Athos-fjellet og den ortodokse kirkes uventede gjenoppblomstring
Asle Toje
Athos er en landtunge som stikker ut i Egeerhavet nord for Thessaloniki. Dette er et fremmed land, en klosterrepublikk skjult under den greske statens skjørter. I over tusen år har Athos vært et land befolket av munker fordelt på klostre gjemt i dype skoger eller henger kneisende fra klippene.
Om Vatikanet er Vårherres ambassade til verden, representerer Athos menneskeheten overfor Gud. Munkene kler seg i sorte kutter, for de er guds krigere som kjemper for vår sjel. «Dette er det hellige fjellet Athos, hjemsted for en tro der alle årene har stanset», skrev Robert Byron i The Station (1928).
Der tiden står stille, det er Athos’ foretrukne myte. Stedet beskrives ofte som en intakt rest av Bysants, av middelalderen. Da kirken dikterte at livet er en jammerdal på veien til reisens egentlige mål, himmelriket. Et sted der munkene for alltid synger Kyrie, eleison: Herre, miskunne deg over oss.
De som liker denne tanken overser at munkene nå har smarttelefoner og at flere av klostrene har gavebutikker. Andre ting forblir uforandret. Dagen starter ved solnedgang slik den gjorde i middelalderen og de holder fast ved den julianske kalenderen, tretten dager bak vanlig tidsregning.
Jeg sitter under et solseil på båten til Athos sammen med pilegrimene. Det er en del grekere og rumenere, samt russere i kamuflasjebukser og piquétrøyer. De oppfører seg som om de eier ferja. Hvem kunne gjettet at russerne skulle bli de nye amerikanske turistene: brautende og kjøpesterke?
Gruppen har øl til niste, i kassevis. Kontrasten mellom de brisne og de edru pilegrimene vokser. Vannet er usannsynlig klart der vi passerer den snauhugde brannmuren som markerer grensen mellom Athos og Hellas.
Jeg er ikke sekterisk, jeg går til gudstjeneste i alle kirker. Hva som skiller katolikker, protestanter og ortodokse er oftest spørsmål jeg ikke har noen formening om. Når det er sagt, er de ortodokses mumlende bønner, kyssing av ikoner og plutselige prosesjoner fjernt fra protestantisme.
Det viste seg at protestanter lett får et diamontirion, de ti visumer som hver dag øremerkes ikke-ortodokse. Katolikker møtes med mistro fordi, som en munk sa det, å tro at Paven er Guds stedfortreder «er utilgivelig, det er kjetteri».
Kjetteri. De ortodokse er evig på vakt mot vranglære. Tusener har dødd i strider om hvilke tre fingre den troende skal løfte for treenigheten. De viser samme intensitet i teologiske tvister. Når enighet er oppnådd, tenderer de ortodokse til å se djevelens verk i andre tolkninger.
Det var, blant annet, fra Athos den ortodokse kirken hentet sine skriftlærde når østkirken og vestkirken møttes til konsilene som var ment å bilegge Det store skisma i år 1054, da østkirken og vestkirken skilte lag. Snart tusen år med forhandlinger har enda ikke ført fram.
I tre timer glir ferja langs en karrig kystlinje, og stopper underveis for å slippe av reisende ved klostrenes steinpirer. Klostre er ikke et fremmed skue i Europa, men de er vanligvis i ruiner, eller beleiret av moderne infrastruktur. På Athos er de omgitt av natur og av andre middelalderklostre.
Dette er ikke beskjedne byggverk; klostrene er som festninger med metertykke murer, høye tårn og rikt dekorert basilikaer. Athos-fjellet oppstod i symbiose med keiserens Konstantinopel. Keiseren voktet Athos og klostrene var oppbevaringsbokser for den bysantiske elitens skatter.
Konstantinopel falt i 1493. Patriarken ble i Istanbul, men minner i vår tid mer om en kirkeasylant enn en pave, svekket av at den gresk-ortodokse menigheten i byen har skrumpet inn, svekket av at kirkens kraft har flyttet seg til Moskva, svekket av at Athos ikke lyder.
