Det sies at forsvaret alltid planlegger for forrige krig. Det ligger i dette en antakelse om at en type forsvar som er designet til en type konflikt, er uegnet til å håndtere en annen. Dette poenget er bare delvis treffende. Det forsmådde kaldkrigsforsvaret beseiret Saddam Hussein i den første av intervensjonskrigene i 1991.
Siden slutten på den kalde krigen har Norge forsvar vært i en nær kontinuerlig reformprosess hvor fokus på utenlandsoperasjoner har økt på bekostning av nasjonalt forsvar. Med bare noen småavdelinger i utenlandsoperasjoner, gjenstår ingen kampavdelinger hjemme. I følge militærblader er beredskapen i nord bare reell to ganger tre måneder i året. I dag har vi et lite, men høyteknologisk forsvar trent til kamp mot motstandere uten moderne våpen.
Norske forsvarsplanleggere har alltid hatt svaret på hva som er et effektivt forsvar, men dette svaret endret seg over tid. Norge har klart kunstykket å bruke mer penger på mindre forsvar. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har understreket at det er bevilgningene som avgjør hva slags forsvar vi får. Norsk forsvarsplanlegging antar at høyintensitetskrig om norsk territorium er utenkelig. Og hvis forsvar ikke skal brukes til forsvar, så er jo ethvert forsvar godt nok. Norske forsvarsplanleggere kan mistenkes for bare å anerkjenne så mye trussel som forsvarsbudsjettet tillater.
Det hersker finnes to hovedoppfatninger om forsvarets situasjon: Det offisielle synet som er at fireårsplanen følges slik at god balanse mellom oppgaver og struktur. Dette kontrasteres av enkelte utenforstående, inkludert meg selv, som peker på betydelig underbudsjettering. Meningsforskjellen bunner i forskjellig lesning av fireårsplanen, St.prp. nr. 48 (2007-2008), og spesielt listene av hvilke elementer som skal inngå i forsvarsstrukturen. For departementet er suksess knyttet til den formelle eksistensen av disse enhetene, uavhengig av styrkenes kapasitet og tilgjengelighet.
Grunnene til svekkelsen av det norske forsvaret sammensatte. En årsak er at en politisk konsensus om at militær svakhet er en klok måte å svare på russisk opprustning i nordområdene. Norge har valgt å drive ensidig avrustning vis-à-vis Russland gjennom å ”forby” klasevåpen og landminer uten å erstatte disse på noen fullgod måte. Forsvarsplanleggerne må jo vite at rask opprustning under endrede omstendigheter er et lite realistisk alternativ fordi slikt kan oppfattes som en fiendtlig handling – til og med en casus belli.
En annen er at Norge har unnlatt å leve opp til vår forpliktelse i NATO-samarbeidet om å bruke to prosent av BNI på forsvar. Teknologisk fordyrelse av forsvarsmateriell betyr at budsjettets kjøpekraft dermed i praksis reduseres med mellom tre og fem prosent i året. Forsvaret har forsøkt å grave seg ut av en nedarvet strukturkrise som følge av misforholdet mellom Forsvarets oppgaver og ressurser. Planen er at balanse mellom oppgaver og struktur skal inntreffe i 2012. Det vil det ikke. Politikerne bevilger fortsatt ikke nok penger til det forsvaret de vedtar.
Dette er trolig også et resultat av Norges halvhjertede deltakelse i Afghanistan. Denne konflikten hatt den samme gjenfødende effekt på det norske forsvaret som det den har hatt i Danmark og i Canada. Lærdommen er kanskje at bildet av ‘krigere i kamp’ er mer egnet til å få politikerne til å åpne lommeboken, enn det fotoshoppede norske bildet av soldatene som ‘bistandsarbeidere i grønt’.
Problemet er ikke bare at det norske forsvaret har for lite penger, men at de kjøper feil ting til feil pris. Lewis Page tar opp viktige spørsmål om militære innkjøp i sin bestselger om militære anskaffelser: Lions, Donkeys og Dinosaurs. I likhet med Norge har Storbritannia gjentatte ganger opplevd at nye våpenanskaffelser er massivt forsinket, og massivt fordyret. Det er så vanlig at det knapt blir nevnt i pressen.
