Den Europeiske Union tar eierskap til håndteringen av kraftkrisen. Det er risikabelt.
Minerva Fredag 09. september 2022
EUs de facto leder, Ursula von der Leyen, har hatt tøffe dager på jobben. Rødøyd og med ujevne håndbevegelser som ikke samsvarte med ordene som kom ut av munnen hennes, annonserte hun i slutten av august at EU vil frikoble prisen på elektrisitet fra prisen på naturgass.
Dette var oppsiktsvekkende. Forsøk på å frikoble prisen på produktet fra prisen på innsatsfaktorene er noe vi forbinder med illiberale økonomier, vist i Egypts forsøk på å selge brød for mindre enn det koster å lage det, eller Venezuelas eksperiment med tilnærmet gratis bensin.
Von der Leyen annonserte tidlig i september at EU ønsket å sette en makspris på gass. Dette er svært uvanlig, all den tid prismekanismen er hva som allokerer ressurser i et marked drevet av tilbud og etterspørsel. Spørsmålet er om dramatiske inngrep ytterligere vil redusere tilgangen på gass?
Det tsjekkiske presidentskapet i EU advarte om at det vil sette i fare den minkende tilførselen de fremdeles mottar fra øst. EU viste styrke da de i mai avslo russiske krav om å få betaling for olje og gass i rubler. Dette førte til at Russland kuttet leveranser.
Jonas Gahr Støre er ikke avvisende til makspris, men viste til at EU i så fall må forholde seg til private selskaper. President Putin var mindre høflig da han gjorde det klart at selger ikke kan tvinges til å selge til en lavere pris enn markedet tilsier – og at eksport i så fall vil opphøre.
Ursula von der Leyen skrøt i talen at EU har gått fra å få om lag 40 prosent av sitt gassbehov dekket fra Russland, til dagens 9 prosent. Hva hun ikke nevnte, er at dette er en dyd av nødvendighet. Det lave tallet er fordi Russland har strupt de tiltrengte gassleveransene til Europa.
Von der Leyen befinner seg nå i en vanskelig situasjon. Hun har vært talskvinne for knallharde sanksjoner mot Russland, sanksjoner som gjennom såkalt ‘blowback’ har skapt eneregimangel og de høyeste energiprisene i Europa noensinne.
Russland vil trolig strupe gasstilførselen uansett, det er mulig EU prøver å ta tilbake regien ved å bruke forbrukermakt. Til forskjell fra oljen har ikke Russland andre å selge gass til. EU prøver også å bruke diplomatiske virkemidler.
På den diplomatiske fronten har EU i stillhet dempet menneskerettighetskritikken av Saudi-Arabia, som har svart med å redusere oljeprisen med $ 2 pr fat for vår region. Asia fikk $ 4 i rabatt i et forsøk på ikke å tape markedsandeler til Russland – mens Bidens USA fikk økt prisen med $ 0,5 per fat.
Von der Leyen har også gjort det klart at hun ser energikrisen som en mulighet til å frembringe et forsert ‘grønt sprang’ der Europa går over til sol og vind som primære energikilder. Problemet er at det er usikkert om det vil fungere. EU-landene har derfor vendt tilbake til kullkraft og oljebrenning.
Om forsøket på å innføre makspriser på gass vil fungere gjenstår å se. Erfaring tyder på at slike tiltak kan føre til fallende produksjon blant produsentene som ikke kan unnslippe, som de norske, mens produsenter av flytende gass vil sende sine skip til de som betaler den beste markedsprisen.
EU har skapt høy fallhøyde. Krisen kan være en mulighet til å tvinge frem en grønn ‘månelanding’. Alternativt kan det lede til dyp økonomisk krise som kan avindustrialisere Europa ved å avskaffe pålitelig og rimelig energi, noe som igjen kan bidra til å delegitimere grønn politikk.
EUs strategi ser ut som en gjenoppføring av pandemihåndteringen. EU sørget da for tilgang til vaksiner og lot deretter Europas kamp mot covid-19 bli utkjempet på nasjonalt nivå. Det var der beslutninger ble tatt vedrørende fordeling av ressurser, sporing og og isolasjonskrav.
EUs vaksinehåndtering forblir omdiskutert. Der enkelte ser snedig bruk av ‘subsidaritetsprinsippet’ der beslutninger fattes på lavest effektive nivå, mener andre at Ursula sprang opp som en løve og datt ned som en skinnfell. The Economist kalte EUs koronahåndtering for en fiasko.
Den EU-vennlige avisen påpekte i mars 2021 at Unionen sviktet i håndteringen i hver enkelt av de mange krisene som har rammet Europa i 20-tenårene, fra eurokrisen via migrasjonskrisen til pandemien:
«EU faller etter Kina og Amerika fordi de ikke klarer å takle hver påfølgende krise kompetent. I en farlig og ustabil verden er det en vane den må endre.»
Europa snublet svekket ut av pandemien. Unionens andel av verdens samlede BNP (PPP) har falt fra rundt 30 prosent i 1980 til rundt 15 prosent i 2022, mens antall medlemmer har mer enn doblet seg fra 12 til 27. EU-kommisjonen har kuttet prognosen for økonomisk vekst for 2023 til 1,4 % [fra 2,3 %].
Den franske diplomaten Jean Monnet, av EU sett som selve grunnleggeren av det europeiske prosjektet, hevdet berømmelig at «Europa vil bli smidd i krise.» Når ting er på sitt verste, blir disse ordene spleiset med Nietzsches dictum om at «det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere.»
I politiske sammenslutninger er det nok sannere at det som svekker deg, gjør deg svakere. En mer forsiktig kommisjonspresident enn Ursula ville ikke ropt «Har’n»! Hun ville brukt sin energi på å fremme økonomisk vekst og overlatt håndteringen av Ukraina-krisen – og dens følger til NATO.
Problemet er at EU er dårlig på krisehåndtering, mest fordi Unionen ikke er bygd for å implementere, den er bygd for å regulere. Tidligere kriser har vist at svak politisk autoritet; små administrative ressurser og venstreliberal programvare, gjør at den misser ballen når det teller.
Og nå teller det.