Athos strides med patriarken, grunnet hans vilje til å inngå kompromisser om doktrine for å gjenforene katolisisme og ortodoksi. Nylig besøkte en delegasjon fra Athos patriarken. De viste til kanonisk rett som nekter ortodokse å be med kjettere. De truet å ekskommunisere sin egen patriark.
De ortodokse hadde et vondt 1900-tall. Først falt deres høye beskytter, tsaren, deretter kom forfølgelsene under kommunismen og, til sist, et inntog av sekularisme og evangeliske konkurrenter. Men så fant den russiske kirken og staten sammen igjen, slik Bysants og Athos i sin tid gjorde det.
Kirken er sterk når den har staten med seg. I dag er den ortodokse kirke den mest vitale av de tre verdenskirkene. Dette er på mange måter uventet. De protestantiske kirkene synes å ha modernisert seg til irrelevans.
I mellomtiden baler den katolske kirke med inkvisisjoner, som den for en gangs skyld ikke selv presiderer over. Etter å ha feid anklager om seksuelt misbruk under teppet i lang tid, har kirken tapt flere kostbare rettssaker i USA. Pavens autoritet er svekket.
I løpet av det siste århundret har den ortodokse verdensmenigheten mer enn doblet seg til 260 millioner. I Russland er det i dag mer enn 100 millioner troende, en kraftig gjenoppblomstring etter Sovjetunionens fall, selv om bare seks prosent går i kirken ukentlig.
Ronald Inglehart og P. Norris viser i boka Religion’s Sudden Decline (2020) at i 43 av de 49 landene i målingen, har befolkningen blitt mindre troende, målt etter spørsmålet: «Hvor viktig er Gud i ditt liv?» Ortodokse Bulgaria, Russland og Moldova er blant få land hvor troen har økt 2007 til 2019.
De ortodokse utviser i våre dager en vitalitet som vestkirkene mangler. Kirkens autoritet har gjenoppstått som vokter av den ubrutte tradisjonen; av det eldgamle, det gåtefulle. Athos symboliserer kirkens ubrutte kontinuitet til Jesus Kristus og de tolv apostlene.
Lenge var Athos en levning av det førmoderne i en verden hvor globaliseringen spredte internett og forbrukerkultur til de fjerneste avkroker. Antallet munker falt, fra rundt 8000 i 1890 til om lag 1500 i dag. Overflødige bygninger ble overlatt til forfallet.
I nyere tid har dette endret seg. Over alt hvor jeg gikk møtte pilegrimene munkene med ærefrykt. Tro er viktig. Den romerske religionen, den som kristendommen erstattet, ble praktisert i hundreår etter at folk hadde sluttet å tro på Jupiter, de gjennomførte ritualene av gammel vane.
Det ble en kulturell praksis, slik kristendommen praktiseres i vestkirkene i dag. Det kan virke som om den ortodokse kirkes middelalderske preg virker appellerende i en moderne tid som for mange virker gudsforlatt. Det ureformerte appellerer. Det uendrede oppleves å være genuint i vår omskiftelige tid.
Jeg gikk av båten i Dafni, en samling hus som har den støvete stemningen som isolerte meksikanske landsbyer har i amerikanske western-filmer. Bussen slipper meg av i den lille hovedstaden Karyes, som med sine 163 innbyggere ikke er stort mer enn en landsby.
Ned en steinlagt sti ligger klosteret Koutloumousiou. Pilegrimer tilbys gratis kost og losji. Jeg får tildelt et hvitkalket rom med glugge ut mot skogen. Senere griper jeg sjansen til å spasere med Hieromonk Chrysostom. Jeg hørte at han stiger i Athos-hierarkiet, for han er klok og gudfryktig.
Han var en av pådriverne da fader Paisios, en eremitt fra Koutloumousiou, ble gjort til helgen i 2015. Den hellige munken forutså at Russland vil beseire Tyrkia og bane vei for Bysants’ gjenfødelse. Hagia Sofia skal på ny bli katedral.