De mye omtalte MTB-ene er bare et i en lang rekke bomkjøp. Og hvis Pages bok er noe å gå etter, så vil F-35 Lightening II, tidligere kjent som Joint Strike Fighter, vil bli mye mer kostbart en budsjettert. Problemet forsterkes av at amerikanerne nekter å dele, selv med sine allierte, den teknologien som vil gjøre oss i stand til å teste og vedlikeholde det de selger oss.
Det er ikke et usannsynlig scenario at det nye jagerflyet ender opp som en økonomisk møllestein om halsen på et forsvar som må blø andre våpengrener hvite for å dekke ekstrakostnadene. Ikke rart at danskene er i ferd med å omsette sine gode relasjoner i Washington og velge F-18 Hornet, til en brøkdel av prisen.
I det store hamskiftet vi er inne i har det norske forsvaret mistet en rekke kapasiteter. Trenden er et begrenset antall spisskapsiteter har blitt prioritet mens støttende elementer har blitt svakket. De kapasitetene som ofres er de ”kjedelige” som bare er relevante for forsvaret av Norge, mens de som beholdes er de som er relevante for utenlandsoppdrag.
Hva vi er vitne til er, på sett og vis politikkens triumf over virkeligheten. Det er lett å glemme at staten er gitt retten til å skattlegge borgerne og reise en hær for å forsvare skattebetalerne, ikke for å gjøre Guds arbeid i fjerne himmelstrøk.
For å forstå hvor denne tanken gitt tapt er det relevant å se på tankegodset som ligger bak norsk forsvarpolitikk anno 2011. Norge har, etter den kalde krigen, gått fra å se på NATO som innpakningspapiret som vårt bilaterale forhold til USA kom i og i regning av å se det som et «flybonusprogram» hvor vi tjener oss opp gullpoeng gjennom å delta i internasjonale oppdrag.
Dette er løst koblet til en annen antakelse om at overlappende sikkerhetsgarantier. Norge forsøker å konstruere et «firdobbelt sikkerhetsnett» hvor den globale, Europeiske, nordiske og transatlantiske utenrikspolitiske arenaene er tenkt å tjene som overlappende brannseil fra FN til EU til Norden og med NATOs sikkerhetsgaranti i bunnen
Det er god grunn til å spørre om dette er klokt. For sikkerhetsgarantier er som en innboforsikring. I dette bildet er å se bort fra muligheten for krig i tradisjonell forstand som å si opp forsikringen fordi vi ikke tror at huset vil brenne ned. For å forbli i dette bildet, er det ingen åpenbar fordel å ha mange forsikringspoliser som dekker det samme – da kan det oppstå usikkerhet om hvilken polise som skal ta støyten, dersom ulykken er ute.
Tidlig i 2008 ble jeg invitert til lunsj av en Georgisk Oberst i Washington. Jeg spurte han om det ikke var risikabelt å ha så mye av hæren stasjonert i Irak. Han kunne fortelle at ”sjansen for en høyintensitetskrig med Russland er usannsynlig, på grensen til utenkelig”. Han tok, som vi snart fant ut, feil i denne antakelsen.
Krigen som fulgte illustrerte et annet problem. Den slags lette og mobile styrker som Sverre Diesen har vært en talsmann for, lyktes dårlig i kamp mot den rustne russiske veivalsen på sensommeren i 2008. De klarte ikke å holde territorium, og som resultat mistet de en del av landet sitt. Å holde territorium er ikke det sentrale i utenlandsoppdrag, men det er vitalt når det handler om ditt eget hjemland.
Dette er problematisk siden alt tyder på at Norge i en situasjon av strategis overfall, vil måtte regne med å blø litt før våre allierte lever opp til sine allianseforpliktelser. Norge er ingenlunde alene om å underfinansiere forsvaret sitt. Den støtte som ble Georgia til del – eller mangel på sådan – står i så måte som en barsk advarsel. Vi kan ikke vente at Norge skal forsvares på dugnad. J. G. Fichte sa dette i rene ord: «å ha et fedreland innebærer en vilje til å forsvare det».
Trykket i tidsskriftet Pro Patria 11.04-2011