Trykket i Verdens Gang 12.08-2008
Sjelden har det olympiske mottoet vært mer passende. «Raskere, høyere, sterkere». Ordene kunne like gjerne vært slagordet for det nye Kina. Landet har på forbausende kort tid realisert sitt respektinngytende potensial. Men bak fasadene skjuler det seg store motsetninger.
På mange måter er de olympiske lekene i Beijing «debutantballet» for det nye Kina. Dette er tidspunktet da landet etter tiår med rask, men stille vekst viser seg fram i all sin prakt. Og med oppkomlingens ambisjon har landet tatt mål av seg til å være festens ubestridte midtpunkt. Kina ventes å ta grovt for seg av medaljebordet. BBC spår 46 gullmedaljer. Ikke dårlig for et land som i 1988 kun vant fem.
Moderne og autoritær
«Fugleredet» er blitt symbolet på OL i Beijing. Nasjonalarenaens sammenvevde strimler har vakt allmenn beundring for sin tidsriktige arkitektur. For første gang på tiår virker autokratiske land moderne – ikke lengre som fossiler fra diktaturenes tidsalder. TV-reportasjer viser kinesiske skolebarns harde utdannelse og uniformerte massemønstringer. Uten å vekke den avsmak man ville vente i Vesten. Norge er ikke alene om ikke å vite hva vi skal tro om det nye Kina.
På en middag i Paris for noen uker siden ble jeg sittende ved siden av en av «OL-makerne». Disse freelanserne som reiser fra OL til OL med sine kunnskaper om hvordan slike mesterskap arrangeres. Hun kunne fortelle at Beijing med sine mange nybygg er et forbausende moderne sted. Bortsett fra at det er flere folk er ikke den kinesiske hovedstaden forskjellig fra arrangørbyer som Atlanta, Sydney og Athen.
Moderniteten er grunnen til at få kommentatorer trekker den åpenbare parallellen til sist gang et kommunistregime arrangerte OL – Moskva 1980. Den gang var Norge blant de 62 statene som nektet å delta i protest over Sovjetunionens invasjon av Afghanistan året før. Krav om en lignende behandling av Kina over brudd på menneskerettighetene og situasjonen i Tibet om aldri av bakken. Enkelte lands ledere boikotter åpningsseremonien. De fleste andre – Norge blant dem – avstår fra slike gester.
Kapitalisme og demokratur
Bak skyskraperne og de imponerende vekstratene er Kina fortsatt et autoritært sted. Den Kinesiske modellen søker å forene kapitalisme med ettpartistat. Makthaverne i Beijing har langt på vei byttet ut sosialisme med nasjonalisme som ideologi. Styrt av Partiet. De søker å bevare det sterke stats evne til å kreve ofre fra enkeltindividet uten å ta om bord menneskerettighetene og demokratiet som vi ser på som uadskillige fra våre frie markeder. Målet er en blanding mellom demokrati og diktatur – et demokratur.
Det kinesiske kommunistpartiet er organisert for å vise borgerne sin evne til å regjere og dominere: Se, vi har kontroll over situasjonen. Men i virkeligheten har Partiet stadig mindre kontroll. Selv om de siden 2003 har publisert doktriner om «vitenskapelig utvikling» og «harmonisk samfunn» i håp om å absorbere alle mulige støt fra en befolkning i bevegelse. De politiske støtdemperne kan allikevel ikke endre det faktum at systemet er bygget med ett mål i hu: Å holde Partiet i førersetet.
I økende grad konfronteres Kinas ledere med motsetningen mellom radikal markedstilpassning og diktatur. Med større velstand kommer kravene om borgerrettigheter – friheter som stiller spørsmål ved ettpartistaten og oppmuntrer politisk mangfold. En eksponent for dette er Ai Weiwei, mannen som designet «fugleredet». I et intervju med tyske Der Spiegel kaller han OL er «propagandashow». Han legger til at det politiske systemet er ute av stand til å håndtere økonomisk og sosial endring – og at enkeltindividet betaler prisen.
Hamskifte og OL-ånden.
OL er viktig for Kina. Landet er ivrig etter å slippe bort fra de lange skyggene fra det forrige århundre da Kina var offer for sult, krig, utenlandsk innblanding og feilslått sosialisme. Lekene er symbolet på Kinas gjenfødelse, eller «rebranding», på godt norsk. At Kina atter skal bli den verdensmakt det engang var.
Kina er i ferd med å skifte ham. Fra industriell til post-industriell drakt. I ønsket om å virke moderne har hele nabolag blitt revet. Papirløse arbeidere har blitt drevet ut av byen. Aktivister har blitt satt i husarrest. Skillevegger har blitt reist for å dekke over mindre presentable deler av Beijing. Maskeraden er dels for å imponere utenlandske besøkende, dels for vise folket hvordan regimet ser for seg framtidens Kina.
Andre har sagt det best, slik er det jo ofte. Eilert Sundt beskrev vårt eget lands vei inn i den moderne tid med ordene
«Det var en fremskridtstid og en trængselstid. Staten, samfundet gjorde store fremskritt i magt og velstand, større end før. Mange, enkelte lede trang og nød, flere end før».
Slik er det også i Kina. Med OL i Beijing vil ikke landet bare vise seg fram for verden, det vil også få verden på besøk. Og i dette møtet vil mange i landet kjenne et pust av umistelige friheter. Det er verdt mer enn all verdens gullmedaljer.