Samtalen går lett. Vi snakker om hvordan de 15 munkene tildeles arbeidsoppgaver i tråd med deres evner. Noen jobber i kjøkkenet, noen i kjøkkenhagen og andre maler ikonene som er klosterets inntektskilde.
Chrysostom mener at klostret nå styrkes etter lang tids svekkelse. Vi snakker om hva som driver menn til munkelivet. Chrysostom forteller at mange, som ham, følger en sjelens lengten mot Gud. Men han erkjenner også at enkelte kommer til Athos på flukt fra loven, eller ubesvart kjærlighet.
Vi snakker også om djevelen, som de ortodokse absolutt ikke har avskaffet, en fiende som munkene stålsetter gjennom askese for å bekjempe. Jeg fikk min første smak av askese klokken 03:30 da en dyp, rungende klang fylte klosteret.
Jeg våknet i villrede, ute av stand til å plassere lyden av en munk som slo på en fritthengende trebjelke, en semantron. Den laget en dyp, summende lyd som vibrerte i mellomgulvet. Vannet i servanten var iskaldt, og alle lys slått av.
Idet jeg skulle slutte meg til de utydelige skikkelsene på vei til kirken, hvor ett eneste stearinlys var tent, ulte en ulv utenfor vinduet. Lyden fikk faktisk hårene på armene til å reise seg. Utenfor veggene er det villmark.
Gudstjenesten var som å bli tatt med tilbake til de tidligste kristne menigheter. Jeg forsvant etter hvert inn i en våken drøm. Etter to timer innså jeg at en munk hadde sittet ved siden av meg hele tiden. Vi spiste erter og akkar til frokost, fremdeles side ved side, uten å veksle et ord.
Munkene lever sine dager etter samme rotasjon som i middelalderen. Bønn, hvile og arbeid –åtte timer av hver. Morgenmessen har renset sinnet og jeg føler meg fokusert. Jeg spaserer opp til Karyes. Mange hus står tomme, tilsynelatende en vinterstorm fra å rase sammen.
Grunnen til at det er mange ruiner i Karyes, har å gjøre med historiens gang. Athos har ikke bare sett Bysants’ fall, de har siden den gang sett en rekke europeiske ordener vokse og falle: føydalisme, enevelde, diktatur, demokrati og bølger av ideologier som alle hevdet å være historiens sluttpunkt.
Etter Konstantinopels fall måtte Athos se seg om etter nye beskyttere. De ulike ortodokse kirkene har sine klostre på Athos og ulike fyrster har byttet på å være gavmilde. Over Karyes jeg fant er rester av et teologisk akademi bygget av Russland for å vinne innflytelse ved inngangen til 1900-tallet.
Athos er på mange vis som en klippe i tidens elv. Fader Chrysostom snakket om verden som noe som ligger utenfor Athos. Munkene bryr seg lite om hvem som er president, eller hvem som vant krigen. Verden endrer seg, men Athos forblir.
Athos’ strategi var å bevare troen uendret, være et arnested som prester og munker fra verden kunne besøke for å hente en glo fra den gamle flammen. Dette var en strategi for å hindre at religionen kuppes, korrumperes og forvris.
Neste dag søkte jeg meg ned mot kysten. Mye av stien var steinlagt med runde steiner, slitt blanke av munkeføtter. Turen tok to og en halv time. Stien var kantet av villblomster og gikk som en grønn tunell under eldgamle eiketrær. Nede i dalen krysset en gammel steinbro en dyp kløft.
Skifergrå grensemurer, oliven- og kirsebærlunder og klingingen fra sauebjeller varslet at jeg nærmet meg Iviron, et av de eldste og mest respekterte klostrene. Det lå der som en festning med spanske karnapper hengende over tykke, vindusløse murer.
Da jeg kom inn var det middagshvile og jeg vandret alene gjennom tomme haller hvor hver alkove syntes å skjule en storslått fresko eller et lite kapell. Med et dumpt drønn ble portene lukket og klosteret var stengt for kvelden. Iviron er bygget for å motstå piratangrep.
