem From Hell, som var sentral i arbeidet for å etablere «The responsibility to protect» – plikten til å gripe inn overfor folkemord.
Moyn har vært skeptisk til denne doktrinen, siden den inviterer manipulasjon og misbruk. Russland hevdet, for eksempel, at okkupasjonen av Krim var for å foregripe et innbilt ukrainsk «folkemord» på den russiske befolkningen.
Moyn understreker at boken nok vil leses som en kritikk av Power: «men den handler mindre om politisk vilje til å gripe inn for å redde menneskeheten og mer om de politiske prosessene som er ment å gjøre selve krigen ‘human,’ uavhengig av om den er legitim.»
De lange kriger pris
Dette poenget gjøres mest kraftfullt i kapittel 7, som handler om USAs humanitære intervensjoner. Moyn skriver om opptil 10 000 afghanerne som er drept i amerikanske droneangrep og om 600 000 irakerne som «mangler» som følge av den lange Irak-krigen.
Lange kriger fører, ifølge The Lancet, til «overdødelighet» som overskygger tallene på døde som følge av krigshandlinger. Dette er et viktig poeng. Saktebrennende konflikter synes å flytte ofrene over i kategoriene vi kjenner fra samfunn i krise, alt fra feilernæring til barnedødelighet.
En gruppe offensive realister, som Keir Lieber, har tatt dette så langt som å argumentere for bruk av atomvåpen, i kortform: Dersom USA og Kina går til krig, er det mest humant å bruke atomvåpen til å eliminere Kinas atomarsenal og således gjøre krigen humant kort.
Samuel Moyn er av en annen støpning. Hans prosjekt er å advare vestlige ledere mot å starte kriger gjennom å tvinge oss til å forholde oss til et ubekvemt faktum: Våre humanitære kriger har flere menneskelige ofre enn de inhumane krigene de var ment å avløse.