Dagens Næringsliv 30.03.2012
I Frank Millers nye tegneserie Hellig Terror går Batman og Catwoman til krig mot Al Quaeda. Tanken er at mot en slik fiende har vi ikke noe annet valg enn å iverksette hva Miller kaller «postmoderne diplomati». Med det menes å finne og drepe Islamske fundamentalister. Det hele ble så blodig at forlaget trakk opphavsrettighetene og Lynvingen ble til «The Fixer».
Krigen i Afghanistan har også avfødt sin form for postmoderne diplomati. De svarte helikoptrene kommer om natten. En dempet rotorlyd, et dunk når meiene tar bakken. Lyden av et dusin raske føtter, en dør sparkes inn, før flaprelyden igjen dør hen.
For å få has på opprørerne i Afghanistan har vestmaktene valgt en to-delt strategi for såkalt COIN (opprørsbekjempning). Den ene har fokusert på å ta kontroll over territorium for så å forbedre folks liv gjennom sivil-militært samarbeid. Slik skal oppslutningen om opprøret dreneres. Dette har fungert i teorien, men ikke i praksis.
Den andre er spesialoperasjoner hvor amerikanske (og allierte) spesialstyrker utfører hjemmebesøk hos opprørernes befal. Ordren er drep eller ta til fange. Målet er å eliminere opprørets ledere raskere enn de klarer å trene nye. Slik svekkes rekrutteringen. Og det virker. Norske offiserer kan fortelle at antallet talibanere som kommer for å overgi seg øker etter at de sorte helikoptrene har besøkt Faryab-provinsen.
«Special Operations Command» er General Stanley McChrystals prosjekt. Han ledet de allierte styrkene i Afghanistan i en kort periode før han ble for åpenhjertig i et intervju med Rolling Stone Magazine. Der ble kommandoenhetene beskrevet som «kill teams». Taliban kartlegges gjennom USAs makeløse etterretningstilfang, i siste instans styrt av en «24-år gammel unggutt med ring i nesa og en jævla strålende universitetsgrad, sittende i et rom med 16 dataskjermer».
Taktikken som ble utviklet for å bekjempe opprøret i Irak har blitt importert til Afghanistan. Antallet «kill teams» i landet ble økt fra fire til 19. «Jeg forventer at du er der ute og slår til mot fire-fem mål i natt,» sier McChrystal til en kommandosoldat han støter på i intervjuet. Generalen rettferdiggjør likvideringene med at droner og fotsoldater dreper for mange sivile. Han kaller det «motstandsmatte»: For hver uskyldige våre styrker dreper, får de ti nye fiender.
Det finnes i dag tre tankeretninger i Washington om den forestående tilbaketrekningen fra Afghanistan: de som ønsker så mange soldater i landet som mulig frem til 2014; de som ønsker en faset avvikling og; de som ønsker å trekke ut fotsoldatene så raskt som mulig og overlate valplassen til Special Operations Command. De siste ukers hendelser med koranbrenning og massedrap på sivile, har styrket sistnevnte.
Visepresident Biden er blant de som nå ønsker at Afghanistan skal bli en ren anti-terroroperasjon så raskt som mulig. Denne måten å drive krig på er billigere i penger og blod. Raidet på Osama bin Laden i Pakistan har løftet 160. luftbårne regiments prestisje ytterligere. Blant troppene deler mange oppfatning som Bing West som konkluderer sin nye bok The Wrong War med ordene: «Vi har kjempet feil krig med feil strategi. Våre tropper er ikke Fredskorpset; de er krigere. La dem kjempe, og la Taliban frykte».
Det er ikke bare i militære kretser at attentatets logikk har vunnet fram. Også etterretningstjenestene dreper mer. India og Pakistan har i lengre tid utkjempet sin egen ’krig i krigen’ i Afghanistan hvor de to lands etterretning har drept hverandres agenter og informanter på åpen gate, skal vi tro amerikanske innberettninger i Wikileaks. Begge land er opptatt av at Afghanistan skal søke seg til deres leir når vestmaktene drar hjem.
Israel og Iran utkjemper sin egen skitne krig. Tre Iranske atomfysikere er likvidert de siste tre årene. Iran antas å stå bak attentatforsøk på Israelsk ambassadepersonell i Georgia og India. Da jeg spør Yaakov Katz fra Jerusalem Post om hva som kan være målet med drapene, svarer han – «det kan være en måte å bremse Irans atomaspirasjoner på, gjennom å skremme forskere bort fra prosjektet». ’Attentatsmatte’ er at for hver som myrdes, skremmes ti fra å slutte seg til rørsla.
Utviklingen er urovekkende. Veien er kort fra å drepe stridende til å likvidere ikke-stridende. Det er grunn til å spørre om sortkledde menn som kommer om natten og henretter mistenkte, er noe Vesten kan være bekjent av? Praksisen strider sannsynligvis mot internasjonal lov. Det hindrer ikke at ’målrettede attentater’ er blitt et påstått alternativ til sanksjoner, til diplomatiets endeløse kvadrille og, i ytterste konsekvens, til den slags ’fredskriging’ som mange i Vesten er hjertens lei av.
Leonard Cohen fikk altså rett da han sa – I have seen the future. It is murder.