BERGENS TIDENDE 15.11.2015 Side 2-3
Hvor kommer tanken om at Norge har en plikt til å godtgjøre verdens lidelse fra?
H usker du historien om da Tor skulle kappdrikke med Loke? Loke lurte kraftguden til å forsøke å drikke havet tomt. Norge har denne høsten kommet i en situasjon hvor innsiget av asylsøkere er større enn evnen til å ta dem imot. Vi drikker så det svartner for øynene på oss, men uten at flommen minker.
Idealer støter opp mot realiteter. Flere titalls millioner mennesker vil ha et berettiget håp om asyl i Norge, gitt gjeldende praksis. På tross av at situasjonen er ute av kontroll har styresmaktene vært påfallende passive. Fokus har vært på å utvide den sprengte mottakskapasiteten. Å stramme inn et av verdens snilleste asylregimer fremstår som å gå på akkord med hvem vi er.
Hvorfor det, egentlig?
Etter 2. verdenskrig har vi sett flere flyktningkriser i samme målestokk som den vi nå ser i Syria. Aldri før har man kommet på å fordele befolkningen i det krigsrammede landet blant vestlige land. Hvordan ble asylinnvandring til et spørsmål, ikke om politikk, men om moral?
Ifølge professoren Heinz Theisen, ligger problemet i liberal universalisme – altså at Vestens verdier representerer et høyere utviklingstrinn som gjelder alt og alle: «Bak den vestlige universalisme skjuler det seg både sekulære maktmålsettinger og den kristne nestekjærlighetstanken, men i en ikke-religiøs kitschform uten arvesynd, uten den jordiske jammerdal.»
Tanken synes å være at «kristen skamfølelse» over kolonialismen og nazismen ble plugget inn i USAs maktmålsettinger, oppsummert i begrepsparet «humanitær intervensjon». Slik rettferdiggjorde Vesten prosjektet med å spre demokrati, menneskerettigheter, markedsøkonomi og rettsstat i det overbefolkede sør. Dette tankegodset slår nå tilbake på oss når menneskene vi frimodig påtok oss ansvar for, kommer på hjemmebesøk.
Asylaktivistene ivrer i realiteten for å internasjonalisere den norske velferdsstaten. Uheldigvis er pådriverne dårlige i matte. Ifølge NRK vil 100.000 asylsøkere (UDIs prognose for 3 år, inkludert familiegjenforeninger i et livsløpsperspektiv) koste samfunnet 767 milliarder kroner. Detta-har-vi-råd-til -gruppen glemmer at velferdsstaten er en forsikringsordning som for å være bærekraftig må ha balanse mellom de som yter og de som nyter.
De vektige innvendingene mot asylinnvandring i denne skala kan forklare hvorfor tilhengerne forsøker å redusere spørsmålet til banale moralske dikotomier. Selv moderate motstemmer blir anklaget for umoral – ofte med henvisning til hvordan slike tanker virker på rettskafne menneskers fordøyelse. De blir kvalme, ja det gjør de.
Mens det synes åpenbart hvorfor USA skulle ville svøpe sine maktambisjoner i moralsk nødvendighet, er det vanskeligere å forstå hvorfor Europeiske politikere klynger seg til dette tankegodset. Hvorfor skal Europa, slik historikeren Anthony Beevor uttrykte det, «være verdens livbåt»? Dette har å gjøre med en av de ideologiske kampene sosialistene faktisk vant under Den kalde krigen.
Tiersmondisme , eller «tredjeverden-isme», er en skole innenfor venstreorientert politisk tenkning som betrakter forholdet mellom utviklede land og underutviklede stater som klassekamp i stor skala. Tiersmondismen støtter den tredje verden mot vestlig «imperialisme». For norske radikalere var anti-imperialisme et revolusjonssurrogat i en tid da Sovjet syntes lite forbilledlig. De slapp til i bistandspolitikken. Det syntes formålstjenlig å kanalisere radikal energi bort fra vårt eget samfunn.
Filosofen Franz Fanons»Jordens fordømte»fra 1961 er tiersmondismens manifest. Boken knesatte forestillingen om den evige, hvite undertrykkeren og den fargede evig undertrykte. Tenk på det som speilvendt rasisme. Mens europeisk rasisme så på hvite mennesker som spesielt gode, ser antirasismen på hvite som spesielt skjendige. Som Jean-Paul Sartre skriver i bokens forord: «Du vet godt at vi er utbyttere. Du vet også at vi har lagt hendene på det første gullet og metallene, deretter petroleum fra det «nye kontinent», og at vi har brakt dem tilbake til gamlelandet.»
Tanken om at Vesten er ansvarlig for den tredje verden, fysisk grunnet arven etter kolonitiden (som endte for 60 år siden) og mentalt i form av latent rasistisk tankegods var populær i Skandinavia hvor Fanon ble skolepensum. Budskapet «Vi er fattige fordi dere er rike» slo rot i vestlig populærkultur. Den svenske dokumentaren «Concerning violence» viser høytlesning av Fanons anti-hvite haranger kryssklippet med tapre, svarte frihetskjempere og fæle hvite menn som røyker sigar.
Filmen «The March» ble kringkastet av BBC i forbindelse medOne World Week. I filmen fører den karismatiske islamisten El Mahdi en kvart million mennesker ut av en sudansk flyktningleir på en lang marsj mot Europa for å «ta tilbake» velstanden som det antas har blitt frastjålet dem. Det var også filmens budskap, selv om det ikke stemmer. La meg være tydelig: Velstand er ikke et nullsumspill. Norges velstand skyldes hardt arbeid, ikke Afrika.
Norge har gitt «vi er fattige fordi dere er rike»-skolen sin store tenker i Johan Galtung. Galtungs «A Structural Theory of Imperialism» forutsetter forestillingen om at ressursene strømmer fra en «periferi» av underutviklede landene til et globalt «sentrum» av velstående stater, og beriker sistnevnte på bekostning av førstnevnte. Tiersmondismen har overlevd i den norske bistandsbransjen. Bistandshøvdingene har, på tross av åpenbare økonomiske egeninteresser, har vært flyktningkrisens foretrukne ekspertkommentatorer.
Slik har tanken om at Norge skylder «verdens undertrykte» å slå vinduer og dører åpne, blitt presentert som eneste alternativ. De negative konsekvensene dette vil ha for vårt eget samfunn, ble først et tema etter at valget var gjort. Det sies at «bak ethvert politisk havari står en middelmådig akademiker», eller i vårt tilfelle, en overvurdert filosof ved navn Franz.