Dagens Næringsliv 20.11.2018
Nok en norsk politiker feiler i FN-regi. Bør vi være urolige?
Synd for Solheim. Så vidt jeg forstår var han ferdig som sjef for FNs miljøprogram (Unep) i det øyeblikket den første rapporten om hans reiseregninger kom ut. De restriktive reise-reglene er et irritasjonsmoment for alle som jobber for FN, men de er til for å hindre overforbruk.
Solheim strakk strikken gjennom å bli boende i Paris (ikke Norge) i stedet for å flytte til posten i Nairobi. Han hadde en høy internasjonal profil, fløy mye – men var nok ikke like opptatt av å lede medarbeiderne. Og de vernet ham ikke da vakthundene kom snusende.
Norge er internasjonale organisasjoners filantrop. Tidligere i år la Brookings Inst. frem tall som viser at Norge «i særklasse er det landet i verden som bidrar mest per capita til det multilaterale systemet, 399 dollar per år». Ingen andre er i nærheten av slike summer.
Det er vanlig at giverglade stater krever representasjon i det internasjonale byråkratiet for å etterse at pengen brukes klokt, men også som en levende manifestasjon på gavmildheten. Dette tatt i betraktning, har Norge oppsiktsvekkende lav uttelling i verdens 53 multilaterale organisasjoner.
Årsaken kan være det ikke har noen konsekvenser å forfordele Norge. Alle får mer penger til neste år, nær sagt uansett. Det kan også være at utenriksvesenet ikke gjør jobben sin og glemmer å hente hjem de synlige bevisene på en verden hvor lille Norge betaler regningen for så mange andre.
En siste årsak, kan være at de som har hatt slike stillinger ikke har levert. Solheim selv mener at hans triste sorti kom av at han var for nytenkende. Kanskje. Reformatorer har alltid levd farlig og dersom du følger etter en bil i 100 km vil du kunne ta sjåføren minst ett brudd på trafikkreglene.
På den annen side, er det erfaringen med Hilde Frafjord Johnsson, gjenfortalt av Terje Tvedt i Det Internasjonale Gjennombruddet (2017). Hun tar æren, men ikke skylden da Norges afrikanske stat, Sør-Sudan, ble uavhengig for så å kollapse. Hennes rolle som FNs utsending forblir kontroversiell.
Erik Solheim forstod ikke hvor alvorlig det var da et lekket utkast til en intern FN-revisjon i september fant at han hadde brukt nesten $ 500 000 (NOK 4,2 mill) på fly og hotell på bare 22 måneder mens han skal ha vært borte fra posten i Nairobi 80 prosent av tiden.
Det kan komme av Solheims fortid i den norske bistands-sektoren hvor gode intensjoner er et fullgodt forsvar mot de fleste anklager. Naturligvis kan FN-folk slippe unna med langt verre enn hva Solheim falt på, men bare med sitt hjemlands støtte. Og den hadde Solheim visst glemt å sikre seg.
Kombinasjonen av et Norge, ivrig på å gjøre sine hoser grønne i håp om å bli valgt inn i Sikkerhetsrådet og Antonio Guterres, som har hatt en overraskende famlende start i posten som FNs Generalsekretær beseglet Solheims skjebne. Han falt hardere og synligere enn hva som er vanlig.
Det er mange misforståelser om FN. Organisasjonen er ofte intenst dysfunksjonell og tidvis lysende effektiv. Men en ting aspirerende norske verdensledere ofte undervurderer, er at FN er et sted for diplomater. Et sted hvor det kives om makt og interesser ned på minste detalj – etter strengt definerte regler og med de aller beste manerer.
I FN er makt tilgang til informasjon og prosess. Prosess er substans. Forståelsen av dette gjorde Terje Rød-Larsen til Norges kanskje mest vellykkede FN-mann til dags dato. Det gjør at Liechtensteins Christian Wenaweser er en tungvekter i FN og mens Erik Solheim fikk sparken, slik Frafjord Johnson fikk sparken, slik Trygve Lie fikk sparken.
Det er interessante paralleller mellom alle disse tre, foruten hangen til selvforherligelse og manglende evne til å forstå hvordan deres egne handlinger bidro til deres endelikt. Erik Solheims intervju med Klassekampen (23.11) er kostelig og på samme tid dypt urovekkende.
Der han beskriver folk gråte i åpenlyst gatene i Nairobi da de hørte om hans avgang «Det er hyggelig å vite at man er elsket som leder». Det er overveldende å løftes opp til posisjoner der alt er gratis, alle flyseter er forerst og alt en sier er interessant. En stakker kan få vrangforestillinger av mindre.
Trygve Lie oppfant sjangeren, der han i sine tallrike biografier prøver å skape et bilde som knapt tangerer hans faktiske ettermæle i FN. For de som lurer på hvorfor verdensorganisasjonen ugjerne minnes sin første generalsekretær, anbefales Odd Karsten Tveits nye bok Gudfaren.
Alt dette etterlater et praktisk spørsmål. Sender Norge rett folk av sted? Det er ikke noe galt med norske politikere, men en evaluering vil nok i noen grad konkludere hva denne spalten hevder, at det er et problem med hvem vi velger.
Som alle visste fra før: Stortinget er ikke beste forberedende anstalt for å lykkes i internasjonalt diplomati. Det betyr ikke at Norge skal frasi seg alle poster vi skulle hatt. Snarere burde Utenriksdepartementet i større grad søke kandidater i egne rekker; kanskje diplomati i større grad bør overlates til diplomatene?