Skattene er av det tradisjonelle slaget, altså objekter av gull, men Iviron har også en av Athos’ bokskatter. Jeg kommer i prat med bibliotekaren, Theologos. En kveld blar i sammen i middelaldermanuskriptene, jeg har ikke vært lykkeligere.
Gikk vi oss vill da vi sluttet å tro på Gud? Kanskje var kristendommens kollaps en følge av omveltningene, kanskje var den katalysator for dem. Hva som er sikkert, et at vi ikke har sett noe lignende på svært lang tid.
Vera Henriksen skriver i Verdenstreet (1984) om overgangen fra Åsatroen til kristendommen: «I sen norrøn tid var troen på mytene svekket hos mange – deres livskraft var i ferd med å ebbe ut.» Det samme er åpenbart tilfelle med protestantismen i dag.
På pilegrimskjøkkenet koker en rumener, Marian, gresk kaffe til meg mens han med selvfølgelighet forklarer at den ortodokse kirke er kristenhetens siste håp, de andre kirkene vil falle, men ikke de. «For vi har Athos, det har ikke dere», sier Marian.
Svekkelsen av tro ledsages av en svekkelse av andre kilder til politisk legitimitet. Ulike verdier og sannheter står mot hverandre og gir politikken et kvasireligiøst preg. Kan hende er dette religionens hevn? Det samfunnsgagnlige med tro, er at den tar menneskets religiøse impulser ut av politikken.
Siste kveld tar jeg inn på det russiske klostret St. Panteleimon, kjent som Rossikon. Det er også mitt siste stopp. Rossikon er noe for seg selv, klostret funkler som Minas Tirith med hvite vegger og irrgrønne domer.
Jeg kommer egentlig for sent til å få ly, men en ung munk – høy og Rasputin-aktin med gnistrende øyne – forbarmer seg over meg og ser til at jeg får spise mens novisene rydder matsalen etter munkenes måltid.
Kveldsmessen var den vakreste jeg opplevde på Athos. Dels fordi kirken var full til trengsel av munker, noviser og pilegrimer, dels på grunn av de russiske mannskorene. Utenfor var en hvit fontene på et lite torg.
Jeg husker jeg tenkte at det finnes et slikt torg i hver eneste russiske by og i enhver russisk by er stedet okkupert av en beljende fyllik. Men ikke her. Rossikon er Russland slik Russland ønsker å være: rent, kultivert og vakkert.
Athos er viktig for Russland. Tsaren sendte flere tusen munker til Athos i årene før første verdenskrig. I nyere tid har den russiske stat pusset opp Rossikon for 300 millioner kroner og Putin besøker Athos jevnlig.
Det handler også om politikk. Kiril, den russiske patriarken, har brutt med patriarken Bartolomeos i Konstantinopel. Da deler av den ukrainske kirken brøt med Moskva i 2019, anerkjente Bartholomeus den nye kirken, mens Athos’ støtte til Bartolomeos var svært forbeholden.
Helgenen Paisios’ spådom om at Russland skal gjenerobre Konstantinopel appellerer til munkene på Athos, denne siste rest av Bysants. Russland hevder at deres inngripen i den syriske borgerkrigen hadde som mål å stanse islamistenes folkemord på de kristne.
Putins hyppige besøk til Athos signaliserer at Russland på ny påtar seg rollen som ortodoksiens høye beskytter. Men da Tyrkias leder, Recep Tayyip Erdogan i juli 2020 konverterte Hagia Sofia-katedralen til moské, holdt Putin tann for tunge. Russland er, for øyeblikket, venn med Tyrkia.
Neste morgen støter jeg på den striøyde munken igjen. Han har følge av to noviser, begge grovbygde med intelligente ansikter. De tre tar meg med opp for å se klokkene. Klostret har to gigantiske bronseklokker, store som busskur.
Etterpå ber vi sammen i kirken. Alt dette finner sted uten at vi snakker noe annet felles språk enn kristendommen. Det var et kristelig øyeblikk. Ortodoksiens gjenoppblomstring minner oss om at fremtiden ikke alltid tilhører de som hevder å manifestere den.