Dagens Næringsliv 3 Mar 2017
Etter brexit truer nexit, dexit, grexit, frexit og itexit.
En liten solstrime i en ellers grå EU-hverdag er at de var forutseende nok til ikke å plusse på stjerner i flagget i takt med utvidelsen av unionen, som i USA. Da ville man ha måttet bytte ut noen titusen flagg etter brexit. Etter denne overraskelsen er tiden kommet å spørre om flere utmeldelser er i anmarsj og om slike «exit» vil bli spikeren i den metaforiske kisten for EU?
Etter en bemerkelsesverdig opptur fra mellomstatlig samarbeid til noe som minnet om en føderalstat, står det europeiske integrasjonsprosjektet nå i fare for å splintre. Kan hende gikk det hele for fort. En frustrasjonsbølge har etterlatt unionen rådløs.
EU-skepsis er den nye vin. Unionen har – noe urimelig – blitt symbolet på alt som oppleves negativt ved globaliseringen.
Så hvem vil ut av rekka gå? Første kandidat er Nederland. Selv om den antatte valgvinneren, det antiislamske Frihetspartiet (PVV), ikke har gått til valg på utmeldelse, er EU-skepsis i vinden i Nederland etter at velgerne stemte ned EUs avtale med Ukraina i april i fjor. Geert Wilders vil trolig ikke danne regjering, men dersom han krever en folkeavstemning vil nexit være tenkelig, men ikke sannsynlig. Det politiske flertall vet hva resultatet av en slik avstemning kan bli og de vil ikke tillate noe slikt.
En lignende prognose synes passende for Danmark hvor brexit førte til jubel i Dansk Folkeparti (DF), det nest største i Folketinget. Folketingsrepresentant Marie Krarup kalte EU den «største trusselen Danmark står overfor». Partiet truer med folkeavstemning om landets EU-medlemskap. I landet som stemte nei til Maastricht-avtalen i 1992, vil resultatet av en slik avstemning være vanskelig å forutsi. Men siden heller ikke Dansk Folkeparti søker regjeringsmakt, vil trolig kravene om folkeavstemning møte døve ører i Borgen.
I mellomtiden glemmer vi ofte at Hellas fortsatt sitter til halsen i Eurokrise. Grexit var i anmarsj for to år siden. Dette ble kun unngått etter intense forhandlinger mellom Aten og Brussel. Til slutt fikk de gjeldstyngede grekere en siste lånepakke, men til en høy økonomisk og politisk pris: Landet ble effektivt satt under administrasjon. De store kreditorene, EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) kjekler jevnlig om hvorvidt gjelden er bærekraftig. Dersom de trekker seg vil gresk økonomi gå i halespinn og faren for grexit vil gjenoppstå over natten.
Men frem mot sommeren truer også en potensiell frexit. Marine Le Pen, lederen for det nasjonalkonservative Nasjonal Front, er godt posisjonert til å vinne den siste runde av det franske presidentvalget denne våren. Dersom hun blir valgt, vil Le Pen kunne ta initiativ til en folkeavstemning om landets medlemskap i EU, euroen, eller begge. Over 60 prosent av franskmenn har for tiden et negativt syn på unionen, ifølge en fersk rapport fra meningsmålingsinstituttet Pew.
I Østerrike tapte den nasjonalkonservative Norbert Hofer omvalget i desember 2016. Alexander van der Bellen ble valgt til president med klar margin over Hofer, som tapte med 0,6 prosent i første valgomgang. Hofer ønsker folkeavstemning om EU-medlemskapet. Folkeavstemninger er ikke tillagt presidenten, men parlamentet. Ifølge eurobarometer i 2015 mener færre enn 40 prosent av østerrikere at EU er en bra ting. Hvis dette vedvarer, kan en austexit bli et tema etter parlamentsvalgene i 2018.
Landet som diskuteres hyppigst, men hvor en EU-utmeldelse synes minst sannsynlig, er Italia. Den proeuropeiske sentrumskoalisjonen tapte i desember en folkeavstemning som var ment å gjøre landet lettere å styre. Det småfascistiske Lega Nord er alene om å ønske en itexit. Partiet har for tiden bare rundt ti prosent oppslutning. Den større Femstjernesbevegelsen har nylig byttet ut euroskepsis med entusiasme, men partiet er like forutsigbart som en veps i sukkerrus.
I sum kan det se ut til at Frankrike er det landet som er nærmest å følge Storbritannia. Dersom Le Pen blir valgt, vil hun kunne gjøre bruk av folkeavstemningsmekanismen som Charles de Gaulle fikk skrevet inn i grunnloven i 1958 for å styrke presidentembetet. Det er usikkert om Le Pen kan legge hele EU-medlemskapet på bordet da dette fordrer grunnlovsendring. Mer trolig er det at hun tilbyr en vei ut av eurosamarbeidet. En slik utmeldelse vil gjøre større skade på EU enn mang en exit.
Før brexit var artikkel 50 i EU-traktaten en ukjent størrelse. Når britene nå benytter utmeldelsesklausulen, setter det EU i en vanskelig posisjon. Det synes tvingende nødvendig å gjøre utmeldelsen avskrekkende smertefull. I en tid da EU kunne trenge en håpefull påminnelse om alt som er bra med integrasjon – listen er lang – vil signalet være en «fryktens union» der frykten for hva EU gjør med desertører blir en viktig begrunnelse for fortsatt medlemskap.