Minerva torsdag 03. mai 2018
Mediepresset mot Giske, Thommessen og Listhaug var ubarmhjertig og urovekkende lunefullt.
Da tidligere statsråd Tore Tønne tok livet av seg i 2002, gikk mediene sammen om Brurås-utvalget for å se på sin rolle i saken, altså at mannen ble drevet til selvmord. Utvalget kritiserte Dagbladet for å «lime Tønne tett til begreper som grådighet, juks og løgn uten at dette var tilstrekkelig dokumentert».
Utvalgets forslag om økt varsomhet og empati når negativt søkelys rettes mot enkeltmennesker, ble avfeid av mediehusene, men man roet seg. Men ikke nå lenger. Mediepresset som det siste halvåret har rammet Trond Giske, Olemic Thommessen og Sylvi Listhaug, var ubarmhjertig.
Det er naturligvis vanskelig å forestille seg hvordan dette fortoner seg fra ståstedet til mauren i brennglassets stråle. Den som ser sitt omdømme legges øde i mediene, opplever seg ofte å stå alene i ydmykelsen. Det er mest flaks at ingen påny har blitt drevet til en fortvilet handling.
At kritikkverdig oppførsel som ikke rammes av straffeloven får konsekvenser, er ikke nytt. Det nye er hvor arbitrært mediene bruker sin makt, samt mangelen på proporsjoner. Med ‘arbitrært’ mener jeg at den ene tilgis hva den andre settes i gapestokken for.
Forenkling og polarisering
Offentligheten er et vektig ord, et som fungerer med ‘selveste’ foran det. Ordet fikk intellektuell tyngde av Jürgen Habermas. I boka Strukturwandel der Öffentlichkeit (Neuwied, 1962) påpekte han at endringer i holdninger og politikk, historisk sett, har sprunget ut av endringer i den offentlige sfære.
Utbredelsen av trykkpressen skapte hva vi kaller «pressen». Slutten på partipressen sammenfalt med fremveksten av agendajournalistikken i Skandinavia. I 1973 påpekte Assar Lindbeck at journalistene var i ferd med å overta opposisjonens rolle i å sette politisk dagsorden.
Slik ble pressen en politisk aktør, den 4. statsmakt. Den norske maktutredningen (1977) påpekte en «medievridd» offentlighet preget av forenkling, polarisering, intensivering og personifisering. Journalistenes synlighet i den offentlige samtalen økte, mens folks tillit til mediene dalte.
Moraliserende medier
Det er en avgrunn mellom opinionens syn på mediene og hvordan de ser seg selv. En Reuters-måling i 2017 viste at kun 1/3 av de spurte i Norge stoler på journalister. Dette rimer dårlig med medienes egenmelding om deres mangfold, rollen som demokratiets muliggjører, samfunnets vaktbikkje, sannhetens vokter og annet som tyder på et udelt positivt og urealistisk selvbilde.
En ærligere vurdering vil betone hvorledes internett har endret offentligheten. To tredjedeler av nordmenn er på Facebook. Mange henter nyhetene sine der. Det utfordrer rikspressen som bak sine betalingsmurer bekymrer seg over effekten på den offentlige moral (og sin egen lommebok).
For en innledende fase preget av barnlig entusiasme for internett er avløst av uro da det viste seg at en bredere meningskorridor kom marginaliserte meninger mest til gode. Gjennomslagskraften i de nye mediene tiltrekker seg dessuten nye manipulatorer på jakt etter makt over massene.
Dette har sammenfalt med svekkede reklameinntekter som har fått rikspressen til å viske ut skillet mellom redaksjonelt stoff, kommersielt vinklede nyheter og klikk-agn. De oppdaget også noe som Niall Ferguson har skrevet om, nemlig moralsk vinklede saker – som applauderer eller (oftere) fordømmer – genererer flere klikk.
Hvorfor denne hang til å moralisere? Fordi forferdelse selger. Jo flere moraliserende termer i ingressen, jo flere klikk hevder Ferguson. Jeg bestemte meg for å teste dette og skrev en sak om tatoveringer i Minerva, moraliserende som fanken. Den er årets mest leste sak så langt. Men mest effektivt er det dersom agget rettes mot et individ.
Det er sikkert mange grunner til vår kollektive forkjærlighet for moralisering, men den viktigste synes meg at vi er ufullkomne vesener; vi klikker på slikt som tangerer våre fordommer. Offentlige avrettelser ble ikke avskaffet på grunn av sviktede publikumsinteresse, tvert imot. ‘Halve Bergen’ møtte opp til den siste halshugningen i Norge, som fant sted så nylig som i 1876.
For personfokusert
En god klappjakt appellerer forunderlig bredt. Men hvorfor setter mediene dette på menyen? Hvor blir det av innsigelsene? Før fikk du, om du leste Aftenposten, Dagbladet, VG og så nyhetene på NRK, minst to ulike perspektiver på et gitt spørsmål. Nå får vi det samme narrativ i et voksende, selvbekreftende ekko.
Fra Giske til Thommessen til Listhaug er fraværet av modererende stemmer påfallende. Et par eksempler: Terrorsikring var en viktig årsak til den dyre ‘stortingsgarasjen’ (som ikke er en garasje); 22. juli var ingen rimelig tolkning av Listhaugs FB-oppdatering; og Giske-saken var nok en grunn til at årets medieundersøkelse viste at to av tre synes medienes dekning av #metoo-kampanjen har vært for personfokusert.
Nå en mediestorm inntreffer, inntar journalistene lett rollen som anklager, etterforsker, aktor og dommer. Straffen, den er alltid den samme: Noen må gå. Da blir det manglende fokus på omstendigheter som kan komme den tiltalte til gode, bekymringsverdig. I en slik kontekst kan hund forveksles med ulv.
Nestoren John Keane skriver i boken Democracy and Media Decadence (Cambridge University Press, 2013) om det voksende gapet mellom de rosenrøde idealene og den skitnere aspektene ved moderne journalistikk, som består i å fremme intoleranse for meninger, hindre embetsutøvelse og fremfostring av en blind aksept for dette.
Keane ser i dagens medier en total uvilje mot å pålegge seg selv den slags ansvar de pålegger andre. Norge er intet unntak. Dom i Pressens Faglige Utvalg (Pfu) blir mottatt med skuldertrekk. NRKs journalister behandler Kringkastingsrådet med dårlig skjult forakt.
En snikende følelse
Det er påfallende hvor strenge mediene er på at andres synder må få konsekvenser, mens deres egne overtramp møtes med akkurat den slags hule beklagelser som de ikke aksepterte fra Thommesen, Giske eller Listhaug. Rettsstatsprinsipper som innsyn i anklagen, retten til å ta til motmæle og straffens proporsjonalitet er høyst begrenset.
Det er nok enkelte som får en snikende følelse av at det ikke er tilfeldig hvilke syndere som tas. Mediene tilgir i den ene hva de radbrekker den andre for. For #metoo-journalistene ble skjermet og klagene mot dem holdt hemmelig. For andre finnes det ingen foreldelsesfrist, ingen annen domstol enn media som også er anklager – og hjelpsomt foreslår straffeutmåling.
Det synes sikkert er at til neste måned vil en annen stakkar få livet lagt i grus. Det er igjen betimelig å minne om Brurås-utvalgets hovedkonklusjon: Norsk presse har et velformulert yrkesetisk regelverk, men det hjelper lite når idealene ikke omsettes i praksis. Norske mediers mangelfulle selvregulering peker henimot nye tragiske utfall i tiden som kommer.