En verdensorden knaker i sammenføyningene
Trykket i Dagens Næringsliv, tirsdag 03 januar.
Det synes nå åpenbart at den økonomiske krisen som startet i 2008 er både dypere og mer varig enn først antatt. Statsminister og sentralbanksjef uroer seg over at 2012 kan bli året da krisen endelig slår inn i den norske økonomien. Men denne trusselen er overkommelig sammenlignet med farene vi vil stå overfor dersom økonomisk krise blir til systemkrise.
Journalisten Robert D. Kaplan var blant de første som innså at finanskrisen ville få maktpolitiske konsekvenser. Et fattigere USA vil ikke kunne opprettholde sitt teknologiske forsprang. USA bruker mindre og de nye stormaktene bruker mer på forsvar. Kaplan mener dette «vil ikke nødvendigvis føre til et sikkerhetsdilemma for USA, men det vil føre til en multipolar verden, og slutten på amerikansk dominans.» De som først vil få føle dette er de som har outsourcet sin sikkerhet til USA, land som Norge.
Verden står overfor et maktvakuum som vil kunne vare i flere tiår. Tomrommet oppstår fordi Europa og USA er inne i en fase av relativ svekkelse mens Kina, India og Russland krever stormaktsstatus uten å være interessert i de pliktene som følger med slik status.
Dette er viktig fordi – som historikeren E. H. Carr stipulerer – tre faktorer må være tilstede for å skape en systemkrise: eksistensen av mektige og forsmådde stater på randen av det internasjonale systemet, en dyp og vedvarende krise i den globale økonomien og manglende vilje, skråstrek evne hos den ledende stormakt til å garantere for internasjonal orden. Uten en slik garantist vil sterke stater kunne forgripe seg på svakere stater og slippe unna med det.
Alt mens nye stormakter vokser frem forflyttes makt til nye arenaer. 90-tallets entusiasme for institusjonaliserte overnasjonale regimer er erstattet av en dreining mot uformelle fora, som G-20. FN er svekket av sin manglende evne til å ta nye maktpolitiske realiteter inn over seg. India og Brasil står fortsatt utenfor sikkerhetsrådet. Som Folkeforbundet før dem, undergraves FN av svak ledelse og et ineffektivt og kostbart byråkrati. FN har vondt for å rettferdiggjøre pengebruken overfor de som betaler.
Kina leder an i kobbelet av nye stormakter. Men like viktig som spørsmålet om hvem nye stormaktene er, vil være hvem de ikke er? Det synes nå åpenbart at EU vil ikke bli en av polene i en multipolar verdensorden. Grunnene til dette er mange. Den kanskje viktigste er mangelen på en beslutningsprosedyre som gjør det mulig å fatte vedtak også når de 27 medlemslandene ikke er samstemte. Det gjenstår å se hva slags union som vil komme ut i andre enden av eurokrisen.
Det oppsiktsvekkende er ikke at enkelte institusjoner sliter i motbakke, men at alle gjør det samtidig. Rotråten som har rammet FN og EU gnager også på røttene til de andre eiketrærne som ble plantet i asken etter 2. verdenskrig. Frihandelen er under press. Verdens handelsorganisasjons «one size fits all» er alt langt på vei erstattet av en spagettibolle av topartsavtaler. Omleggingen ledsages av proteksjonisme, om ikke i teorien så i praksis.
En lignende ’bilateralisering’ synes å være under oppseiling i sikkerhetspolitikken. For NATO har Afghanistan sugd opp politiske og militære ressurser gjennom hele 2010-tallet. Når vi trekker oss ut i 2014, gjør vi det trolig med uforrettet sak. En splittet allianse unnlot å opptre samlet under Libya-krigen. Mye tyder på at NATO er i ferd med å gå fra å være en militær forsvarsallianse til å bli et politisk-militært konsultasjonsforum, en samlingsplass for koalisjoner av frivillige.
Europeiske lands minimale forsvarsbudsjetter skyver byrden over på USA. Sentrale stemmer i Washington spør seg nå om det virkelig er i landets interesse å betale for sikkerheten til land som vingler i støtten til USAs geopolitiske målsetninger. Slike tanker skaper usikkerhet i Europa. For uten USA har ikke NATO noen reell kapasitet for å forsvare medlemmenes territorium i en krigssituasjon. Det er derfor ventelig at militært svake land som Norge vil søke seg tettere opp mot USA i tiden som kommer.
Faren er, som E. H. Carr påpekte i sitt post mortem over opptakten til 2. verdenskrig, at de bestående stormaktene (i vårt tilfelle USA) svekkes i sin vilje til å fungere som politimann, vaktmester og trygdevesen i det internasjonale systemet – skuffet over at systemet har tillatt rivaler å vokse frem. Rivalene på sin side (vi tenker her på Kina) har lite vilje til å ta på seg systembærende oppgaver siden de vil hevde (ofte med rette) at de internasjonale rammeverkene er vektet for å forlenge de etablerte stormaktenes dominans.
Det utenrikspolitiske frikvarteret er altså over. For Norge representerer dette en stor utfordring. Gahr Støre og Barth Eide er retorisk på høyde med situasjonen – men i praksis brukes landets utenriksressurser på gårsdagens idealisme – ikke på de områdene som de endrede insentivene i det internasjonale systemet skulle tilsi. Dette gir grunn til å spørre om Norges overdimensjonerte utenriksvesen, trent i utenrikspolitiske fritidsaktiviteter, vil være oppgaven voksen nå som nasjonale interesser er tilbake på læreplanen.